Polaroid. Mannen som gjeninnførte kristendommen

Uskarpt fokus. Og hardt lys, fremtidens lys som slår tilbake mot nåtiden på fortidens lerret. Erling J. Pettersen på Grand Café januar 1996; er dette et bilde av kristendommens gjeninnfører? Av Pål Mathiesen

Det er ingenting spesielt ruvende ved lederen for Institutt for Kristen Oppseding (IKO). I det ytre ligner Erling Pettersen ganske meget på klisjeen av sin egen teolog-generasjon: Pertentlig frisert skjegg, obligatorisk høyhalser, borgerlige bukser. Han drikker Farris og har pene manérer.

Selv tar han beskjedent avstand fra at han det siste halvannet år er blitt historisk. Å fremheve eget virke regnes ikke som en dyd blant barnefødte, vestlandske kristensjeler. Konfrontert med påstanden om sin historiske status som gjenkristningsmann, forteller han at dagsavisen Dagen har skrevet utallige lederartikler den senere tid om at Pettersen avkristner landet.

Personlig mener IKO-lederen at det gjenkristning ikke er nødvendig. Kristendommen har aldri vært ute. Han sier seg likevel enig i at allmennhetens religiøse liv «ikke akkurat har vært vitalt».

Men som leder for det offentlige utvalg som ble nedsatt i 1994 for å utrede kristendoms, livssyns og religionsundervisningen i skolen, har 45-åringen faktisk snudd et helt århundre på hodet. Symboltyngden er voldsom. Og han innrømmer at «man gjennom arbeidsprosessen har kommet inn på en ny vei».

Den generasjon intellektuelle som er påmalt veggen bak oss på Grand Café er representanter for en epoke, en tid, da kristendomskritikken for første gang ble markant i Norge. Hans Jæger, Oda Krohg med flere.

Med mange. Og siden har sekulariseringsprosessen bare forsterket seg. Kristendom og religion har kontinuerlig tapt innflytelse og terreng i samfunnet. Inntil nå.

Med nærmere 50 publikasjoner og bokutgivelser kom Pettersen inn i prosessen. Hans akademiske kapasitet ligger nesten på Hernesnivå. Erling Pettersen insisterer på at jobben først og fremst har vært en akademisk utfordring. Det faktum at han har vært misjonsprest i Brasil i 5 år og for tiden sitter i Misjonshøyskolens styre vil han ikke blande inn i denne saken. Ihvertfall ikke i negativ forstand. Han ønsker ikke et trosmisjonerende fag, ifølge ham selv. Men paradokset står der. Og ettersom grandkaffen blir fortært og intervjuet utvikler seg, skal vi nok få se at den saken blir utdypet…

Selv er han opptatt av at prosessen i gruppen som skape utredningen «Identitet og dialog» var fantastisk. Man får inntrykk av at de ulike medlemmene så lyset. Stod i lyset. Om ikke nødvendigvis Guds lys, så i alle fall forklaringens. Han beskriver opplevelsene fra utredningsarbeidet som «et av sitt livs sterkeste, personlige og menneskelige erfaringer».

I forrige uke gikk tenåringspappa Pettersens nye fag gjennom i Stortinget. Til og med ønsket om en strenge krav til fritak fikk han igjennom, «Hellige Erling». Det historiske vendepunkt var et faktum. Gjenkristningen kan begynne.

Trend

Pretensjonene med faget er nemlig himmelstormende. Faget Kristendomskunnskap med religions og livssynsorientering, forsøker å gjøre «alt» på en gang. Man vil både gjenvinne kristendommens hegemoni som kulturbærer, skape religionsdialog og i tillegg lære barna våre masse om andre religioner. Er det virkelig mulig? Kan det gå?

Pettersen vet at det blir en kamp, en kamp om lærerutdanningen, foreldrenes sjel, og minoioritetsgruppenes tillit.

Og verste fall, sett med Pettersenøyne, kan det nye faget miste sin idé, sin form og sitt innhold - fordi det krever en mentalitetsendring. Han betegner prosessen fortsatt som «skjør», til tross for den brede, stortinglige tilslutning: - Vi må ikke glemme at kompetansen blant lærerne er på et bunnivå innenfor denne fagkretsen.

Det som i dag ser ut som et historisk vendepunkt, kan om 20-30 være omgjort til en parentes, et uklart bilde, et håpløst forsøk av en snuoperasjon. Trendene skifter. Han vet det. Men så langt har trendene vært på Erling J. Pettersens side.

Og noe nytt har skjedd. Uomtvistelig.

På gli

- Hvorfor har faget «Kristendomskunnskap med religions og livssynsorientering» glidd så greitt igjennom?

- Tiden er moden.

- Livssynskamp i vårt land har gjennom hele det 20. århundre vært ensbetydende med krigstilstand. Historisk sett må det være helt unikt at vi ikke har fått et nytt rabalder?

- Definitivt. Og noe av det mest interessante er at Humanetisk Forbund med sin «Aksjon livssynsfrihet», denne gang ikke klarte å omgjøre Stortinget til en aksjonsarena.

- Hvordan forklarer du det?

- Jeg tror det har å gjøre med en reaksjon på etterdønningene av både sekulariseringen og pluralismen. La meg ta et eksempel fra litteraturen, gjennom å grovsortere de siste tiårene: Først 70-tallets sosialrealisme. Der hadde Gud og det religiøse ikke engang en plass i bokhyllen. En reduksjonistisk virkelighetsoppfatning. Så går vi inn i 80-årene. Dekonstruksjonens gyldne epoke. Kjell Askildsen kommer ut med Et stort, øde landskap, og folk spør seg om det overhodet er noe som kan konstituere mening i tilværelsen. Svaret er nei. Ihvertfall i litteraturen. Men så kommer 90-tallet, og man begynner etterhvert å stille de fundamentale spørsmål om mening, sammenheng og identitet.

- Det var da voldsomt?

- Det primære er spørsmålet etter sammenhenger. Noe som kan skape sammenheng. Den danske filosofen og teologen Løgstrup sier et sted: «Å avfinne seg med sammenhengsløsheten er åndelig dovenskap».

- Utformingen av det nye faget har med andre ord vært et bevisst motkulturelt skritt?

- Hold an litt. I utgangspunktet oppfattet jeg det som velkomment, for å si det slik, at det fantes en åpning i tiden for en mere bevisst, strategisk tenkning rundt livssynsspørsmål.

Prosessen

Pettersen forteller at det i utvalget som lagde utredningen om det nye faget, og siden i stortingskomiteen, forgikk veldig like prosesser. Begge steder fantes det erklærte humanetikere og kristne, begge steder folk som var opptatt av de mer tradisjonelle kulturverdier kontra dem som vektla det tverrkulturelle møtet. Men uaktet de livssynsmessige forskjeller, opplevde man begge steder at ønsket om en bevisst uforming, og utvidelse, av fagkretsen var tilstede. Fundamentet var likt. Alle ønsket noe nytt. Nå. IKO-lederen sier det slik:

- Det som ikke slutter å overraske meg er at ønsket om en motkulturell mobilisering har vært så sterkt hos så mange.

- Du er altså å betrakte som en kulturkriger?

- Jeg har vært drevet av et sterkt ønske om å problematisere begreper som verdinøytralitet, religionsnøytralitet…

- Bare en problematisering?

- Nei. Innholdet i det nye faget er uttrykk for et program som i sum er en motkulturell mobilisering mot «flimmersamfunnet». En sterk mobilisering mot den relativisering som har fått styre livssynsdebatten.

- Kommer muslimer til himmelen?

- Jeg håper at jeg treffer mange av dem der, hvis jeg kommer dit, da…

- Opplever du Hernes som en kristensjel?

- Gudmund Hernes må få svare for seg selv.

- Men?

- Hans engasjement i denne prosessen har vist at mannen ikke har noe utvendig forhold til kristen tro og tradisjon.

- Vil du si at Hernes' engasjement også pekte ut over den bevisste kulturkampen?

- Ja. Han har vært opptatt av at trosdimensjonen skulle med både når det gjaldt kristendommen og de andre religionene. Gudmund Hernes har, i motsetning til sine forgjengere, tatt et oppgjør med den blodfattige, tørre kunnskapsorienteringen. Han har tatt med den vanskelige trosbiten. Det er modig. Og nytt. Han har stått inne for verdien av det å tro, rett og slett.

Personlig

Erling Pettersen har vært misjonær, og innrømmer det. Mot denne bakgrunn har han blitt mistenkt for alt fra korstogsvirksomhet til fordekt misjonering i skolen. Når han i tillegg er leder for den kirkelige institusjonen Institutt for Kristen Oppseding, er det ikke helt umulig å forstå at «onde stemmer» stiller spørsmål ved hans habilitet i livssynsspørsmål. Han blir litt sår når jeg holder disse påstander frem mot ham:

(red anm.: Pettersens replikk) - For meg har arbeidet med det nye faget vært strengt faglig.

- Du er jo en kirkens mann?

- Ikke her. Dette har ikke vært et kirkelig prosjekt. Mange har tolket det slik. Det er feil. Det er riktig at jeg har skrevet bøker om dåpsopplæring, konfirmasjon og så videre. Men det har kirken som rom. Ikke skolen.

- Du har overhodet ikke hatt noen kirkelige hensikter?

- Jo forsåvidt, i den betydning at det nye faget har kommet med et signal til kirken: Kom dere ut av kulturforlegenheten!

- Faget er altså ikke bare folkeopplysning med kirkeopplysning?

- Det ville i hvert fall være katastrofalt hvis kirken oppfatter det nye faget som en seier for seg selv. Det er det ikke. Kirken må ikke tolke den fornyede religiøse interesse som et «ja» til den kirkelige, organiserte aktivitet.

Renhet

- Du ser så ren ut… Føler du deg ren?

Han begynner på et svar. Men stanser. Famler. I positiv forstand. Prøver ut forskjellige svar, men de ligger ikke godt i munnen. Kjennes ikke riktige. Jeg forklarer at spørsmålets beveggrunn ligger i en estetisk opplevelse av ham. At han i debatter har virket uberørt på en måte, at han ikke trekkes inn i malstrømmen…Pettersen innskyter at spørsmålet blir for vanskelig, men etter en ny tenke pause løsner det litt:

- Ren? Utifra kristen terminologi er det umulig for et menneske å se på seg selv som helt rent. Ren? Jeg vil ikke bruke det ordet. Men naiv, kanskje. Jeg har så mye god tro på mennesket i meg at ikke klarer å være beregnende. Taktisk. Det er interessant at du spør så personlig… jeg spiller ikke spill. Inngår ikke allianser for å tvinge ting igjennom. Jeg gjør ikke det. Og denne naiviteten, enkelheten, har faktisk åpnet veldig mange rom i møtet med andre mennesker. Ny rom. Uventede rom. Og i arbeidet med det nye faget tro jeg faktisk at denne egenskapen har vært med på å gi prosjektet troverdighet. Ja, det tro jeg.

- Er Jesus verdens frelser?

- Ja.

- Kan Bibelen leses som ren litteratur?

- Jeg er fristet til å svare blankt nei. Bibelen kan ikke leses som ren litteratur i betydningen at den ikke påvirker ut over leseropplevelsen i seg selv. Men det er jo masse litteratur som også påvirker. Jeg selv leste Camus som 20-åring og mistet fullstendig fotfestet, og Bibelen er jo ikke akkurat mindre sterk, for å si det forsiktig.

- Det har provosert meg at det nye faget liksom fremstår som ikke-misjonerende. Barna skal jo lære en haug med Bibelfortellinger! Dette i seg selv må jo bli en påvirkning i retning av kristen tro?

- Jeg forstår hva du mener.

- Man stiller opp dette akademiske skille: at man skal lære bort, men ikke forkynne, er ikke dette en forstillelse?

- Jeg er enig i din kritikk. Og faget rommer denne dimensjonen: Det forkynnende gjennom tekst. Men da tekster både fra Islam, Hinduisme og Jødedom, i tillegg til de kristne skrifter. Det er altså en misforståelse å tro at det nye faget ikke har en forkynnelsesdimensjon. Det har opptil flere. Og jeg ser på dette, blant annet, som en rehabilitering av Jens Bjørneboes ønske om å få de gammeltestamentlige fortellinger inn i skolen igjen. Vi har hentet ting fra Steinerskolen. Spennende ting. En må jo være klar over hva vi står opp imot: Er det Baywatchmyten vi ønsker at skal få prege våre barn? Nei, nei, nei. Derfor må vi påvirke.

Misjon

Skinken er spist opp og lunsjgjestene gått. Lyset vender mot kveld. Javel. Men vi snakker om misjon. Kristen misjon i krise. Mange tolker misjonsorganisasjonenes tilbakegang som et positivt signal om at kristenimperialismen endelig går nedenom. En moralsk seier: Fordi vi rett og slett ikke har rett til å påvirke andre i retning av den Gud vi selv tror på. Men Pettersen ser det annerledes. Han mener at det ligger en fare i at vi «vanlige kristne» ikke lenger tør å misjonere. Evangelisere. Den tidligere misjonæren opplever at selve brytningen mellom aktive livssyn som basal. Og viktig. Riktig. Seriøs kulturell og religiøs dialog fungerer best, ifølge gjenkristningsmannen, hvis man selv har et aktivt livssyn.

Livssynsmessig likegyldighet fører rett og slett til at folk ikke treffes, ikke brytes mot hverandre, ikke berøres. Svakheten i mosjonsvirksomheten har altså ikke ligget i ønsket om å påvirke. Svakheten har ligget i at misjonærene ikke har vært trenet i religiøs dialog. Men også det har Pettersen tenkt å gjøre noe med.

Parallellen til det nye faget er åpenbar. Det skal påvirke. Skal skape en kristen identitet for flertallet av norske barn. Det er det han ønsker, Erling Pettersen. Allverdens departementalt preik kan ikke forandre dette faktum. For i vår kultur er det identiteten som har blitt borte. Og før den gjeninnføres kan man heller ikke forvente en god religionsdialog.

Univers

- I læreplanen for det nye faget står det at norske 7. klassinger skal lære om «alle tings gjensidige avhengighet». Et hinduistisk læreprinsipp. Er ikke dette å legge listen noe høyt for en 12- 13 åring?

- Jeg vet at mange lærere mener det. Og jeg ser poenget. Noen innslag i lærerplanen er et resultat av den dialogen vi hadde med minioritetsgruppene mot slutten av prosessen.

- Men som siden legges pent til side?

- Det har ikke jeg sagt.

- Men du må innrømme at lærerplanen kan se ut som det reneste universitetsstudium. Her skal 10 åringer lære om Ganesha og Kali, chanukka, purim og koshermat, Bernard av Tours og Giottis bilder av den hellige Frans…

- Det stiller høye krav, ja. Man må gjøre det pedagogisk gripbart. Konkret.

- Risikerer man ikke at barna utsette for så mye informasjon at identitetsdelen blir borte… Det må da være forferdelig for norske barn og ungdommer om de i en alder av ti-tolv år skal fremstå som religionsfilosofer?

- Denne veien må brolegges med lærernes pedagogiske erfaring. Det vil bli en ulykke for norske 7.klassinger hvis de presenteres for en miniutgave av et akademisk universitetsfag. Men jeg står inne for vår pretensjon. Vi vil mye. Det liker jeg.

- Beveger kristendommen i det nye faget seg i retning av katolisisme?

- Jeg forstår hva du mener. Vi har med helgenhistorier og mye felleskristent stoff.

- Deler av det intellektuelle, høykirkelige kristen-Norge flørter jo ganske mye med katolisismen for tiden?

- Jeg selv hadde en vielse nylig i Gamle Aker kirke i Oslo, hvor røkelse og prosesjoner var naturlige ingredienser. Jeg tror du har lest det nye faginnholdet riktig hvis du er at vi tar et klart oppgjør med den norske sekterismen. Jeg selv er protestant, og finner det helt selvfølgelig å stå i den tradisjonen, forsvare den tradisjonen, men det finnes ikke noe slik som norsk kristendom. Kristendommen er og blir universell.

Erling J. Pettersen: Nykristning av Norge?

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]