![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Robert Musils verk var «En våghals' gjerning, som hovedsaklig består av tålmodighet, som forutsetter en nesten umenneskelig hardnakkethet.» I følge Elias Canetti. Nylig er hans Tre kvinner gjenutgitt på Solum forlag.
I 1911 utkommer to noveller under tittelen Vereinigungen - begge to bærer preg av Musils konsentrerte symbolikk. Novellenes nesten ugjennomtrengelige vev er vanskelig å fatte; bildene glir inn i hverandre for snart deretter å bli oppløst. Struktur og handling i den første novellen, «Kjærlighetens fullbyrdelse», blir nesten oppløst av bildenes strøm. Den andre, «Die Versuchung der stillen Veronika», har så å si verken struktur eller handling. Bildene er heltinnens forestillingsbilder, en indre mørk verden. Musil kritiserte tyve år senere en kritiker: «…han hadde ingen anelse om motviljen overfor fortellingen som sto bak disse to novellene, mot skinnkausalitet og skinnpsykologi.»
Allerede da lette Musil etter utrykksformen som kunne oppheve «Zeit und Raum wie einen Vorhang». Ikke bare søken etter noe annet, men også «Abneigung gegen das Erzählen, gegen die Scheinkausalitat der alltaglichen Wirklichkeit» sto Musil fast ved gjennom hele forfatterskapet, noe som kanskje forklarer årsaken til hans verks langsomme tilblivelse; på slutten maktet ikke Musil å fullføre det. Begge noveller handler om sjelens prøvelser, som i begge utgjør den kroppslige avstanden mellom de elskede - betingelsen for den «hemmelighetsfulle åndelige forening». Claudine i «Kjærlighetens fullbyrdelse» spør i begynnelsen mannen sin: «Kan du virkelig bli med?» og det kan han ikke... arbeidet venter…det lar seg ikke gjøre.
Claudine reiser alene for å besøke sin trettenårige datter Lilli. Togreisen, vinterlandskapet, opplevelsens ensomhet, selve reisens mål, hele stemningen introduseres i en ukjent manns første ord, fortellingens tredje person - ord han retter til henne - «En idyll, en fortryllet idyll»… «I disse nakne dagene som svevde utmattet mellom liv og død, følte hun et vemod som ikke kunne skyldes den vanlige lengselen efter kjærlighet, men snarere efter å forlate den store kjærligheten hun var i besittelse av, som om den ytterste veien i et veinett lyste opp foran henne, en ubeskyttet vei som ikke førte henne til den elskede, men langt bort mot en smertefull fjernhets myke, visne og uttørkede landskaper.»
Mot slutten av reisen hadde mannen sagt «En idyll, en fortryllet øy, en vakker kvinne midt inne i et eventyr av hvite border og kniplinger….» I likhet med Claudines ektemann er medpassasjeren uten navn, det ser ut som om deres møte er hans reises eneste mål. Det viser seg at den lille byen begge reiser til er innesnødd, byen blir faktisk til en øy, omringet av snø, vid og hvit lik en innsjø. Forbindelsen med den ytre verden er brutt. Det åndelige er forbundet med det fjerne, med hjemløsheten, med stjernelyset og musikk; det seksuelle med nærheten og med det dyriske. Claudines opphold i denne lille byen, på denne innesnødde øya er å finne inn til seg selv, å oppdage sin personlighet. I denne ydmykende aksept av den seksuelle opplevelsen, i denne hennes handling ligger selve meningen med reisen - det er først denne opplevelsen hun måtte gjennom for å finne frem til, begripe sin identitet. «Vi kommer til å bli snedd inne.» «….det er som når man går gjennom et trangt pass; dyr, mennesker, blomster, alt er forandret, og selv er man også en helt annen.»
Her fullbyrdes Claudines reise. Hun begriper at å bli seg selv henger sammen med menneskets kjærlighetstrang - «…dette å kunne være til for alle og allikevel bare for en eneste. Og langt borte i det fjerne, som når barn sier om Gud at han er stor, fikk hun en forestilling om sin kjærlighet.»
Denne hennes nye tilstand betraktet Musil senere som den ekstatiske kjærlighetens essens. Musils andre novellebind utkom 1924 under tittelen Drei Frauen. Tross tittelen er det i ingen av novellene kvinnen som bærer handlingen, kvinnen er heltens motgestalt, en anima-gestalt. Grigia er dødens engel, portugiserinnen er skjønnhetens engel og Tonka kjærlighetens engel. I likhet med i «Kjærlighetens fullbyrdelse» åpner novellen «Grigia» med et gift ektepar, igjen er det kvinnen som skulle reise. Igjen er det mannen, som ikke klarer å bestemme seg for å bli med. Også denne gangen er et lite barn årsak til reisen. Barnet er sykt (en langvarig barnesykdom er et av viktigste motivene i Musils verk). I likhet med «Kjærlighetens fullbyrdelse» hvor Claudines barn Lilli blir bare nevnt men ikke dukker opp siden, forsvinner den lille sønnen Sarnet etter å ha oppfullt sin egentlige rolle i handlingen - å fjerne Homo fra sin kone. Kvinnen har ingen aktiv rolle. Homos skjebne antydes, før Grigia inntar handlingen, gjennom hans visjonære dødsforutanelse i landskapet og i tankene sine forstår han kjærligheten for første gang som et «himmelsk sakrament». Han får visshet om «gjenforeningen» etter døden. Musil sier følgende om Homos oplevelsen i skogen: «Man kan bare elske når man er religiøs.»
«Da han snudde seg for siste gang, lå det sne på en av fjelltoppene, under den lå det en liten gylden åker med sammenbundne nek som solen skinte på, og over alt dette sto den hvitblå himmelen.»
Dette allegoriske siste bildet får en ny betydning gjennom Grigias ord: «Den blå himmelen lar vi heller være der oppe, så den kan beholde sin skjønnhet.» «…og i lyset fra inngangen så han plutselig den mørke silhuetten av hennes mann. Kjærester forsøkte å redde seg, mannen føler at de gjemmer seg bak stollen. Men stenen som var blitt rullet foran åpningen, var så tung at han ikke hadde krefter til å rikke på den. I mellomtiden lå Grigia på kne foran stenen og tryglet og svor på at hun aldri hadde gjort noe galt. Homo la armen om Grigia og trakk henne tilbake. De lå der lenge i en halvvåken tilstand. Plutselig øynet han en smal sprekk, som førte ut i det fri. Men han var allerede for svak til å vende tilbake til livet.»
I samme øyeblikk hører Homo ordre om at letingsarbeidet skal innstilles.
I sin Nobelpristale sa Elias Canetti at det er fire menn som tilhører dette forsinkede, egentlige Europa - Kraus, Kafka, Broch og Musil: «Robert Musils verk fascinerer meg til denne dag, kanskje er jeg først i senere år blitt i stand til å fatte det fullt ut. Den gang i Wien var bare deler av det kjent, og det jeg lærte av Musil var det tyngste: At man kan arbeide på et verk i årtier, uten å vite om det lar seg fullende, en våghals' gjerning, som hovedsaklig består av tålmodighet, som forutsetter en nesten umenneskelig hardnakkethet.»
Robert Musil ble født 1880 i Klagenfurt. Han var ingeniør og sønn av en ingeniør. Hans første roman Unge Törless bygger på hans erfaringer med kadettskole, selve romanen viser den borgerlige ordningens fasade, som skjuler tvangsmekanismer som utløser ungdommens monstrøse voldsformer. En romandebut som i 1906 opplevde storslagen mottakelse og for en gangs skyld inntekt. «Vi har ikke for lite forstand og for lite sjel, men vi har for lite forstand når det gjelder sjel.»
Musil døde fattig, nesten glemt, henvist til hjelp fra sine venner. Han døde i eksil i Sveits i 1942. Han sluttet på militærakademiet, ble ingeniør, studerte filosofi og psykologi, tok doktorgraden i filosofi på Ernst Mach i 1908. Sin interesse viet han deretter skjønnlitteraturen. Ordet «ensyklopedisk», som ofte brukes når det gjelder hans verk, er villedende. Musils matematiske og logiske kunnskaper har ikke satt spor i hans verk. Etter sigende var han ingen lærd mann med stort kunnskapsformat, han kunne ikke fremmedspråk og utenlandsk litteratur leste han i oversettelse. Intellektuelt var han ikke nysgjerrig, musikk var ham også likegyldig og bortsett fra litteraturen hadde han ikke peiling på kunst. Han sa selv å ikke ha talent for politikk. Han levde et tilbaketrukket liv og hadde få nære venner. Hadde verken hund eller katt. Han svømte eller gikk tur. Han var ingen ivrig leser. Historiske, filosofiske eller mytiske naturfremstillinger og betraktninger spredt utover hans verk gir inntrykk av en rik viten. Men de stammer egentlig fra oppslagsverk, forord, antologier eller avisens søndagsbilag. Dette kommer klart frem i hans dagbøker hvor han snakker åpent om dette og kaller seg selv «mangesidig uutdannet». Musil fremstiller sin selvbiografiske Mannen uten egenskaper på tilsvarende måte. Musil betegnet seg selv som dikter og ikke forfatter og ingen homme des lettres. Menneskets skjebne i verden var Musils tema som han kretset rundt i hele sitt liv og det var også det viktigste tema i Der Mann ohne Eigenschaften, hans store livsverk, som han arbeidet i nesten tyve år med å fullføre, sågar på hans siste levedag; uten å lykkes.
Det eiendommelige er at var det bare et fåtall lesere som tok verket alvorlig i Musils levetid - først da han døde og Musil og hans verk fikk en klassikerstatus, begynte Musil å bli lest og anerkjent.
Musils siste leveår i sveitsisk eksil tok hardt på ham. Fotos og dagbokopptegnelser tegner bilde av en gammel mann. Og så gammel var han ikke. (1880- 1942).
Musil var sliten, han var etter et slag ingen frisk mann lenger som kunne gå lange turer. Usikkerheten som hans eksiltilværelse førte med seg var med på å knekke ham, en dikter med et kall som måtte belage seg på sine venners hjelpefond (H. Broch var en viktig støttespiller, men levde selv i eksil i Amerika i likhet med andre bidragsytere). Krigen, som i Musils tilfelle betydde at hans hovedverk verken kunne vente seg forlag eller lesere, forårsaket misnøye hos Musil. Han følte seg glemt.
Mannen uten egenskaper anses som en de betydeligste utviklingsromaner etter Wilhelm Meister. Forfatteren var nesten 40 år gammel da han påbegynte romanen, 50 da det første bind så dagens lys og 62 da han døde og etterlot seg et ufullbyrdet romanverk: Som om Musil tok med seg romanens helt på sin egen livsreise, han blir eldre sammen med den, modner og resignerer til slutt. Det verket som leseren holder i hendene er egentlig en slags selvbiografi, heltens indre og til en viss grad også ytre opplevelser er Musils egne, som gjenspeiler seg i det ene året av heltens liv.
For Musil krever den kunstneriske prossesen hele mennesket - det estetiske prinsipp er dypt forankret, forbundet med det etiske. Hans mål var utviklingen av den indre selvbiografien, samtidig som Musil ville oppløse en «glassmur» mellom «drømmen og kunsten» og «det virkelige, fullkomne liv». Helt fra Musils ungdommelige litterære forsøk til hans siste ufullførte romankapittel «Atemzuge eines Sommertages», kan man påvise verkets indre, organiske sammenheng, en gjenkjennelig linje, som utrykk for kunstnerens konsekvente vilje, alle livets odds til tross.
I ettertid kan man si at alt Musil skrev er skisser, er forarbeid som oppsto i et vendepunkt og brakte frem romanen som syntese av alt det forhenværende.
Robert Musil: Tre kvinner og andre fortellinger. Oversatt av Niels Magnus Bugge. Solum