![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Ivar Bakke går i dette leserinnlegget løs på det han opplever som distriktsfiendtlige holdninger i Morgenbladet og leverer en alternativ anmeldelse av Ingar Skredes bok Tverum.Jeg ser at Ingar Skredes bok har fått god mottagelse i Dagbladet og Morgenbladet. Det hjelper naturligvis på at anmelderne ikke er belemret med påfallende stor erfaring på det område som er bokas tema. Den føyer seg pent inn i en meget gammel tradisjon, av Leif Longum omtalt som den «aristokratiske radikalismen», hvor patente og fordomsfrie mennesker på venstresiden plutselig forsnakker seg og røper sin bakgrunn. Når Arnulf Øverland omtalte østkant-dialekten som «sinkenes babbel» og Ibsen uttrykte sin glade forventning om å skulle få «skyte på bøndene», så er det laget av samme stoff. Hvis dere våger å slippe til alternative oppfatninger til bildet av bygde-Norge befolket av nisseluer med xenofobi, så kunne kanskje Morgenbladet redusere sin rolle som befester av stereotypier. Min anmeldelse stod i Nationen. Den var i første rekke rettet mot folk som ikke leser den slags aviser, og følgelig får beholde sine fordommer i fred. Selv er jeg monomant opptatt av de mange sosiale kategorier og skiller som hindrer kommunikasjon mellom mennesker som egentlig har mye til felles. Jeg har litt for ofte opplevd å nærme meg miljø med samme interesser (litteratur, historie, politikk, Internet) - og oppdage at alt går bra til det kommer for en dag at man er bonde i distriktsnorge. Helt til dit trodde min samtalepartner at han stod overfor et alminnelig menneske, til tross for min noe merkelige dialekt. Må det være slik? Ønsker Morgenbladet å sementere disse motsetningene ettersom de så monomant omtaler alt som minner om bygdekultur i de mest nedsettende vendinger? Skjønner dere ikke at slikt skaper hva det nevner, man framtvinger tilbaketrekning, mistenksomhet og lav selvrespekt. Som engasjerte antirasister skulle dere kunne disse prosessene på fingrene. Er det igjen blitt patent å skamme seg over sin dumme fetter fra landet, samtidig som en brisker seg over egen liberalitet og toleranse. Mange folk herfra spør meg; «hvorfor orker du lese om all denne hetsen»? Av mange grunner . Fordi jeg vil inn. Det interesserer og fascinerer meg den verdenen som befinner seg der. Alle fra distriktene vet at det finnes en verden som er annerledes enn deres velkjente. De behøver bare å slå på radioen. Derimot er det fullt mulig å leve som om Oslo og køben var den eneste virkelige verden, og alt annet pussig og sært. Fordommer lever og har det bra, overalt. En gang i mellom makter litterære fiksjoner å overskride disse skillene, å skildre «Den Andre» på en måte som bidrar til gjenkjennelse og identifikasjon på tvers av grensene. Det har såvisst ikke Skrede bidratt til. At Morgenbladet ikke utøver noen sensur overfor sine anmeldere skjønner også jeg. Derfor slipper dere kanskje til en alternativ beskrivelse. Jeg er såvisst ingen Oslo-hater. Jeg har bodd i byen og må si som Einar Økland: Oslo er en trivelig by, jeg skulle gjerne hatt ei hytte der. (Har dere tenkt over hvorfor dette utsagnet virker ironisk - den ene veien?)
Ingar Skrede: «Tverum»Det finnes en stor og rik tradisjon for å vise hvilket helvete det er å bo i et trangt bygdesamfunn. Du vet der hvor småskårne engstelige moralister stirrer på deg bak gardinene og får glade og livsbejaende mennesker til å krympe seg av skam for ting de burde være stolte av. Denne genren har nå fått et nytt og oppdatert tilskudd av høy kvalitet. Til tross for sitt dystre budskap må boka være en gledelig begivenhet for alle dem som sang om å «gå på en asfalt som er kjedelig og grå», men som stort sett lot det bli med det.. Noen har vært litt plaget med et snev av dårlig samvittighet over sitt valg. Disse kan nå puste lettet ut. Det er ingenting å skamme seg over. Ingar Skrede står fram for å hjelpe andre: Jeg er fra byen og er stolt av det!
Roman, Gyldendal
Wirrum.
Dette lyder kanskje som selvfølgeligheter, alle så nær som Aina Edelmann vet jo hvor latterlig gammeldags det er å flytte ut til distriktene? Joda, men Skrede går, dristig og radikal som han jo fortsatt er, et par skritt videre.
Han skildrer hvordan det er å bli inngiftet i en bygd. Hans romanfigur velger/blir tvunget inn i galskapen for å overleve. Hun kom, i likhet med mange andre, for å finne det gode livet. Hun trodde at bygdenorge representerte det ekte og autentiske som var i ferd med å gå tapt i den kalde og materialistiske byen, kort sagt den gamle jakten på den edle villmann og tapte uskyld. Nå svinger pendelen tilbake, uten at man revurderer sin illusjon om det tapte paradis. Det er ikke myten det er noe i veien med, det er lokalbefolkningen som ikke makter å leve opp til dette gudebildet. (Kaj Skagens «Himmelen vet ingenting» går i samme bane) Men når gikk det galt? «Da mennene mistet sin evne til å la jord sildre mellom fingrene, vel vitende hvem de dyrket, skjedde ulykken.» Dette må forklares nærmere. De dyrket naturligvis «kvinnen». For de av leserne som ikke er oppdatert på moderne, korrekt mytologi, kan jeg røpe at «Blut und boden» er byttet ut med «Blut und mädchen». Ettersom kvinnen står for mesteparten av det gode her i verden, og bønder med fingre og jord i behold egentlig dyrker den livgivende jorden og kvinnen samtidig, er bonden «den største blant elskere». Da blir det naturligvis brutalt med overgangen til menn som «sier brum brum og går på diesel», rødmusset grunneiere med skyggelue som har låven full av vedklyvere og snøfresere.
«Kjærlighetsdriften vår, båret inn i oss som et rop fra jorden, var det ingen mangel ved - vi hadde hørt riktig, bare reist feil.» «Ropet, som lignet en kallelse fra selve jorden, var virkelig nok, men vi feilet fullstendig da vi skulle lytte oss til hvor det kom fra. Vi hørte noe levende kvinnelig, og reiste til døende menn. Vi søkte noe mykt, og fant jern.»
Våre traktorimportører har mye å svare for. Mennene, d.v.s. de fastboende bøndene, er klin like og kan artsbestemmes ut fra sin treghet, kvinneangst og katastrofalt manglende evne til å synge synkoperte negro spirituals. Noen sier til og med «tjo-ho»! Det svimler for tanken. Men denne norske utgaven av finsk fjernsynsteater har flere avsløringer på lur. Kvinnene er nemlig hakket verre. De er infame voktere av hverandres fornedrelse, inntørket i sin kjærlighetsevne og fast bestemt på å holde alle andre nede i samme mistrøstige tilværelse. Lenge ville ikke de innflyttede kvinnene se dette. Men Skrede henger bjellen på katta.
Hvis leseren har fått det inntrykk at dette er en dårlig skrevet bok, så må det korrigeres. Boka er godt skrevet. Det rabiate hatet er pakket inn i god prosa, snobbetheten og forakten fremstår som litterært nødvendige overlevelsesstrategier for en hårdt presset bykvinne med følsomt sinn. Dessuten er hun jo «gal», så eventuelle kritikere har jo naturligvis misforstått. Og det er jo en primitiv og foreldet litteraturkritikk, grensende til fascisme, som avkrever forfatterens korreks overfor romanfigurers utsagn, lærte vi under Bazarov-debatten.
Til det er det å si at om romanfiguren er schizofren, så er forfatteren helstøpt nok. I denne boka, som i følge Gyldendal er en innsiktsfull og skarp observasjon av hvordan det kan være for en tilflyttet bykvinne å havne i en norsk bygd - er tendensen klar som den reneste høstluft. Det skulle nok blitt rabalder hvis det hadde dreid seg om en skildring fra innvandrermiljø. Da kalles slikt for kolportering av fordommer og hat. Men med bøndene som skyteskive kan forfatteren ta det med ro. Dessuten tyder indignert protest, i følge den norske lommepsykologien, på at man føler seg truffet. Dette må være den ideelle julegave til Turid Birkeland og Tormod Jagland m/frender. Jagland forklarte jo oss at senterpartifolk ikke likte ham fordi han «visste for mye om bøndene». Etter denne boka vet han enda mer. Det må være leit å reise til bygds på grunn av kjærlighetslengsel og rop fra jorden selv. Skuffede beilere er ikke å spøke med. Vi som blir gjenstand for denne sangvinske pasjonen kan jo sitere et gammelt ordtak: Elsk meg lite, men elsk meg lenge.