![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Thorbjørn Jagland blir aldri statsminister. Nasjonalstaten etter Gro vil bli like lite viktig som fylket er i dag. Det sørger embedsmannsverket vårt for. Av Erling FossenHvorfor er embedsmennene så fast bestemte på å avvikle nasjonalstaten? De to viktigste politiske forvaltningnivåene i Vest-Europa er EU og regionene. I Norge er det kommunen og nasjonalstaten. Hva så? Forskjellen kan sammenlignes med overgangen fra feudalherredømmet og bondesamfunnet til demokratiet i industrisamfunnet. I sammenligning med de moderne demokratier EU er i ferd med å bygge opp for å møte informasjonssamfunnet står vi igjen med noe som ligner et stivbent, sentralisert, demokrati som kun er i stand til å håndtere masseproduksjon i industrisamfunnet. Mange har snakket om nasjonalstatens utilstrekkelighet, men få har sagt det like presist som den amerikanske whiz-kid Nicholas Negroponte: The nation-state is exactly the wrong size. Hva er det som er så feil med nasjonalstaten?
Verdensmarkedet og produksjonens stadig mindre territorielle avhengighet stiller nasjonalstaten ovenfor umulige oppgaver. Så lenge en sikker arbeidsplass bare er en arbeidsplass skapt i global konkurranse, stiller dette tre krav til produksjonen som nasjonalstaten ikke klarer å løse. For å få tilstrekkelige sterke politiske aktører på globalt nivå som skal sørge for stabilitet må nasjonalstaten avgi makt til større politiske
føderasjoner. Når produksjonen i et globalt marked i tillegg må være fleksibelt og nisjepreget for å tilfredsstille markedets stadige endringer kan ikke nasjonalstatens grove modeller og statisk, ideologisk tilnærmingsmåte, respondere hurtig nok. På toppen av dette må produksjonen, ha absolutt fortrinn. Dette stiller strenge krav til samarbeid mellom bedrifter, politiske myndigheter og utdanningsinstitusjonene. Det er bare byene som dynamiske sosiale systemer som kan innfri et slikt krav.
Som et resultat av den endrede produksjonen er alle land i ferd med å 1. desentralisere de politiske beslutninger ned på et regionalt nivå, 2. stimulere kompetansemiljøene i byene og 3. oppløse den skarpe ideologiske motsetningen mellom stat og marked og utvikle samarbeidmodeller mellom politikk, økonomi og forskning og utdanning. Mens de regionale aktører bygger seg opp på bekostning av både de lokale og sentrale myndigheter, er det ingen politikere her hjemme som i kjølvannet av EU-kampen tør å
utfordre folket og dets lokale følelser. De folkevalgte forsvarer derfor enhvers rett til å, ikke bare være bosatt i havgapet sammen med noen skarver og tre andre gærninger, men også at utkantkommunene skal ha en svømmehall per innbygger og at tannlegen i havgapet skal ha penger til å gullbelegge alle tennene til innbyggerne fordi vinden er så sterk at vanlige tenner blir blåst på sjøen.
Norge har en merkelig kombinasjon av et sterk lokal identitet og en sterk sentralisert stat. Et nivå mellom staten og periferikommunen har vært umulig å skape. Vi har en av de sterkest sentraliserte statene i Europa. På samme tid er den lokale tilhørigheten like sterk og separatistisk som i de sydeuropeiske regionene. Følelsene i Norge er sterkt desentralisert og fornuften er sterkt sentralisert. For å bringe følelsene og fornuften
overens brukte vi i Norge, og hadde råd å bruke, milliarder på å eksperimentere med distriktspolitikken. Vi hadde råd til å bruke milliarder på å lage vekstsentra for å hindre at befolkningen flyttet til byene. I en ny rapport som Osloforskning har lagt frem viser at milliardene knapt har skapt en eneste ny arbeidsplass.
Resultatet derimot, er at «den industrielle basis» i Norges fastlandsindustri - i følge Klepperapporten om vekst og sysselsetting - er meget smal. Konsekvensen av dette er at vi ikke har et arbeidsmarked som er tilpasset kompetanseindustrien fordi mange bransjer er så små at de mangler miljøer som kan danne grunnlag for ny vekst. De er for små til å lage slagkraftige miljøer. I stedet for å samle den lille kompetansen vi har i få, sterke regionale miljøer har Norge bygd opp mange, men svake miljøer på
lokalplan.
Når embedsmennene vil endre denne politikken er det bråstans i Stortinget. Aldri før har vi hatt et Storting som er så reaksjonært. Bare noen argumenterer for et forslag som bryter status quo, piper det i alle stortingets korridorer og alle eksemplarene av lemmus lemmus gnager seg i flokk mot Nei-stemmeknappen. Derfor er det betryggende å ha et embedsmannsverk som skjønner at kombinasjonen altfor mye penger sammen med et altfor stort territorium med altfor få mennesker, ikke er nok til at Norge skal få varig dispensasjon fra den historiske utvikling.
Embedsmennene er vår tids bannerførere i nedbyggingen av den sentralisert styrte nasjonalstaten i Norge. Den gradvise følelsen av at nasjonalstaten og den politiske forvaltningen mistet sitt handlingsrom og beslutningsevne startet først i KAD. Tradisjonalistene, som hadde matpakke og tok de viktigste beslutninger på Skjennungstua i Nordmarka, ble presset ut/sluttet på slutten av 80-årene. I rask rekkefølge fikk vi Christiansen-utvalgets rapport som ville ha rasert kommune-Norge, en regionalmelding som ville styrke byene og til slutt Rattsjø-utvalgets rapport om nytt inntektssystem for kommunene, der bykommunene er de store vinnerne.
Utenriksdepartementet har skilt ut de 3 nordligste fylkene og lar dem bestemme sin egen utenrikspolitikk i Barentsregionsamarbeidet. Årsaken er enkel. I stedet for at Norge skal bruke mye penger til overføring fra sentrum/periferi, skal de nordligste fylkene i større grad ta ansvar for sin egen utvikling. I et foredrag som Plandirektør i UD, Sverre Jervell, holdt på en Barentskonferanse i 94, går han så langt som å si at de
nordligste fylkene nå skal ta frem og «mytologisere» den glemte historien som sier at de nordligste fylkene ikke tilhører Norge, men Barentsregionen.
Næringsdepartementet har med sitt kanskje viktigste distriktspolitiske virkemiddel, SND, allerede begynt å stimulere de sentrale strøk. Under dekke av at de nå skal støtte Små og Mellomstore bedrifter (SMB) uansett hvor de befinner seg i landet, er de i ferd med å forrykke balansen mellom sentrum og periferi. Handelsminister Grete Knudsen sa nylig i et foredrag i Bergen Næringsråd at regjeringens næringspolitikk går ut på å styrke regionenes handlingsfrihet over utlandet. Hun legger tilfreds merke til at Bergen og Vestlandet «utvikler en økonomi som ikke er dominert av Norges økonomiske og politiske sentrum, Oslo-regionen». Knudsen er altså tilfreds med at Vestlandet er i ferd med å få større autonomi i forhold den sentralstyrte politikken. Grete Knudsen bruker den samme «mytologiseringen» av historien før nasjonalstaten. Hun griper tak i den middelalderske hansatiden da Bergen var en europeisk storby, før Norge reduserte byen til en provinsby.
Det er paradoksalt og sier mye om det politiske klima at vår tids radikale ikke sitter i opposisjon, men er sentralt plassert i embedsmannsverket. Vår tids mest betente konflikt går ikke mellom venstre- og høyresiden, men mellom regjeringen/embedsmannsverket og de folkevalgte på Stortinget.
Embedsmennenes politiske revolusjon er i god hegeliansk ånd. Revolusjonen skal bringe fornuften tilbake til det politiske system. Det er ikke noe mer kjettersk bak revolusjonen enn en fornuftig tanke om at nye tider, krever nye analyser og nye måter å organisere de politiske beslutningene på.
Mens embedsmennene, som en trojansk hest, gradvis avvikler nasjonalstaten innenifra, drømmer en mann fra Buskerud om å bli Norges førstemann. Det han ikke vil innse er at det nærmest er Gros blotte tilstedeværelse som hindrer nasjonalstatens oppløsning. Hva har det blitt av Sverige etter Palme?
England etter Thatcher? Frankrike etter Mitterrand? Og hva skjer med Tyskland etter Kohl? Personlighetene forlater, som rottene, det synkende skip, og bare de romantiske drømmerne og gaullistene, som fremdeles tror på den sterke nasjon, er igjen. At det nettopp i Norge skulle bli Jagland som sitter med Svarteper må det bli opp til historikerne å analysere, men som en liten visjonær utgave av Gorbatsjov er det beste han kan gjøre å få til en styrt avvikling av staten Norge og gjøre det like spennende å være statsminister i morgen som det er å være fylkesmann i dag. Det er den tragiske skjebne som venter vår mann fra Lier.
Bombe: Mens embedsmennene, som en trojansk hest, gradvis avvikler nasjonalstaten innenifra, drømmer en mann fra Buskerud om å bli Norges førstemann. Det han ikke vil innse er at det nærmest er Gros blotte tilstedeværelse som hindrer nasjonalstatens oppløsning. Hva har det blitt av Sverige etter Palme?