![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
- skrått blikk på Finland
147 sider
Aventura Forlag
Finn Jors siste bok er et intensivkurs i hvordan bli klok på en finne.Det er noe rart med Finland. Finland er faktisk så rart at det er noe direkte mistenkelig med finnofile.
Noen mennesker har kjæledyr mens andre skaffer seg kjærester. Men det finnes også dem som gjør andres land langsomt til sine. Vi snakker om folk med egne kjælenasjoner. Det finnes amerika-entusiaster og anglofile. Det finnes en egen forening for mennesker som liker land i Latin-Amerika. Det finnes folk med klippekort på Aeroflots linje til Tashkent, og naboen vet absolutt alt om Burma. Og alle liker vi Island, fordi Island er for oss det vi er for alle andre; et bisarrt lite folkeslag i havgapet med konstant dårlig vær.
Mennesker med geografisk spesialkunnskap om tilsynelatende tilfeldig valgte land regnes ofte for å være harmløse typer med mye kuriøs viten. Finlandselskerne, derimot, stiller i en klasse for seg. Få kjælenasjoner blir like mistenkeliggjort, med mulig - og velbegrunnet - unntak av Frankrike. Bringes Finland inn på banen, blir det ikke så mye snakk om en interesse, men en legning.
Finn Jor har imidlertid aldri vært noen skap-ugrer-venn, og nå har han laget en hel bok om dette folket som i rettferdighetens navn har mer å vise til enn deres rolle i tåpelige norske vitser.
Mange nordmenn gir uttrykk for oppriktig harme og indignasjon når de treffer yemenitter og uruguyanere uten detaljkunnskap om Henrik Ibsen, fjorder, Gardemoflyplass og målstriden. Å peke på den jevne norskings fullkomment manglende kunnskaper om Finland tjener som regel ingen ting til. Ikke bare er nordmenn kunnskapsløse om Finland, de ønsker heller ingen ting å vite. Man kan ikke annet enn beundre Jor for hans urealistiske folkeopplysningsforsett.
De fleste nordmenn hadde bare kunnet finne på to kapitler dersom de skulle tvinges til å skrive en bok om Finland. Det ene ville hete «Sauna» og det andre ville hete «Fyll».
Jors finlandskunnskap er for bred, og hans sympati med landet er for stort, til at Landet vestenfor øst og østenfor vest er blitt inndelt slik. Hans valg av temaer er ikke bare bredt, men med få unntak også svært representativt. Han tar både for seg «greatest hits in Finnish history», men også velvalgte smakebiter på det moderne Finland, som Tangofestivalen i Seinajöki. Han skildrer både den svenskspråklige minoriteten og erkebispesetet for Finlands 60 000 gresk-ortodokse. I det hele tegner han et temmelig klart omriss av de viktigste referansene for å forstå Finland og dets innbyggere.
Men av og til gjør Jor temmelig besynderlige valg. Ved et tilfelle bidrar han med en lang og knusktørr gjenfortelling av en tabell han har lest. Hans valg av turistattraksjoner fortoner seg til tider som temmelig eksentrisk, og når denne lærde og sindige mann går i surr med hensyn til begrepene Balkan og Baltikum kan man ikke annet enn å bli lei seg. Dessuten har han i denne boken den stygge uvane å sammenligne alt finsk med norske paralleller: den finske Bjørnstjerne Bjørnson og så videre.
Selv for en leser som i grunn liker Finland, virker Jor rask til å hoppe bukk over finnenes mindre sympatiske sider. Finnenes bysantinske sans for hemmelighetskremmeri og deres temmelig betingede gjestfrihet er trekk de aller fleste besøkende opplever. I Helsinki, en europeisk hovedstad, ser man knapt et sotsvart ansikt i folkemengden. Ikke engang et olivenfarget åsyn med en prydelig svart bart i midten er å oppdrive. Det gir et temmelig utrivelig inntrykk. Helsinki, altså. Ikke bartene.
Finn Jor har hverken vært kritisk nok mot seg selv eller finnene. Derfor sier det sitt om hans durkdrevne profesjonalitet at Landet vestenfor øst og østenfor vest må være den mest høyintensive boken om Finland som er å oppdrive. Intravenøs finnofili.