![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
246 sider, Pax Forlag
Hva kan man sammenlikne et fenomen som storbyen Oslo med? Jan E. Myre presenterer noen varianter i Oslo-spenningenes by: Landets Hode, hjerte og navle er typiske organiske metaforer,vindu mot verden er en mer huslig variant. Slik kan bildet brukes (sitat): «Gjennom dette vinduet kom entrepenører, maskiner … og inspirasjon». Ser du dem ikke for deg der de pent kledd kommer entusiastisk kravlende over karmen, trekkende på en haug blanke instrumenter?Et forvokst hode på en altfor spinkel kropp, har noen snakket om byen vår som. Helt siden Oslo ble hovedstad og skikkelig by etter 1814, har den vært omstridt, utskjelt og misunt, samtidig som såvel motstanderne som tilhengerene hele tiden har vært like dønn avhengige av den. Striden om Oslo har først og fremst foregått i Oslo, og dermed blitt en grunnleggende del av byens historie og identitet. Byen er er vel så mye resultat av konflikter og sabotasjer som planlegning og komposisjon. Dette er ikke noe å skamme seg over. Når det klages over at Oslo mangler en «sjel», eller ikke har noen egen identitet som f.eks Bergen og Trondhjem, glemmes det at dette er ubetydelige småbyer i forhold. Det er heller grunn til å være stolt av Oslo som er stor nok til å romme mange sjeler og identiterer. Det er i storbyer som Oslo det skjer, har skjedd og kommer til å skje.
Det finnes ingen løsninger på vår tids fundamentale problemer som går utenom storbyene, skriver Knut Kjeldstadli i en av artikkelen i Oslo - spenningenes by, og gir på den måten uttrykk for en vesentlig del av bakgrunnen for boka. I forordet slår Kjeldstadli og bokens andre forfatter, Jan Eivind Myhre, samstemmig fast at byhistorien kan og skal kaste «lys over almene problemer, både historiske og aktuelle.»
Jan E. Myhre og Knut Kjeldstadli har for hver sin del seg bak seg en betydelig produksjon av byhistoriske avhandlinger, bøker og artikkeler. Det sentrale 3. og 4. bindet av Oslo Bys Historie fra 1990 har henholdsvis Myhre og Kjeldstadli som forfattere. Disse to må kunne sies å være det nærmeste vi i dag kommer en elite av Oslohistorikere.
Både forfatternavnene og tittelen, Oslo - spenningenes by, skaper forventninger om en viktig, engasjerende og ikke minst spennenende bok. Det er i alle fall nok av spenninger å ta tak i denne byen: Spenningene mellom by og omland, mellom urban identitet og landsbygdtilknyttning, og rivningene mellom øst og vest, arbeiderklasse og middelklasse, ramses opp i vaskeseddelen på baksiden av omslaget.
En nagende mistanke om at man vil bli skuffet melder seg desverre etterhvert som man åpner og begynner å bla i boken. Innholdet virker kjent, litt for kjent. Nesten alt sammen er artikkler som har vært publisert i forskjellige sammenhenger tidligere. De er sikkert omskrevet eller lett redigerte som det påstås i forordet. Likefullt virker boken plutselig sammenrasket.
De 21 artikklene, eller kapittlene som de kalles, er redigert i 3 hoveddeler etter et tydelig dialektikk-inspirert prinsipp med tese, antitese og syntese: I. Byen blir til; II. Byen blir delt: Oslos spenninger og ulikheter; III. Byen samles.
Det kan nesten se ut som om inndelingen også sammenfaller med et for historiske fremstillenger typisk kronologisk prisipp, med seierrik happy ending på toppen av det hele. Så galt viser det seg heldigvis ikke å være. Hverken dialektikken eller kronologien er på noen måte konsistent, og takk for det. Det triste er derimot at man ikke har funnet noen annet brukbart grep om framstillingen. Inntrykket blir bare at her er det litt om litt av hvert.
Boken levner ingen tvil om at forfatterene kan sitt fag. Alle de forskjellige historiske forklaringene som presenteres virker både overbevisende og gjennomarbeidede. Forfatterens autoritet som historikere svekkes neppe av denne utgivelsen. Det er ikke det som formidles av forskningsresultater som svikter. Problemet er at selve fremstillingen i så liten grad formidler vitsen med all forskningen og forklaringen.
Historikere pleier vanligvis ikke belemres så mye med spørsmål om mening. Alle slags historier om land og folk, begivenheter og berømtheter passerer i mengdevis uten at noen gidder å reagere eller problematisere. Det meste av det som utgis i kategorien historie er bare sløvende og bortkastet.
Myhre og Kjeldstadli er langt fra typiske fagidioter. De både vil og evner å problematisere fagets grunnlag, betydning og legitimitet. Kjeldstadli har til å med skrevet en autoritativ bok om emnet. Hans Fortida Er Ikke Hva Den En Gang Var har allerede på tre år kommet ut i 3 opplag, og blitt pensum på flere fag enn historie. Flere av artiklene til både Myhre og Kjeldstadli inneholder da også flere refleksjoner over historieskrivingens problemer enn det man kan forvente å finne i en bok i denne genren. Og klarer man først å tråle seg gjennom boken kan man finne mange interessante detaljer og gode poenger spredt rundt.
Det er klart det er urettferdig, men forfatternes egen dyktighet må faktisk brukes mot dem når det gjelder denne utgivelsen. Etter å ha publisert en masse interessante artikler, skrevet hvert sitt ruvende bind av den nye store Oslohistorien og ellers hevdet seg som toneangivende historikere i de fleste sammenhenger, burde man kunne ventet seg noe mer gjennomarbeidet. De kunne kanskje ha sluppet unna hvis forlaget hadde presentert dette som en samling løsrevne artikler, og ikke som halvveis omarbeidede kapitler i den før nevnte kvasidialektiske og misvisende halvkronologiske rekkefølgen.
Forfatterenes egenuttalte gode og velmente intensjoner må også brukes mot dem. De vil være aktuelle, de vil beskrive byens opprivende konflikter. Samtidig mener de i forordet at «boka er et lite bidrag» i å ««samle» byen gjennom at byidentitet bygges». Den siste artikkelen handler endog «Om å skrive byen sammen» som oslohistorienes viktigste oppgave. Alt sammen både prisverdig og sikkert også forenlig i et eventuelt subtilt grep. Uten en gjennomtenkt overordnet komposisjon faller forsøkene på aktualisering og sammenskriving slapt i bakken i kapittel etter kapittel. Repetisjonene tretter raskt. Påklistrede aktuelle kommentarer som liksom skal runde av kapitlene fremstår som en slags dårlig trøst. De fleste tilfellene er av typen; «… dette er ikke noe nytt», og; «… slike problemer har vi hatt før… og så har det gått bedre igjen… og det kan jo skje igjen…» o.s.v. Ekstra ille blir det i kapitlet «Storbyens U-kurve», hvor svaret på rettlinjet fremskrittstro og like rettlinjede forfallsforestillinger er en liggende S som symbol for at: «Historien kan gå både opp og ned». Konklusjonen munner ut i en vag antydning om at historikerne kan fungere som «bremsemenn på toget» hvis det skulle vise seg at «historien lokomotiv» skulle være «på Žnveis linje til helvete». Det blir lite rom for forestillinger om brudd i historien, som annet enn som avsporinger, i Kjeldstadlis mange S-kurver.
Myhre innleder et kapittel med å problematisere den såkalte «whig interpretation of history», seierherrenes historie, hvor man bare ser det som førte fremover og dermed blir blind for «historiens bakevjer». Kapitlet viser seg å innholde mange stimulerende detaljer. Av en eller annen grunn som ligner vond vane, munner likevel det hele ut i fasiten vi alle kjenner. «Dette var antgelig ikke så lett å se i samtiden» sies det i konklusjonen.
Det blir et billig poeng, men det må sies: En så sprengferdig sammensatt by som Oslo, hadde fortjent en historiebok med litt mer spenning.
Det er ikke historikeres oppgave å foreskrive løsninger på samtidens problemer, men for å være litt hoppende positiv til slutt: I stil med det som ellers presenteres i forsøkene på å skrive aktuelt og samlende, kan man med en vis porsjon overentusisasme trekke ut et budskap som ikke nevnes, men mer enn antydes av Myhre på nest siste side av boken: Oslo kommune må snarest mulig legge under seg mest mulig av de omliggene administrative enheter. Byens hovedproblem i vår tid er konflikten mellom indre by og all den omliggnede forstadsbebyggelsen som administrativt ligger utenfor komunegrensen, men som strukturelt uomtvistelig tilhører storbyen Oslo. En komunesammenslåing ville jo vært en glimrende konkret og bokstavelig konsekvens av å skrive byen sammen.