![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
med Ståle Bjørnhaug,
tilrettelagt av Ola E. Bø og Ståle Bjørnhaug
Det norske teatret, prøvesalen.
Alt dette er forsøkt tatt frem i Ståle Bjørnhaugs deklamatoriske versjon av disse diktene, og han står godt, han slentrer med en arbeidskarstil som synes rimelig troverdig - og han lyser undertiden av en slags stolt verdighet, selvfølelsen nesten påståelig i sin steilhet; så kan hende er dette også et kunstner-portrett. Sammen med Gunnar Germetens (jr.) musikk - en ikke alt for disharmonisk samtidskomposisjon for akkurat denne oppsetningen, med noen ganske få sterke skurr som bryter for brått med en ellers heller for jevn atmosfære. Jacob Weidemanns malerier lysbildeprojisert mot fondveggen skal fyllestgjøre treklangen av ord, musikk og maleri. Dessverre er lysbilder et helt annet uttrykk enn maleri - det synes ufrivillig blasst, og slike sløve hildringer yter neppe Uppdals tidvis meget blodfulle dikt rettferdighet.
Tilbake til Bjørnhaug - en skuespiller som virker svært sikker, jo da jeg tror langt på vei på denne folkeligheten hans, sammen med disse kosmiske perspektivene i diktene, «sola som ein stor rund blodsjø», og «det varme skoddehavet i mi sjel». Det finnes en slags sunn demoni her - og den ivaretar Bjørnhaug bra, og ofte overdøver han faktisk det svakere preget fra musikk- og billed-innslagene. «Slå på min malm og du veit eg er levande kar» heter det også - og denne karsligheten med sterk selvfølelse har en akkurat passe dose sta selvhevdelsestrang som nok også bunner i sin motsetning: en dyp eksistensiell uvisshet; Bjørnhaug er naken nok til å få frem denne tvetydigheten.
For Kristoffer Uppdal fantes det «ikke ondt eller godt - berre stråleskin», og det er denne farlige poetiske nihilismen som i minst grad får spillerom i forestillingen: det kunne ha virket enda farligere. Kanskje kunne det hele vært strammere - Bjørnhaugs variasjon av positurer i skiftende lyssetting, stående eller sittende på en pinnestol, kunne vært mer ladet. Diktenes fremmedfølelse - bl. a. om dikterens rolle som tilskuer til livsdansen - står i en kontrast til rallarkarens egen stil som iblant kan bli litt utvendig.