![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
142 sider. Gyldendal 1995
Kort tid før Tor Ulven døde i mai, leverte han sitt forlag manuset til det som skulle bli hans siste bok, Stein og speil med undertittelen Mixtum compositum. Det er en vakker og gåtefull bok, og den setter punktum for et av de viktigste og dristigste forfatterskap i norsk litteratur.Stein og speil er, som undertittelen antyder, en samling blandede prosatekster. De lengste er på et par sider og kan minne om små noveller eller historier; de korteste er bare på noen linjer og nærmer seg aforismen og sentensen. Ulven har dessuten skrevet noen korte dialoger hvor to ikke nærmere karakteriserte stemmer samtaler. Tekstene er føyet sammen i forskjellige serier og bærer titler som «Konsert I», «Konsert II», «Utstilling I» og «Utstilling II» osv.
Et gjennomgående tema i boken er det som befinner seg utenfor, før eller etter den menneskelige historie. I boken finnes det en søking mot dette ubestemmelige utenfor, og i de tekstene som går lengst i denne søkingen blir språket formelig stående og vibrere på grensen mellom det innenfor og det utenfor menneskets historie. Det fascinerende ved Ulvens tekster er at han aldri faller for fristelsen til å beskrive det utenfor menneskets horisont, men i stedet beveger seg mot det og utforsker grensen til det utenfor. Det omtales aldri direkte, men med metaforer og negasjoner som «stein», «ingenting», «ikke-tid» og «det umenneskelige». «Til slutt blir man absorbert av det umenneskeliges allmakt for evig ikke-tid», kan vi f.eks. lese et sted.
Ofte tar tekstene utgangspunkt i en gjenstand, et menneske eller en situasjon og disse beskrives detaljert og presist. Plutselig forskyves imidlertid tids-og romperspektivet slik at gjenstanden, mennesket eller situasjonen frosses fast og fossileres, og man befinner seg med ett utenfor menneskets tid, på grensen til «det umenneskeliges» evige «ikke-tid». Denne bevegelsen antydes også i enkelte av tekstenes undertitler som «ready-made», «objet trouvŽ» og «Žcriture trouvŽ». Tekstene presenteres med andre ord som funn og bruddstykker av en sivilisasjon som allerede er gått tapt. lese Stein og speil kan derfor gi en den merkelige fornemmelsen av å gå rundt på et fremtidig arkeologisk museum hvor rester etter menneskets historie stilles ut.
Til tross for denne bevegelsen mot «det umenneskelige» forekommer det et «du» i en rekke av tekstene. Umiddelbart kan det se ut som det er en motsetning mellom bevegelsen mot «det umenneskelige» og forekomstene av ordet «du». Men enkelte steder later det til at det nettopp er gjennom du'et at jeg'et kan overskride menneskets horisont og nærme seg «det umenneskelige».
«Er du der?» spør jeg'et i en tekst. Og i hele boken finnes det slike vinkende gester som tiltaler og påkaller et «du». Det er som om jeg'et ønsker å komme i forbindelse med og berøre et «du». «Og knuten på søppelposen kunne byttes ut med hånden din, trodde jeg et øyeblikk» (s. 101).
En lignende tiltale finnes i flere av Ulvens tidligere bøker, og ønske om å møte en annen er kanskje vakrest formulert i hans første bok med prosastykker, Fortæring (1991). Der kan vi lese: «Jeg skrev for å møte noen, men du hadde en annens tålmodighet, du kom ikke.» Det kan derfor se ut, slik flere kritikere har påpekt, at skrivingen for Ulven er en form for tiltale til et «du».
Men like ofte som tekstene i Stein og speil tiltaler og roper på et «du», beskriver de hvordan «du» forsvinner. I en tekst skildres det f.eks. hvordan jeg'et en gang så «deg» bøyd over et bord med en grønn voksduk, og man kan få inntrykk av at jeg'et forsøker å gjøre «deg» nærværende, men så skjer det plutselig en omkastning: […]«mine talløse sekunders synsinntrykk av deg, et bortkommet mikrokaos, forsvunnet i mørket, et foreldet stjernekart, et sammenkrøllet univers, brukt til å få fyr på ovnen i det store og kalde Institutt for Almen Glemsel» (s. 46).
Her finnes det ikke bare en tiltale til du'et, men også en beskrivelse av hvordan det forsvinner og glemmes. Det kan derfor se ut som det er du'ets bevegelse mellom tilsynekomst og forsvinning som fascinerer Ulven. I en annen tekst er denne bevegelsen enda tydeligere: «Du ligger, i balls form, mot håndflatens lunkne hud, fingrene er lukket rundt deg. Hånden strammer seg plutselig og kaster deg. Du spretter mot en vegg og blir borte» (s. 48).
Hvorfor tiltales et «du» for så i neste øyeblikk å forsvinne? Er det fordi du'ets bevegelse mellom tilsynekomst og forsvinning kan gi jeg'et i tekstene et glimt av «det umenneskelige»? Er det ved å beskrive du'ets forsvinning at jeg'et kan nå «det umenneskelige»? Ofte tematiseres du'et i forbindelse med det bortenfor menneskets sivilisasjon og historie, som f.eks. i «Mellomspill IV»:
Navnet ditt, blå bokstaver på papirets masse av døde fibre, som ikke kan reises opp igjen til trær, hvislende langsmed stien vi fulgte, urolige skygger mot papirets kjønnsnøytrale gulhet. Og bokstaver skåret i bark som gror dem uleselige, som bølger og vrir seg og lukker seg over dem som vann over en froskemann. En dykker i treet: mot bunnen, hvor den første årringen er. Og bortenfor det: Ingenting. Frø. Ingenting. En eldgammel skog av ikke-trær. (s. 19)
Dette er en fabelaktig tekst Ñ en av samlingens beste Ñ og det finnes et sug i den, ikke bare mot historiens begynnelse («den første årringen»), men også mot det «bortenfor». Denne tematiske bevegelsen bygges opp av tekstens retoriske bevegelse. I den første setningen ser vi at «navnet ditt» beskrives presist og tydelig. Den andre og tredje setningen begynner å bli mer gåtefulle, og vi ser at språket blir mer figurativt. Ulven bruker lignelsen «som vann over en froskemann» og det metaforiske uttrykket «[e]n dykker i treet» for figurlig å skildre bokstavene som er skåret i bark. I den siste setningen, eller delen, begynner imidlertid språket selv å befinne seg «bortenfor» både det bokstavelige og det figurlige. Ordene «Ingenting» og «Frø» sidestilles som om de ikke kan inngå i en meningsfull setning, og den siste formuleringen består av den merkelige negasjonen «ikke-skog». Dessuten er hverken «Ingenting», «Frø» eller «ikke-skog» metaforer i vanlig forstand. De sier ikke figurlig noe som kan sies bokstavelig, men peker mot det «bortenfor» menneskets historie uten å gjøre det «bortenfor» nærværende. Og denne tematiske og retoriske bevegelsen mot det «bortenfor» ser vi igangsettes og motiveres av «navnet ditt». Det kan derfor se ut som det er du'et som ved å tiltales og forsvinne gir jeg'et et forhold til det «bortenfor». Denne bevegelsen er enda tydeligere i «Konsert VIII».
Og du forsvinner lenger og lenger inn i disse uoverskuelige rommene, og personligheten din blir gradvis borte, ansiktstrekkene dine viskes ut, kroppen din dekomponeres, og det siste du tenker er at du snart selv er blitt en lyd, en tynn navnløs lyd blant alle disse andre som hyler i det tomme, mørke rommet. (s. 42)
Denne teksten forfølger du'ets avpersonalisering og bevegelse mot det navnløse og «det tomme mørke rommet». Og det er du'et som gir det ikke-tematiserte jeg'et i teksten en forbindelse til eller en åpning mot «det tomme, mørke rommet» som befinner seg «bortenfor». Det kan derfor se ut som om Ulvens tekster tiltaler og støter bort et «du» for å beskrive hvordan du'et forsvinner og slik finne en åpning mot det «bortenfor», «det tomme, mørke rommet».
I denne bevegelsen ser det imidlertid ut til å være et privilegert øyeblikk: øyeblikket da du'et forsvinner og blir «en tynn navnløs lyd». Da betegner ikke lenger ordet «du» et mennesket, men blir «en tynn navnløs lyd» som peker mot noe fraværende og navnløst, det «bortenfor». Ordet «du» blir stående å vibrere på grensen til det «bortenfor» og det blir så å si et ekko etter det som kanskje aldri vil bli nærværende og få en stemme, det «bortenfor», «det tomme, mørke rommet», eller som i «Utstilling VIII (ready-made) ordet «du» blir et fuglefløyt fra en fugl som aldri blir synlig:
En nærmest utslitt brusflaske, med hvite, ulne kanter, får meg til å ønske at jeg kunne se ansiktene til alle dem som holdt i den. Du. Ordet Ôdu' blir plutselig tydelig som et fuglefløyt om natten. Men fuglen synes ikke. Vi har drukket av samme flaske. Vi kommer aldri til å møtes. Kløvde biografier. Vi tygger narrepølser. Vi deler tomgodset.» (s. 29)
Denne bevegelsen mot «det umenneskelige» og det «bortenfor», du'ets tilsynekomst og forsvinning, øyeblikket da du'et avpersonaliseres og ordet «du» blir en navnløs lyd, det tematiske og retoriske suget i tekstene mot det «bortenfor», språket som svever mellom det bokstavelige, figurlige og ikke-referensielle i forsøket på å benevne det «bortenfor» som ikke kan benevnes, gir Ulvens tekster en voldsom kraft og gjør det å lese hans tekster til en enestående opplevelse. På den ene siden roper hans tekster på å fortolkes, og de inviterer leseren til å gi ord som «du», «ingenting» og «stein» en betydning og en referanse; på den annen side motsetter ordene seg fortolkning, og kraften i tekstene sprenger i stykker alle forsøk på å gi dem en klar og tydelig betydning. Kanskje inviterer Ulven oss til å lese uten å fortolke i tradisjonell forstand? Kanskje Ulven med Stein og speil inviterer oss til å forsøke å lese ordene, bokstavene, skriften som monumenter over det «bortenfor», «steinen» vi «aldri når inn til»?
Utstilling I
(utkast til minnesmerke)
Monumentet er et monument over sin egen glemsel. Og får mening først når det ikke finnes noen som kan gi det mening. Det er steinen du holder i hånden. Som du aldri når inn til. Bare speilet viser alltid riktig tid. Når steinen speiler seg, er det ikke av forfengelighet. Speilet røper alt, steinen ingenting. Som stein og speil er det du helst vil vite. (s. 5)