![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det dreier seg om en liten, men mangfoldig oversikt over norsk kunst etter krigen, med særlig vekt på syttitallet, og deles inn i tre avdelinger med navnene Natur, Engasjement og Visjon. For den som pleide å besøke gallerier på syttitallet rister utstillingen i et stort edderkoppnett av assosiasjoner, og gir en besynderlig følelse av det norske. Ved å dele utstillingen i tre, der natur, engasjement og visjon forsøkes adskilt fra hverandre har man kanskje ufrivillig bragt til syne en splittelse i det norske kunstliv. Det kan i alle fall se slik ut når man ser norsk kunst gjennom disse brillene.
Figurasjoner 1 med avdelingene Natur, Engasjement og Visjon vises på Museet for samtidskunst. Vises her en splittelse i det norske kunstliv?
Narkose I den ene salen rommes naturbilder - av Ludvig Eikaas, Kåre Tveter, for å nevne et par - fredelige, vakre saker, i uskyldig søvn og mild skjønnhet. Norge hadde så langt unnsluppet de syrlige og tvetydige kunstretningene, og bondelandets selvfølelse av ødslig natur med trygge mennesker i arbeid og kamp vant overlegent over alle intellektualistiske ekstremiteter som ellers skulle ha avspeilet seg i kunsten.
Noe virkelig sjokkerende hadde ikke stukket hodet opp av sneen siden Munch - den gangen han var ung - og landet hadde latt seg bygge dorskt og dydig frem til en tid da fjernsynsapparatet ble det fremste visuelle medium.
Islandskap Men så er vi kommet til engasjementet, vietnamkrig og de politiske bildene. Her finner vi Per Kleivas Blad frå imperialismens dagbok, med angrepshelikoptere, marsjerende soldater og atomsopp som netthinnebilde over pastellsommereng, eller Slettemarks Nixon Series, der imperialisten får ansiktet fordreid i alskens ønske- utgaver. Nordmenn demonstrerte i gatene, og Victor Linds Nattrytter fra 1973 viser en politimann mot en diger, hvitgul måneskive, blåsvart heroisk og anonym. Adolph Dennis Horns Demring viser en hjelmaktig dødningeskapning som stiger frem av et sprukket stenlandskap, og gjør ikon av den fremskrittsangsten som gjorde kunstnere til profeter. På syttitallet var denslags virkelig egnet til å forarge, mens gjensynet med dem får en Rubens til å virke fri for støv.
Isolasjon Visjoner er dette også, hvis man ikke tar deres moralske imperativ for alt - disse skrekkscenariene som skulle vekke folket gjennom mareritt. Under de mer definerte, private og myke visjonene omfatter navn som Rose og Widerberg, samt ett politisk innlegg fra Bendik Riis, - hans psykiatrianklage med tittelen Castraction fra 1958. At denne lobotomivisjonen er like lite privat som en sykehusskalpell bør ikke gå upåaktet hen, og den hører vitterlig til under tittelen Engasjement, - og er betraktelig nærmere kunstneren enn Kleivas helikopter. Det er forsåvidt det eneste engasjement man kan finne i visjonene, som er så innkapslet i seg selv at de nettopp ved å være dét avrunder utstillingen med spørsmålet: om hvorvidt denne spesialiseringen i natur og politisk uttrykk, indre opplevelse og opplevd utenforstående faktisk ikke har funnet sted.