![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Hvis en kan si at det finnes noe sånt som en tidstypisk artist på midten av 90-tallet, er det vanskelig å finne noe mer passende en Jah Wobble. Med bakgrunn fra punken, har han gjennom en langsom utviklingsprosess utviklet seg til å bli en av 90-tallets mest markante artister. Han er konseptorientert i sin utøvelse, snarere enn å binde seg til et band benytter han seg hele tiden av forskjellige musikere. Bak hans utgivelser ligger tanken om at musikken er en del av vår felles forvaltningsarv, den eies av ingen og alle kan låne. Drivkraften er den kontinuerlige jakten etter nye musikalske kilder. For øyeblikket benytter han seg flittig av det skattkammer som finnes i den tradisjonelle musikken verden rundt. Hans siste album Heaven & Earth er intet unntak og gir oss lett fordøyelige folketoner, unntaksvis påspedd vokal. En slags supermarkedmuzak fra Beijing eller New Dehli om du vil. Albumet har da også gjennomgående fått svært positive kritikker både i norsk og utenlands presse, til tross for at albumet mangler de åpenbare slagerne som sender platen de siste stegene opp platebarometerne.
Jah Wobble: En moderne musikalsk nomade som uhemmet benytter seg av verdens musikkreservoir, og gledelig gir tilbake. Med album som Rising above Bedlam og Take me to God har Jah Wobble gitt oss vestlig musikalsk imperialisme i revers. På Wobbles nyeste plate Heaven & Earth har han blant annet samarbeidet med åndsfrenden Bill Laswell. Av Ove Dalen
Men livet har ikke alltid vært like lettfordøyelig for Jah Wobble, eller John Wardle som han egentlig heter. Hans musikalske karrierer begynte riktignok svært oppløftende på slutten av 70-tallet, i kjølvannet av punken. Mannen hang tett sammen med noen unge kjekke karer kjent under navnet Sex Pistols og var det naturlig valget på bass når Johhny Lydon etter Pistols oppløsning satte sammen sitt Public Image Ltd. Navnet Jah Wobble skal angivelig ha kommet under et barbesøk med Sid Vicious som etter litt for mye likvide midler ikke lenger maktet å si John Wardle og endte opp med den litt slakkere Jah Wobble. Wobble var den typisk uskolerte bassist som istedenfor å la seg hindre av instrumentets begrensinger utnyttet det til det ytterste. På midten av 80-tallet forsvant han ut av PIL og satset på en egen solokarriere, men endte fort i obskuritetens rekker. Hans tidlige albumer bar preg av ekspereimentlyst og vilje til å blande forskjellige musikkgenrer, men hverken publikum eller kritikere viste den store entusiasmen. I 1985 ga han så midlertidig opp livet som musiker, sluttet med både alkohol og narkotika og startet som t-banefører i Londons undergrunn. «Den neste døren vil ikke åpne seg før den forrige er ordentlig lukket, jeg tror det er en sannhet for mange mennesker.», kunne han fortelle i et intervju til Music Weekly på slutten av 1995 og hevdet at han uten dette vendepunktet aldri ville overlevd 80-tallet.
Jah Wobbles har utviklet et enmannsorkester til et vandrende sirkus av artister der han selv står for den kreative og kunstneriske kontrollen. Han henter inn musikere etter behov og smelter om alt i en gryte av lyd, impulser og stemninger. Jah Wobble er en moderne musikalsk nomade i den forstand at han kontinuerlig låner av andre musikalske kilder og alltid er i på jakt etter nye marker. Musikken i seg selv er sjelden gjenkjennelig på noen annen måte enn gjennom Wobbles svært karakteristiske rullende bassganger. En skarp kontrast til brorparten av den resterende musikkindustri som er mer opptatt av sound og tidsepoker i musikkhistorien. For Jah Wobble handler musikk om utvikling og selvinnsikt, lyd skal nytes ikke konsumeres.
-Som artist er mitt ansvar å gripe hva andre kulturer har å tilby og skape noe nytt ut av det. Kopiering er for de late. Det er en latskap i vesten, fordi vi er så avhengige av konsument-hits. Vi har antibiotikaen, de har kulturen, uttalte Wobble til undertegnede da han spilte i Norge for et og et halvt år siden i kjølvannet av albumet Take med to God.
Ikke uventet har disse åndsfrendene funnet hverandre på Jahs siste album Heaven & Earth, der Laswell figurerer både som produsent og låtskriver. Begge har etterhvert utviklet en slags musikalsk imperialisme i revers, der de henter musikk fra den tredje verden for så transformere den og selge den til vestens nysgjerrige. I likhet med flere av sine engang så urbane og opprørske samtidige har de fordypet seg i musikk som har lengre røtter en radioens tre minutters popslagere. Kanskje ønsker de å gjøre bot for gamle hedonistsike synder, begge preges av en lettere asketisk tilværelse preget av åndelighet og frodypelse. Mest sannsynlig har de bare blitt eldre og litt klokere.
Mye har forandret seg ved Jah Wobble siden punkens tidlige dager, men det finnes det fortsatt klare spor etter den beryktede bassisten fra PIL. Riktignok har hans temperament roet seg betraktelig, men det rastløse musikalske sinnet er fortsatt til stedet. Jah Wobble er i konstant bevegelse, og speider kontinuerlig etter nye samarbeidspartnere. Paralellet med solo-suksessen har Wobble blitt en svært så ettertraktet og annerkjent session-musiker og, tidligere i år kunne han oppleves i samarbeid med Brian Eno på albumet Spinner. Et vakkert urbant lydteppe som opprinnelig var skrevet til Derek Jarmans siste film Gitterbug, men som utviklet seg videre til en selvstendig cd-utgivelse. Musikken bar tydelig preg av Enos karakteristiske melankolske el-orgel, men fikk et spontant skjær med Wobbles lett utflytende improvisasjoner på bass. Til Music Weekly forteller Wobble at albumet var en nostalgisk opplevelse: «Da jeg spilte inn albumet fikk jeg tilbake noe av den feelingen jeg hadde på slutten av 70-tallet. Ikke nødvendigvis musikalsk, men stemningsmessig. Dengang pleide jeg å gå rundt i gatene i London å lytte til Eno, Tangerine Dream og Stockhausen på en prototype av en Walkman».
bombe: Navnet Jah Wobble skal angivelig ha kommet under et barbesøk med Sid Vicious som etter litt for mye likvide midler ikke lenger maktet å si John Wardle og endte opp med den litt slakkere Jah Wobble.