Bok: Nathalie Sarraute

Mistankens tidsalder Forord og oversettelse ved Bente Christensen 120 sider Bokvennen Forlag

Nyromanens stimuli

Evolusjonær teori etter bombene og krematoriene. Bli med ... eller bli hjemme.

Hennes debutroman, Tropismer, kom ut i 1939; det er ikke en neo-logisme, et nyord, funnet på av Sarraute, men et begrep fra biologien som viser til endrede vekstforhold hos planter under… ytre påvirkning. Det er en gammel metode Sarraute gjenoppliver, ved å bruke metaforer fra biologien for å presentere sin estetikk og sitt litteratursyn, konvensjonen går helt tilbake til Aristoteles' oppfatning av en tekst som en «organisme»; naturlig nok beveger Sarraute seg på et annet nivå, både vitenskapelig og historisk, samtidig som hun ikke kan tillate seg å konstruere samme slags metafysiske bolverker som grekeren kunne i antikkens Hellas, hun har ikke, som Aristoteles hadde, gudene på sin side. Hun har, tvertimot, offentligheten mot seg, prinsipielt sett- kritikerne, leserne, og hele det litterære kollegium. Men dette er en plausibel tilstand, tenkt i forhold til hennes tropismer; de baserer seg på en kommunikativ idŽ om samtalen og dialogens sentrale plass i romanen, med den mellommenneskelige psykologien som selve guddommeligheten i en moderne variant.

pningsessayet, Fra Dostojevskij til Kafka, viser noe av Sarrautes evolusjonære tankegang (akkurat slik hun skriver om forfatterens «forskertrang»), de teknikkene disse to benyttet seg av i hver sin egen samtid og eget samfunn, i hver sine respektive forsøk på å kartlegge det Sarraute kaller for psykologiske realiteter; hos Dostojevskij er det det evige kontaktbehovet alle impliserte romanpersoner forsøker å opprettholde, koste hva må det av ydmykelser og personlig «devaluering», den for ham spesielle varianten av bekjennelse - en kvasi-kommunion - i et begrenset selskap,

der flere enn Žn overhører og bevitner bekjennelsen, trapper opp graden av selvbevissthet hos den bekjennende, slik at denne former sitt eget selvbilde etter det bildet han tror andre har av ham; det skaper en evig atmosfære av nervøs forventning hos romankarakterene. De ideologiske konfrontasjonene som ideografen Dostojevskij spiller ut for åpen scene i borgerlighetens intime selskapsscenario, er ekskludert, for ikke å si usynlig i Sarrautes utlegning; aspektet av det hennes landsmann kulturteoretikeren RenŽ Girard har gitt merkelappen «metafysisk begjær» er et ikke-tema hos henne, og tar følgelig også vekk mye av dybdedimensjonene hos ham; hun stiller seg mer åpen for det metafysiske fraværet hos den som regnes for å «ta over» etter Dostojevskij: Kafka.

Her er «den store samtalen» hos russeren brutt sammen, fordampet og forsvunnet opp i skyene, det er hos Kafka heller et spørsmål om mer eller mindre mislykkede, aborterte forsøk på kontakt, i både psykologisk og metafysisk forstand, og dessuten med helt andre forutsetninger, slik Kafka forteller i et brev: en enda større kraftprestasjon enn å leve i håpet, er å leve utenfor det. Det Sarraute her tar for gitt er et nytt trinn oppover den litterære psykologiens evolusjon, der den kjente og kjære romankarakteren mister sine tradisjonelle livsbetingelser: utvendig karakteristikk som er ment å konstruere personen som en kilde for troverdighet. Det skjer en overgang, der selve forsøket på å konstruere personer blir suspekt, og en alternativ angrepsmetode innføres, «Da befinner leseren seg plutselig innenfor, på samme sted som forfatteren, på en dybde der det ikke er igjen noe av av de greie holdepunktene han bruker til å konstruere personene. Han blir senket ned og holdt fast i en anonym materie lik blod, i en masse uten navn og konturer», som hun skriver i tittelessayet.

Ikke nettopp det dagens norske bokklubber ville markedsføre som god litteratur. Her må leseren kommer etter, bli med, eller bli hjemme, med koseboken sin foran peisen. Det Sarraute forsøker å fortelle er en viss nødvendig makulering av selve fortellingen i romanen; det dramaturgiske grepet - som Dostojevskij virtuost brukte - mister forrangen, blir sekundær og anonym aktør i Sarrautes ekstremt subjektivistiske univers. Det er viktig å ikke glemme at dette er en poetikk skrevet fra to til elleve år etter krigen, bakken under Sarraute er fremdeles varm etter bomberaidene og krematoriene i utryddningsleirene-mistanken er ikke en utvekst av dekadens, i motsetning til idag; den er heller epistemologisk desperat og og metafysisk sulten, men på samme tid fratatt (med ideologisk vold) ethvert metafysisk fundament; det er en allmenn sosialpsykologi som kan forklares, men heller ikke mer; å gjennomleve den og dermed forstå, krever historisk nærvær, som ikke mange av oss har, og likevel er det bl.a. Sarrautes skuldre vi alle står på, når vi eget initiativ, med egen vilje, leser oss inn i tekstmaterien. Ideelt sett skulle vi - langsomt - lest oss bakover, slik at det Sarraute kaller for «samtalen», det vi kunne kalle det historisk-estetiske byggverket, øker i omfang for hvert skritt vi tar baklengs, og flere og flere «psykologier» ville ha den påvirknings- og stimulieffekten som Sarrautes metafor «tropismer» spiller på. Vi ville bokstavelig talt, og i symmetrisk konsens med fagbiologene, vokse.

Og hvorfor ikke si: over hodet? For ikke å nevne inn i romansubjektets kosmos; det er et kjernespørsmål for Sarraute å legge av seg sin autoritære og priviligerte posisjon når subjektet med alle sine bevissthetslag skal formuleres i en roman; motsatt sin antikke forgjenger Aristoteles, er ikke Sarraute ute i et mimetisk ærend; om det var tilfellet ville forskerbildet hun lager av seg og de andre ny-romanistene Butor, Robbe-Grillet, Simon og delvis også Beckett, miste sin relevans: den metaforiske planten hun benytter seg av for å utvikle sine tropismer kan ikke garantere for en reflekterende speilfunksjon, den emosjonelle magmamassen hun forutsetter, i kontinuerlig bevegelse like under såvel ord, handlinger, tanker som reflekser, er i realiteten en blind kraft som individet etter evne holder i sjakk, med sin selvinnsikt, sin indre dialog - slik hun karakteriserer forfatteren Ivy Compton-Burnetts romaner: «Et høyt, subtilt og ubarmhjertig spill foregår mellom samtalen og den underliggende samtalen.»

Men det finnes ikke et gjenkjennende møtested mellom disse to, bare et gjensidig påvirkningsspill som må foregå i et alltid nytt terreng. Det er, som hun skriver i essayet «I fugleperspektiv», en fortsettelse, for å «få opp i dagen en ennå ukjent flik av virkeligheten», en epilog etter forrige romantrends epilog. Men hvem følger henne opp i 1995? Eller tok spillet slutt med Beckett? For å spørre programmatisk: ble romanen tilslutt uvirkelig?

KURT G. SWEENEY

Nathalie Sarraute: Ikke noe for go'stolene.

Artikkel automatisk generert, 11/01-96, kl. 19.19 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.