Frankrike etter Mitterand

Et innenrikspolitisk blikk på Mitterands virke. Av Franck Orban

Mitterrands første arv er politisk. I 1958 kom de Gaulle til makten. Algerie-krigen hadde brakt landet på randen av borgerkrig. De Gaulle avskaffet Den fjerde republikk og grunnla Den femte. Den representerte en helt ny statsform i Frankrike. I motsetning til Den fjerde republikk var den ikke dominert av politiske partier, men av en president med nesten ubegrenset makt. Mitterrand rettet voldsomme anklager mot det nye regimet. Han kalte det «Det permanente statskupp». Men fra 1958 bidro også Mitterrand til å bevise at Den femte republikk var levedyktig. Mitterrand ble leder for opposisjonen, stiftet Sosialistpartiet i 1971, og vant presidentvalgkampen i 1981. Seieren var et bevis på at systemet ikke var fastlåst. Et politisk skifte var mulig. Den femte republikks levedyktighet ble definitivt fastslått i periodene 1986-88 og 1993-95. Da samarbeidet en sosialistisk president og en konservativ statsminister uten at dette resulterte i konstitusjonell statslammelse.

Mitterrand preget Frankrikes politiske liv, særlig på venstresiden. Til tross for at han ikke var en «ekte» sosialist fra starten av , satset han i 1958 hele sin politiske karriere i kampen mot de Gaulle og franske kommunister. Han bygget opp Sosialistpartiet til et troverdig politisk alternativ til gaullistene ved å gradvis inkorporere kommunistpartiet. Han klarte å kombinere partiets marxistiske tendenser med en sosialistisk idé for Europa. Med Francois Mitterrand ble Sosialistpartiet modnet. Sosialistiske regjeringer var ikke lenger bare «historiske ulykker» (des accidents de l'histoire). De kunne regjere over lang tid og endre den politiske kurs dersom det var nødvendig. Men denne omdefineringen av Sosialistpartiets historiske fundament foregikk ikke uten problemer. Kommunistene forlot regjeringen i 1984 etter at regjeringen brøt med sin opprinnelige politiske linje. Mitterrand godtok først en hard innstramningspolitikk. Senere støttet han den ny-liberalistiske utviklingen i Frankrike. Sosialistpartiets budskap ble mer uoversiktlig. Det ble stadig vanskeligere å skille det politiske venstre fra høyresiden. Frustasjonen økte blant sosialistene, forsterket av flere skandaler der sosialistiske folkevalgte var innblandet. Til slutt stod Mitterrand ansvarlig for en hel avpolitisering av Frankrikes venstrefløy. Han ble fremstilt som en konge uten nærkontakt med det franske folk. I dag er Sosialispartiet under full omstrukturering. Partiets nye leder, Lionnel Jospin, tok klar avstand fra «det mitterrandske arv» under presidentvalgkampen.

Få menn har symbolisert «det evige Frankrike"gjennom tidene. Muligens fordi dette krever en kombinasjon av nærmest gudommelige egenskaper. Etter den annen verdenskrig var kun de Gaulle blant dem. Men Mitterrand satt så lenge som president at en helt generasjon franskmenn identifiserte presidentembetet med ham. Mitterrand var for mange en legendarisk figur. Han var et symbol på Frankrikes kontinuitet gjennom hele århundret, på godt og ondt. Han bygget opp landets interne motstandsbevegelse under krigen, kjempet mot de Gaulle, men var den som videreførte Generalens arv. Ingen fransk politiker hadde et likegyldig forhold til ham. Hans fiender fokuserte på hans macchiavelliske evne til å utnytte politiske muligheter. Etter utgivelsen av Pierre Péans bok om Mitterrands rolle under Vichy-regimet så det en stund ut som om det eneste Mitterrand etterlot seg var skamfølelse. Frankrikes moralske rettsoppgjør fra okkupasjonstiden ble identifisert med Mitterrands. Landet ble plutselig pånytt konfrontert med den mørke fortiden, som mange hadde prøvd å legge bak seg. Sammenligninger med de Gaulle var dominert av Generalens storhet og Mitterrands ondskap.

Men gårsdagens reaksjoner beviste at bildet antagelig vil bli mer nyansert i ettertiden. Franskmenn vil gjerne minnes hvordan Mitterrand på sin måte var et bevis på Frankrikes storhet. De vil sannsynligvis oppkalle et monument i Paris etter Mitterrand og skrive ham inn i Frankrikes historiebok ved siden av de Gaulle, før de blar seg videre inn i det neste århundret.

Franck Orban er forsker ved Europa-programmet.

Artikkel automatisk generert, 11/01-96, kl. 19.19 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.