![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Regi William Friedkin
USA 1995
Dypest sett, innerst inne? Et uvær i senga. Det er ikke å røpe for mye. Tvert om - det er ment å selge denne kriminalhistorien med politimannen som gjorde en så slett figur hos Jay Leno: David Caruso.Et fremstående sosietetsmedlem blir funnet drept, og den kjente etterforskeren David Caruso finner spor som peker mot noen han kjenner - og andre i fremskutte posisjoner.
Dette er velkjente takter; en film noir for nittitallet (dvs: med noen eksplisitte sexscener og vel så det). Utover
det kan den neppe beskyldes for å tilføre sjangeren så mye nytt. Du vet for eksempel hvilket samfunnssyn du får når politisjefen gir helten vår den velkjente beskjeden som politisjefer i slike filmer gjerne gir til etterforskere som finner spor: «I'm taking you off this case.» Det er ikke nødvendigvis svaret på spørsmålet om hvem som gjorde det som er det mest interessante her, men grumset det er motivert av, og hvem som drar i snorene.
Du vet at guvernører i slike filmer har mer å skjule dess mer kultiverte de er. Det er den rendyrkede WASPs funksjon i slike filmer, og for alt vi vet: i den amerikanske virkeligheten også.
Tilsvarende kan man da sidestille «sjangerbetegnelsen» whodunnit? med howtodealwithit? når svaret på første spørsmål er å finne i en krets av politikere, advokater og andre med så ymse slags makt.
Denne filmen har en femme fatale i form av Linda Fiorentino. Hun er gift med Carusos advokatvenn, en velspilt kyniker i Chazz Palmintieris skikkelse. Hun er dessuten klinisk psykolog og holder foredrag om bl.a. menneskets mørkere sider(!). Hun er en skjøge og, i likhet med femmes fatales og vakre kvinner flest (i denne sammenheng), et slags offer for sin skjønnhet og drifter. Hun har levet ut den siden ved seg i en slags bordell i havgapet, hvor tråder møtes og leder Caruso videre. Hennes utsvevende hobby-livsstil blir dels forklart av mannens (Palmintieri) utroskap, delvis ikke - kanskje det bare er manusets påskudd for gi progresjons-alibi til sex-scener som ellers har en viss voyeuristisk appell. De mer umotiverte og rånete pornoscenene (UIP burde betale oss gjennom nesen for dén benevnelsen) kan leses som symptom på mer puerile mannsfantasier. Hvor skjemmende dette er vil i stor grad avhenge av tilskuerens kvinnesyn og iver etter å forstå Fiorentinos rolle - etter at filmen er over.
Regissør Friedkin og manus-maskin Eszterhas gir nemlig ikke mer ved dørene enn nødvendig for å henge med. Friedkin har tidligere blitt dadlet for å fokusere miljø og atmosfære på bekostning av fortellingen. Det er ikke tilfelle her, hvor man knapt rekker å konstatere de biter som faller på plass før det hele er over. Og da gidder man vel ikke gruble over muligheter for sannsynlighets-brist og andre ankepunkter som likevel forsvinner i et hav av nyanser straks man begynner å stille spørsmål som: men kunne han ikke..?