Kommentar: Troen på våre snille barn

Oljefondet er ment å være med å dekke opp fremtidens pensjonsforpliktelser. Kanskje vil imidlertid fremtidens unge mene at pengene kan brukes bedre. Noe sterkt moralsk grunnlag for høye pensjonsutbetalinger i fremtiden er det i hvert fall ikke.

Selvfølgelig er dette en prisverdig tankegang. Lenger og lenger ut mot venstresiden i norsk politikk ytrer bekymrede politikere seg behovet for

å ikke leve over evne og å etterlate gjelden til våre barn. Formuleringene varierer selvfølgelig. I noen munner heter det å skyve utfordringene over på neste generasjon, i andre heter det å skrive ut sjekker uten dekning. I alle fall, generasjonsregnskapet er blitt den nye moten. Kanskje fordi vi som nasjon nå for første gang på lenge har råd til å tenke over tid.

Sviktende fundament

Denne bekymringen for om våre barn - eller i hvert fall dagens unge - vil være i stand til å betale de fremtidige pensjonsforpliktelser for dagens middelaldrende elite hviler imidlertid på et sviktende fundament. Forutsetningen for all denne tankegangen er jo at den oppvoksende generasjon vil være interessert i å betale regningen. Riktignok har vi nå bak oss en juletid der vi tror på snille barn, men utover dette er det ingen spesiell grunn til å anta at dagens unge vil oppfylle fremtidens pensjonsforpliktelser.

Dagens moralske basis for pensjonsutbetalinger er at de gamle som har bygget landet skal kunne nyte fruktene på sine gamle dager. All forsakelsen skal endelig få sin retttferdige lønn. Denne argumentsjonen er det ikke så mye å si på når det gjelder dagens gamle. Tredveåra var harde og gjenreisningstiden etter krigen lå ikke så langt etter. Få, om noen generasjoner i Norges historie har bidratt til en slik verdiøkning. De bør få lov til å nyte sitt otium på sine gamle dager.

I de beste år

Like selvfølgelig er ikke situasjonen for dagens middelaldrende. Gudmund Hernes og hans jevnaldrende har ikke slitt og forsaket for å bygge opp landet. Tvert imot, de har nyt godt av nettopp det som var bygget opp. Aldri var studielånene så billige som da dagens femtiåringer studerte. Aldri var arbeidsmarkedet så åpent, aldri var boligene så billige, listen kan gjøres stadig lenger. Bladet Kapital regnet for et par år siden at det for unge på 90-tallet var syv - 7 - ganger så dyrt å etablere seg som det var på 60-tallet. For eksempel er den effektive studielånsrenten for tiden 10 prosent høyere enn den var på det gunstigste for forrige generasjon. Kort sagt har dagens femtiåringer levet i landets beste år.

Dagens unge nyter heller ikke spesielt godt av dagens overflod. Skattereformen kuttet i de middelaldrendes skatt samtidig som fritidsklubber legges ned i fleng. Og de nedlagte fritidsklubbene var ment å være erstatningen på den tid dagens middelaldrende ikke ville bruke på sine egne barn. Flere eksempler kunne nevnes.

I alt dette ligger at dagens middelaldrende ikke har noe krav på fremtidige gode offentlige pensjonsutbetalinger. Mange har i dag private pensjonsordninger som et tenkt supplement til den offentlige. Storting etter Storting lover at det ikke er på tale å regulere private ordninger opp mot offentlige. Det kan imidlertid loves av tredve Storting på rad; det kreves bare ett for å omstøte det.

Her er det fremtidige pensjonister bør begynne å bite negler. Stortinget står ikke bare fritt til å bestemme pensjonsregler. Det står også fritt til å ombestemme seg. En generasjon som har brukt sin politiske tyngde til å forfordele seg selv bør ikke bli overrasket om dagens ungdom om noen år vil velge samme vei. De vil nok være glad for at de ikke er blitt påført ytterligere gjeld, men vær ikke så sikker på at takknemligheten er stor nok til å ofre seg for sine gamles pensjoner.

Av Kristian Elster

Artikkel automatisk generert, 11/01-96, kl. 19.19 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.