[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Bok: Freddy Fjellheim, Rov

Noveller, 149 sider Cappelen

Tilværelsens utholdelige tyngde: Syv dager og netter.

Når forfattereren titulerer sine fortelinger «folkelivsskildring», bør leseren ta denne anvisning med noen ekstra fedd hvitløk og sterke doser chilipepper, samt nøytralisere, evt. harmonisere virkningen med garveholdig rødvin.
Freddy Fjellheim er en forteller som gjør det til et hovedanliggende å reflektere over følsomheten overfor inntaket av åndelig-moralsk føde, vel vitende om at mennesket i de fleste livssituasjoner nødvendigvis får ta det man blir budt. Eller også gi seg ut på rov, bort fra stammen og (familie)båndenes altoppslukende og fortærende umettelighet!

Fjellheim (f. 1957) har siden debuten i 1983 utgitt 6 bøker; i tur og orden kalt roman, dikt, sekvenser, transkripsjoner, essays og parabel.

I den foreliggende samling tekster, eller sekvenser som forfatteren velger å kalle et par av sine «noveller», skildrer Fjellheim folkelivet slik mange av oss vil kjenne det innenfor tyngden av (familie)livets utholdelige gehalt og gestalt - på grensen til det uutholdelige. De grenseoverskridelser samlingens personer med ulik grammatikalsk status søker å unngå, dvs holde seg innenfor, er like banale og trivielle som eksistensielt utfordrende og problematiserende. Forfatterens genre-eksperimentering nedfeller seg i teksten og de (familie)situasjoner som skildres i årets samling. En sentral tematikk er menneskenes avmakt stilt overfor inntrengere, i spennvidden melom egen tilkortkommenhet og utferdselstrang, og motvillig innrømmelse av behovet for åndelig veiledning. En forfatters anliggende er motiveringen av tekstens frigjøringspotensiale som kostholdsveiledning for å bringe fordøyelsen i balanse. De fleste av Fjellheims personer er skapende mennesker, kunstnere og intellektuelle som grunnet konvensjonsangst har sluttet å skape. Som et nyttig tips til leseren anbefales Fjellheims bidrag til Oktobers jubileumsantologi «Skrift», hvor følgende «sekvens» er hentet fra:

«Hvem eier sine barn? Den som ikke blir mettet av barn som kaller seg voksne? revolusjonens sult? Tragediens egentlige tema? Barn som blir mettet forblir barn?»

Konvensjonsangsten kan virke lammende, men representerer samtidig mulighetsbetingelse for å utvide rammene, både for livsutfoldelse og i litterær sammenheng; for genrebevissthet. Fjellheims poetikk blir her et viktig premiss:

«Det er som jeg plotter min selvforståelse inn i doktorens tekst. Faks-brevet som til å begynne med representerte ubehag og en fristelse. som deretter ble et dokument, et verdipapir. Og som nå er del av det jeg her skriver?»

Flere av forfatterens personer trenger til behandling. Selvbedraget avdekkes, angsten slipper gradvis taket:

«Jeg tilhørte en forfattertype som helt og fullt må gå ned i arbeidet. En type som underlegger seg språkets tomhet og blir tømt i tomhetens kaos. Jeg husker dagen da dette gikk opp for meg. Det gikk et skred av uvesentligheter i mitt indre. I syv dager og netter var jeg på sinnsykdommens rand av skvalder og ville assosiasjoner. Jeg gikk inn i det. Jeg gjorde det med med viten og vilje, enda jeg hadde klart for meg faremomentet ved å gi seg hen til disse pratsomme smådjevlene som befolker oss. Jeg ville inn i den automatiske strømmen av tanker, ideer og ord. For å finne gehalten, se hva som befant seg på den andre siden. På den syvende dagen stanset skredet.»

Fjellheims Rov er en ubeskjeden og ironiserende samling av vesentligheter, i sterk opposisjon til konvensjoner og markedstilpasset autoritetstro. Rov handler om å ta tilbake både dagene og nettene, stabilisere søvn, appetitt; selvrespekt og oppreisning - for oss dyr som ikke er vekselvarme i en kald tid. Rov er den mest oppbyggelige samling tekst denne leser er blitt budt i år fra norske forfattere. Riktig porsjonert ut burde Rov holde som åndelig føde en god stund, inntil mettheten igjen blir uutholdelig! Fjellheim skal få siste ord, hentet fra nevnte antologi:

«Fordøyelsen skjer i melomrommet. Det svenske språket kaller dette for «smeltning». Hos Drillo er det tilsvarende: bakrommet. Lesningens andre øvelse skjer gjennom øyne som tilhører høyden i oppreist gange. Der bor svimmelheten. Der bor identifikasjonens begrepsceller.»

OLE TEXMO

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 11/01-96, kl. 19.20 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.