![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Vi trykker her i sin helhet talen Francois Mitterrands hold i Berlin 8. mai 1995 i forbindelse med markeringen av 50-årsdagen for 2. Verdenskrigs slutt i Europa.
Dette var en av de siste talene Mitterrand holdt, og blir betraktet som hans politiker testament. I denne talene gjennomgår han etterkrigstidens erfaringer og gir perspektiver på tidens forløp som vi sjelden får fra politikerhold.
Jeg har kommet hit i kveld, til Berlin, i kraft av min stilling som Frankrikes president, og det er på dette grunnlaget jeg uttaler meg. Fordi det dreier seg om en av de siste oppgavene jeg utfører i dette vervet, er jeg stolt over at dette skjer her i kveld sammen med dere.
Det var det minste jeg kunne gjøre for Tyskland. For dagens Tyskland, men også for Tysklands historie, geografi, kultur, som er så sterkt knyttet til Frankrike. Et underlig, hardt, vakkert og sterkt eventyr har pågått i over tusen år før disse broderfolk godtok hverandre, samlet seg, før de lærte av hverandres vitenskap, filosofi, politikk, før de fant tilbake til et felles utgangspunkt.
Dette temaet kunne vi selvsagt ha snakket lenge om. Det har vært tilfelle i tidligere taler, som dere kjenner til, men som likevel ikke kan gjentas for ofte. Så mye står på spill.
Europa er bygget, eller gjenreist, i løpet av femti år, på så mange ruiner, på så mye forferdelse, på så mange døde. Dette må forklares. Det er ikke bare resultatet av godvilje eller gode hensikter. Det er også fordi tidligere generasjoner har måttet tåle to verdenskriger. Jeg tror jeg er en av de få blant oss, og desto bedre for dere, som har opplevd siste verdenskrig som soldat. Den 8. Mai 1945 var jeg soldat i Paris. Og kanskje er det interessant å vite hva en femogtyveåring kunne mene. Først et tapt slag, så seier, mot hvem og hvorfor? Alle spørsmålene ble reist. Det var enkelt å tro at alle problemer kunne løses med makt, med vold, med den sterkestes rett. Og det er nettopp denne bevisstgjørelsen som forandret historiens retning.
Jeg har kommet hit for å feire den 8. Mai 1945, slik Tysklands president og kansler gjorde det i Paris i morges. Min hensikt er å utdype meningen rundt den 8. Mai, fordi jeg tror at våre sønner vil undre seg over denne store samlingen av folk som skadet hverandre, over denne markeringen hvor seier og tap blandes, hvor alle teller og sørger over sine døde, men som glemmer at med disse døde fødtes det en bevissthet om hva en sivilisasjon kan skape og hva den ikke kan tillate seg, det som fremtiden forventer og det den forbyr. Denne bevisstheten kalles livets triumf.
Jeg sa nettopp at jeg befant meg i Paris den 8. Mai 1945. Femti år senere er vi i Berlin. Når jeg nevner min nåværende posisjon, som nærmer seg slutten, men som ennå er min: å presidere den franske nasjons skjebne, kan jeg ikke la være å tenke på de store bragdene som ansvarlige politikere respektivt har stått for i våre land.
Intet hadde vært mulig uten de første utfordringene fra Churchill; jeg har selv hatt gleden av å lytte til dem. Intet hadde vært mulig uten noen titalls europeere, Schuman, Monnet, Adenauer, Gaspéri og andre, som på samme tid trakk den samme konklusjonen om den samme forferdelsen som hadde rammet dem på tvers av landegrensene. Gårsdagens fiender var dagens venner. Hva hadde hendt? Jeg vet at debatten eksisterer i Tyskland. Den må eksistere. Er det et tap vi feirer? Er det en seier? Hvilken seier? Det er uten tvil seieren over undertrykkelsen. Men det er også, i mine øyne, og det er det budskapet jeg vil ha frem, en seier for Europa over seg selv.
Og vi er alle forenet og samlet på denne siden. Jeg kan ikke, i løpet av de fjorten årene jeg har innehatt det høyeste vervet i mitt land, gi meg inn på å skille mellom hvilken statsleder eller hvilket folk som har bidratt mest til oppbyggingen av den Europeiske Union, for ikke bare å snakke om den delen, fordi, utover den Europeiske Union, har det fra 1989 vært åpning mot Europa, mot hele kontinentet. Alle vet at en midlertidig konstruksjon, av nødvendighet, så dagens lys for femti år siden, men at den bare er begynnelsen på det som vil følge senere og som endelig vil gi Europa en mening.
Jeg vil gjerne avslutningsvis føye til at jeg har opplevd den Europeiske Union med alt den omgir seg med, og som John Major snakket så riktig om i sted. Jeg har også opplevd selve krigen, og jeg vet at freden ikke kom tilbake til mitt land før den hadde tatt noen omveier.
En omvei gjennom det britiske luftrom, en omvei gjennom afrikanske landskap, via enorme områder og heltemot i Russland, en omvei via dypet i den nye amerikanske verden som svarte på sitt opprinnelige kall, å komme freden til unnsetning der hvor den hadde forsvunnet, der hvor den var truet. Men også mitt eget land, som først ble underlagt og okkupert, godtok de alliertes seier, takket være de allierte, men også grunnet en motstand med kropp og sjel mot grusomhetene fra konsentrasjonsleirene, mot Holocaust, mot fortrengelsen av alle menneskelige verdier og dyder. Jeg nevnte livet, respekten for livet, altså håpet, alt som puster, som vokser, som gjenfødes, år etter år, våren er ikke til bare for planter og ting. Derfor vil jeg vitne i dag, uten å dømme. Seier? Tap? Seier for hvem? Tap for hvem? Uten å dømme, vil jeg forbeholde meg retten til å huske det jeg selv gjennomlevde da Hitler hersket i Europa, da jeg var en skadet soldat, fengslet i Tyskland. I min ensomhet i et tysk fengsel, etter å ha blitt fratatt alt, også min identitet; måneder uten håp. Himmelen var mørk. Var ikke dette seieren for den grusomme ideologien som hadde fått overtaket på en del av Europa? Hvordan håpe på annet enn meg selv, hvordan i det hele tatt håpe, i et nazi-Tyskland, for de neste tusen år? Men håp hadde jeg, fordi jeg kjente tyskere.
Ja, jeg kjente tyskere. Noen ganger var de mine voktere. De var soldater, med ansvar for å avskjære meg fra min frihet, noe de ikke lyktes med. Men det fantes også dem som unnslapp kommando, direktiver, bedragersk begeistring, mønstring, lidenskap, troen på seier i begynnelsen; tysker som drev motstand kanskje uten å være klar over det fordi de var ærlige folk. Når kjente jeg slike? Under krigen. Hvor? I Tyskland. Etterhvert, da jeg var tilbake i Frankrike, i et okkupert Frankrike, tenkte jeg igjennom denne antagonismen mellom Tyskland og Frankrike. Jeg ble klar over, og jeg hadde sagt det før, at jeg hadde lært nok til å føre alle fremtidige kriger mot Tyskland og vel så det, og at det samme var tilfelle i andre land, fordi vi i århundrer gradvis hadde opparbeidet det vi på dumt kalte arvede fiender. Jaså! De arvede fiender, de er jo her.
Arveligheten holdt ikke, biologien hadde ikke motstand nok i forhold til en annen nødvendighet, som går lenger og som kalles menneskets hukommelse og solidaritet mellom folk, som er nødt til å leve på en truet planet, vårt felleseie, som det heller sømmer seg å redde fremfor å skade med bombetokter eller med andre midler, sterke nok til å ødelegge den fullstendig hvis man bare er villig til det.
Det er altså ikke min erfaring som statssjef jeg nå overbringer til dere. Europapolitikken vil fortsette etter meg, slik den startet før meg, kanskje ikke på samme vis, men historien vil det slik, historien bestemmer, og noen vil alltid være der for å minne de andre på akkurat det. Det vi har satt i gang må fortsette, og vil fortsette. Som jeg sa i sted, den første felles seier var Europas seier over seg selv.
I fremtiden vil man måtte perfeksjonere det som er oppnådd og som ikke er ferdig, og som aldri blir ferdig. Meningsforskjeller, rivaliteter, konkurranse, blodlyst, dødstrang, se hva som skjer, selv i Europa, noen hundre kilometer fra oss. Dette må utgjøre vår bevissthet, basert på våre erfaringer, erfaringene fra dem som har kjempet. Dette er det siste budskapet jeg kan gi. Jeg ønsket å ta del i den første samlingen av Europa, allerede i 1947-1948, fordi jeg hadde vært soldat, fordi jeg hadde følt hatet rundt meg, fordi jeg skjønte at dette hatet måtte være svakere enn nødvendigheten av å leve for Europa, for europeerne. Brødre som var fiender var likevel brødre, det er det vi må huske. Når jeg snakker om Europa, gjelder det ikke bare kontinentet hvor jeg lever. Jeg tror at dette en dag vil være en sannhet for alle mennesker på jorden.
Hr. President, mine damer og herrer, det var det jeg ønsket å si til dere. Jeg har ikke kommet hit for å feire mitt lands seier i 1945. Jeg har ikke kommet hit for å understreke tyskernes tap, fordi jeg vet hva det tyske folks styrke, verdier, mot består i, uansett uniform, uansett tankene i hodene på de soldatene som skulle dø i så stort omfang. De var modige. De aksepterte å gi avkall på livet. For en dårlig sak, men det har ikke noe med deres gest å gjøre. De elsket sitt land. Det må vi være bevisste på. Vi utgjør Europa. Vi elsker våre fedreland. La oss være tro mot oss selv. La oss binde sammen fortid og fremtid, og la det være budskapet som skal gå i arv til våre etterkommere.
bombe: Meningsforskjeller, rivaliteter, konkurranse, blodlyst, dødstrang, se hva som skjer, selv i Europa, noen hundre kilometer fra oss. Dette må utgjøre vår bevissthet, basert på våre erfaringer, erfaringene fra dem som har kjempet. Dette er det siste budskapet jeg kan gi.
bombe: Var ikke dette seieren for den grusomme ideologien som hadde fått overtaket på en del av Europa? Hvordan håpe på annet enn meg selv, hvordan i det hele tatt håpe, i et nazi-Tyskland, for de neste tusen år? Men håp hadde jeg, fordi jeg kjente tyskere.