![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Idehistorie: Faget jubilerer, det er 50 år siden det kom til Norge, men er ennå langt fra anerkjent. Etter et velkjent opphold på 70- tallet tyder mye på at rollen som dannelsesfag er på vei tilbake. Hvis bare ikke de destruktive kreftene tar overhånd…Av Sten Inge Jørgensen
På Blindern, i Henrik Wergelands hus, 5 etg. - hvor idehistorikerne har sine kontorer - henger det en kunngjøring. I anledning 50- års jubileet utlyser Idehistorisk Institutt en essaykonkurranse: «Har etableringen av idehistoriefaget i Norge bidratt til en forbedring av moralen?»
De har skjult plakaten godt. Den er ikke sett noen andre steder, og såvidt vites er konkurransen ikke kunngjort under forelesningene. Man fristes til å tro at denne åpenbare mangelen på markedsføring skyldes den noe anakronistiske oppgaveteksten. Eller er det bare en spøk fra en av hovedfagsstudentene?
Idehistorikerne assosierer annerledes. De tenker på årsaken til at faget ble opprettet, at det skulle fylle et tomrom i humaniora. Et alternativ til logisk positivisme og materialisme. Mere «ånd».
De tenker også på Jean- Jacques Rousseaus gjennombrudd i 1750 - da han besvarte følgende oppgavetekst utlyst av akademiet i Dijon: «Har gjenreisningen av kunst og vitenskap bidratt til å rense sedene?»
- Rousseau svarte med et rungende nei. Det tror jeg er det opplagte svaret i dag også. Jeg ville blitt sjokkert hvis det kom inn en ja- besvarelse, sier 1. ammanuensis Grete Børsand Heyerdahl.
Men man må ikke ledes til å tro at hun mener at faget har spilt fallitt. Snarere tvert i mot framhever hun at det må få positive virkninger nå som de har 250 studenter totalt sett hvert semester. En revolusjon sammenlignet med fagets første periode. Så kanskje svaret blir ja om 25 år?
- Oppsto idehistoriefaget på et tidspunkt da filosofene og historikerne «sviktet ånden»? Hva synes Heyerdahl om den formuleringen?
- Litt gammelmodig. Innenfor historiefaget sto det materialistiske og dialektiske svært sterkt. Man hørte lite om ideer, det var mest penger og børskrakk og sånt. Filosofene drev med logisk positivisme, flisespikking på setninger - fra T 0 til T 150. Denne retningen, som etterhvert ble enerådende, holdt politiske- og livssynsspørsmål unna. En undersøkelse av den europeiske tradisjon manglet, og dette var fagets motivasjon.
Da idehistorie ble eget fag eksisterte bare magistergradsstudiet, og de var bare 3- 4 studenter. Unge Børsand tok graden i 1965 på Søren Kierkegaards begrep «forbilde». Da hadde hun allerede vært vitenskapelig assistent for professor Paulus Svendsen i tre år. Rollen som foreleser har fulgt henne siden, hun har med andre ord de beste forutsetninger for å uttale seg om endringene i faget.
Heyerdahl hevder studentene har forandret seg. Og ikke uventet griper hun fatt i de såkalte 68- erne:
- Det virket som om de trodde at man veldig raskt kunne forbedre det vestlige samfunn. Et generelt blaff av framskrittstro - at de på kort tid kunne skape gode og rettferdige forhold. Debatten skulle foregå på et åpent demokratisk vis, allmannamøter varte i tre dager, folk hadde med soveposer. Det var en blanding av gripende og rørende. Teologisk sagt: Alle spor etter kategorien syndefall kunne utslettes på kort tid. De var frispråklige. Vi hadde vel mye godt av dette vi foreleserne, jeg ble også fanget inn. Hvis jeg sa «ånd» ble det pipekonsert. De ville revolusjonere faget fordi de mente at det var «gammelidealistisk» - som om vi ikke hadde tatt noe oppgjør med Hegel! De radikale klarte å få Marx inn på pensum. Men vi satte strek ved Maos lille røde. De ville ha et ideologikritisk fag. Gamle lærere og professorer ble beskyldt for at de ikke skjønte at alt er politikk. Vi ble nødt til å operere med et utvidet politisk begrep, selv om dette var rystende for de eldre foreleserne, de var jo vant til å se på seg selv som frie ånder, sier Grete Børsand Heyerdahl og kommer heller ikke forbi at selve dannelsesidealet var befengt.
- De fikk fnatt av ideen om dannelse. De gamle professorer Winsnes og Svendsen kunne tidligere si uten blyghet at idehistorie var et dannelsesfag, - plutselig ble det oppfattet som synonymt med borgerlig undertrykkelse. Vi måtte legge ordet til side. Men Professor Fløistad løste problemet ved å gå dypere inn i begrepet, for å vise at dannelse ikke er noe borgerlig.
Dagens studenter får en helt annen beskrivelse:
- De er mye mer pyntelige. Det virker som om de er mest opptatt av å finne en plass i livet og et utkomme. Men det forundrer meg at de ikke spør om noe i timene. Jeg vil jo gjerne ha spørsmål, og det er det utrolig sjelden man opplever. Jeg tolker ikke dette som en manglende interesse i forhold til 70- tallet. Gamlegjengen måtte jo være så pågående fordi de oppfattet oss som et hinder for deres politiske syn.
- I dag ser de på seg selv som heldige hvis de får jobb. Det er en slags fremtidsløs og angstfull bekymring. Troen på at noe kan forandres virker brutt sammen. Og det blir ikke enklere av at jeg i forelesningene gir uttrykk for at troen på framtiden skal dekonstrueres. Postmodernismen har nok tatt mye av motet fra oss alle.
- Selve faget har vel også forandret seg?
- Vi ble jo veldig forandret av 68- erne, vi ble ideologikritiske. Så noe fikk de til! I dag skal disse ideene psykologiseres og avsløres. Dekonstruksjonen kommer på toppen av det hele. Jeg er skeptisk til dette - at vi skal dekonstruere oss helt bort. En eller annen faglig destruktivitet er kommet til. En av mine kolleger hevder at det ikke finnes noen verdi å søke etter i kulturarven vår. Dette mener jeg er helt feil. For meg er det en selvfølge at det er verdier der.
- Mange påpeker i dag at de «harde» vitenskapene tar en stadig større bit av humanioras område. Opplever du det slik?
- Ja, og særlig internasjonalt. EU har mange midler og fond til støtte for unge studenter, men man må lete med lys og lykte etter humanistiske fag. Noe av det er lagt under sosiologi, men der er det vanskelig for oss å være. Det virker som om det finnes usynlige krefter som ikke ser oss, avslutter Heyerdahl.
bombe:«På 70- tallet ble det pipe- konsert hvis jeg brukte ordet «ånd».
bobmbe: «De fikk fnatt av ideen om dannelse. De gamle professorer Winsnes og Svendsen kunne tidligere si uten blyghet at idehistorie var et dannelsesfag, - plutselig ble det oppfattet som synonymt med borgerlig undertrykkelse».