Kommentar: Taktisk genistrek fra Jagland

EU-spøkelset: Torbjørn Jagland nekter å legge EU-ballen helt død. Alle hans uttalelser inneholder nok forbehold til å skremme Senterpartiet. Dermed klarer han å holde opposisjonen splittet og seg selv ved makten. Av Kristian Elster.

Med ett unntak har hun her alle andre partiledere mot seg. Særlig Høyre gjør i dag alt for at ikke EU-saken skal være på dagsorden. Dette selvfølgelig fordi partiet er langt unna regjeringskontorene så lenge saken er aktuell. Denne logikken er det imidlertid mye som tyder på at også Ap-leder Torbjørn Jagland har fått med seg. Han gjør nemlig alt han kan for at ikke EU-ballen skal ligge helt død. Hver gang han får spørsmål om det kan bli aktuelt med en ny norsk EU-søknad i neste stortingsperiode unngår han å avvise dette fullstendig.

Taktikeren Jagland. Her er det maktpolitikeren og taktikeren Jagland som taler. Etter stortingsvalget i 1993 ble han opphøyet til et taktisk geni innen politikken. Noe av glansen forsvant riktignok etter EU-nederlaget, men fortsatt er det liten tvil om at Jagland ruver som taktisk tenker. Og det han tenker på er hvordan Arbeiderpartiet skal kunne fortsette i regjeringsposisjon.

I denne sammenheng er han klar over at det viktigste er å splitte opposisjonen. Sannsynligvis drømmer ikke engang Jagland om at gamle dager med rent Arbeideparti-flertall skal komme tilbake, til det er han for realistisk. I stedet må partiet klare å videreføre det som er blitt kalt unntakstilstanden i norsk politikk. Dette kan han bare få til ved å la EU-saken fortsette på dagsorden.

Tar hele hånden. Nettopp derfor ser vi at alle uttalelsene om EU-spørsmålet blir kvalifisert. Norge skal ikke søke medlemskap, sier Jagland, men legger til at dette er avhengig av at ikke noe spesielt skjer. Og dette lille tillegget, i og for seg en selvfølgelighet, er den lille fingeren Anne Enger Lahnstein trenger for å ta hele hånden.

For Jagland har dette maktpolitiske resonnementet i tillegg den fordel at det utrykker hans faktiske meninger. Han vil fortsatt ha Norge inn i EU, han kan riktignok ikke si det høyt, men han kan si at vi må søke igjen om noe spesielt skjer. Så langt kan han gå og fortsatt ha en stor del av EU-motstanderne innen sitt eget parti på lag. Selv Erik Solheim uttrykte før han ble fanatiker på emnet at det kunne tenkes omstendigheter der Norge burde søke medlemskap.

Kan ikke tape. For Arbeiderpartiet og Jagland selv blir dermed dette en situasjon der han ikke kan tape. Saken lever sitt eget liv, selv om ingen tror det virkelig blir aktuelt med en søknad i neste stortingsperiode. I tillegg beholder partiet regjeringsmakten. Både Gro Harlem Brundtland og Rune Gerhardsen har i praktisk politikk bevist at dette er partiets overordnede mål.

Dessverre for Norge taper alle andre enn Arbeiderpartiet og Senterpartiet på taktikken. De fleste politiske kommentatorer i dag er enige om at landets største politiske problem i dag er mangelen på opposisjon. Ved å kunstig opprettholde en uaktuell konflikt skader derfor Jaglands ulne tale hele det politiske systemet.

Likevel er det vanskelig å kritisere ham altfor sterkt for dette. Det kan vanskelig være en regjerings oppgave å styrke opposisjonen. Tvert imot, kan en lett si, alle lovlige knep må være tillatt i kampen for regjeringsmakt. Imidlertid er det slik at uansett hvor mye en kan beundre taktikeren Jagland for hans kunstgrep, så fremstår han ikke som særlig ansvarlig. Kanskje statsministeren gjør rett i å sitte i mange år fremover, helt til Jagland innser at Arbeiderpartiets interesser ikke nødvendigvis er identiske med landets.

Ullen tale: Jaglands manglende tydelighet skader hele det politiske systemet. (Foto: Scan-foto)

Artikkel automatisk generert, 20/01-96, kl. 11.26 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.