Politikk: «Kong Arthur» starter for seg selv

Gruvearbeidernes leder, den omstridte Arthur Scargill, er misfornøyd med Tony Blairs modernisering av Labour, og danner nytt parti. Vil hans sosialistiske parti utfordre Labours posisjon? Av Finn Skogum

Mannen som her hjemme er mest kjent fra den bitre gruvestreiken i 1984-85, har over lengre tid kritisert Labours leder Tony Blair. Etter høstens landsmøte uttrykte Scargill stor skuffelse over sitt eget parti. - Man kan ikke lenger skjelne det konservative partiet fra Tony Blairs Labour. Under Blairs lederskap er sosialistisk politikk prostituert.

En ekte arbeider

Arthur Scargill, født i 1938, er et ektefødt barn av den britiske arbeiderklassen. Hans far var gruvearbeider og en overbevist kommunist. Arthur begynte selv å jobbe som gruvearbeider i en alder av 15 år. De elendige arbeidsforholdene og familiebakgrunnen bidro til at Scargill tidlig ble politisk bevisst, og han meldte seg inn i kommunistpartiets ungdomsorganisasjon. Han fortsatte i gruva, men ble gradvis mer opptatt med fagforeningsarbeid, og ble på 1960-tallet medlem av Labour. Scargill markerte seg raskt med sine retoriske evner og kompromissløshet, samt høye medieprofil. I 1970-årene ble hans posisjon i fagforeningen stadig sterkere.

Ved valget på ny president for Gruvearbeiderforbundet (NUM) i 1981 seiret Scargill stort i avstemningen mot mer moderate kandidater. Scargills seier i 1981 må ses i sammenheng med den interne fraksjonsstriden i Labour, og det nære forholdet mellom Labour og fagforeningene i Storbritannia.

Radikaliseringen av Labour

Streikebølgen under det som ble kalt «misnøyens vinter» (winter of discontent) i 1978-79, svekket den daværende arbeiderpartiregjeringen. Etter Thatchers valgseier i 1979 posisjonerte venstresiden i Labour seg i forhold til de diskrediterte «sosialdemokratene» som hadde sittet i regjeringen, og som betraktet den tette koblingen mellom partiet og fagforeningene som en belastning. Dette var ikke Scargills og venstresida i Labour sin holdning. De argumenterte for at Labour i framtiden burde ta enda mer hensyn til fagforeningenes ønsker vedrørende politikk og valg av ledere. I perioden 1980-83 festet venstresiden grepet om partiets politikk, med krav om økt sosialisering. En del av Labours sosialdemokrater, fra Wilson og Callaghans regjeringer i 1974-79, brøt ut av Labour, og dannet i 1981 sitt eget parti, SDP.

Men Labours radikalisering var av forbigående art. Etter katastrofevalget i 1983, ble Neil Kinnock valgt til ny leder. Det radikale valgmanifestet fra 1983 ble forlatt, og Kinnock og hans nestleder Roy Hattersley tok fatt på jobben med å modernisere partiet. Men minnene om «winter of discontent» skulle bli en belastning for Labour i lang tid fremover, og var en medvirkende årsak til partiets manglende suksess i Parlamentsvalgene.

Scargill, fremdeles like høyrøstet som før, fortsatte som leder for gruvearbeiderne.

Kampen for gruvearbeidernes rettigheter var ikke avsluttet.

Den store streiken i 1984-85

Tidlig i 1984 besluttet det nasjonale kullgruveselskapet å stenge 20 gruver på grunn av manglende lønnsomhet, og dermed gi 20 000 arbeidere sparken. Det som skulle bli Storbritannias lengste arbeidskonflikt var i gang.

Etter å ha vart i nesten ett år ble streiken avsluttes i mars 1985. I løpet av streiken var 9 000 arbeidere arrestert, 1400 politifolk skadet og gruvearbeiderforbundet isolert i sin kamp mot nedleggelsene av gruvedriften. Under konflikten var Scargill blitt betegnet som samfunnets fiende nummer en av regjeringsmedlemmer. Heller ikke i Labour, som i utgangspunktet støttet streiken, var holdningen til Scargill positiv. Kinnock hadde forståelse for gruvearbeidernes sak, men var skeptisk til fagforeningens ansvarsløshet og manglende respekt for loven. De Konservative derimot brukte Scargill for det han var verdt. Streiken viste velgerne faren ved å få en Labour-regjering med nære bånd til fagforeningsledere som Scargill. Hvem ville styre Storbritannia etter en Labour-seier, regjeringen eller fagforeningene?

Men det verste resultatet, sett med Scargills øyne, var trolig den indre splittelsen i Gruvearbeiderforbundet som endte i dannelsen av en ny konkurrerende fagforening for gruvearbeiderne. Scargill posisjon var kraftig svekket.

Scargills egenrådighet under streiken provoserte mange. Han og ledelsen i gruvearbeiderforbundet bestemte ene og alene at arbeiderne skulle gå til streik i 1984. Under Thatcher var det vedtatt en lov som krevde at arbeiderne gjennom valg selv skulle avgjøre hvorvidt de skulle gå til streik.

Streiken var dermed lovstridig og Scargills omdømme ble derfor alvorlig svekket.

Til tross for nederlaget, Scargills selvbevissthet stod ved lag. Og livsstil. Kjørende rundt i en eksklusiv Jaguar XJ6, bosatt i en luksusbolig , og med tilnavnet «Kong Arthur», signaliserer Scargill en kraftig distanse til sine medlemmer. Men han er samtidig en av dem. Hans røffe språk, fokusering på klasseskille i Thatchers klassesamfunn, og bakgrunn som gruvearbeider har gjort at Scargill har overlevd sine mange nederlag.

Khadaffis venn?

I 1990 var Scargill igjen ute i hardt vær. Avisen Daily Mirror beskyldte Scargill for å ha mottatt nær to millioner kroner i støtte fra Libyas leder oberst Khadaffi til streiken i 1984-85, og at Scargill skulle ha brukt en stor del av summen til personlig forbruk. Scargill bedyret sin uskyld, og anklaget myndighetene for å stå bak en bakvaskelseskampanje. En undersøkelseskommisjon ble nedsatt for å undersøke holdbarheten i påstandene. Bevisene var langt fra sterke nok, og Scargill unngikk å bli stilt for retten. Men igjen hadde Scargill vist seg å være en belastning for det nære forholdet mellom Labour og fagforeningene.

Skepsis til Blairs modernisering

Om Scargill hadde vært negativ til Labours leder i perioden 1983-92, Neil Kinnock, stilte han seg enda mer avvisende til Tony Blair, som etterfulgte avdøde John Smith sommeren 1994. Tony Blair tilhørte de såkalte modernisatorene i partiet. Han betraktet radikaliseringen i begynnelsen av 1980-åra som en katastrofe for Labour, og en medvirkende årsak til partiets manglende valgbarhet.

For Blair var Scargill en verkebyll, en etterlevning fra fortida. Blair ville redusere de historiske bånd mellom parti og fagforening, i sitt forsøk på å appellere til bredere velgergrupper. Ved å få landsmøtet med seg på å fjerne partiprogrammets legendariske paragraf 4 er Blair i ferd med å lykkes. Paragraf 4 med sine krav om nasjonalisering symboliserte Labours sosialistiske identitet. Under Blair fremheves i stedet markedsøkonomiske prinsipper i en «dynamisk økonomi som tjener folks interesser».

Scargills parti, liv laga?

Vil så Scargills sosialistiske arbeiderparti (SLP) ha noen som helst politisk betydning? Med det nåværende valgsystemet, flertallsvalg i enmannskretser, som sterkt favoriserer de største partiene, er utsiktene dårlige for at Scargills SLP skal bli representert i Parlamentet. På den annen side kan partiet gjennom å splitte «arbeiderpartienes» velgere, svekke Labours posisjon versus de konservative og liberal-demokratene. Men nyheten om Scargills nye parti har langt fra skremt Labours ledelse. Scargill er ikke farlig lenger. I 1981, som nyvalgt leder, hadde han 350 000 medlemmer i ryggen, mot færre enn 10 000 i dag. Kinnocks nestleder, Roy Hattersley ønsker Scargills parti velkommen, - endelig vil Arthur Scargill hjelpe istedet for å hindre Labour på vår vei til makt.

Hovedstrømningene i dagens Labour ser Scargills SLP som en kjærkommen mulighet til å distansere seg ytterligere fra de gamle ideer om klassekamp. Derfor er det heller Tony Blair enn Arthur Scargill som er den reelle grunnlegger av det nye sosialistiske arbeiderpartiet. Blairs kontinuerlige endring av Labours politikk har tvunget mange tilhørende partiets venstreside til å vurdere om Labour virkelig er deres parti.

Til tross for frontfigurens noe frynsete rykte, Scargills parti bør ikke avskrives fullstendig, særlig ikke dersom det neste Parlamentet vedtar en mer representativ valgordning enn dagens. Etter neste parlamentsvalg overtar trolig Labour og Tony Blair regjeringsmakten, etter nesten to tiår med konservativt styre. Blair vil raskt erfare at partiets venstreside vil vise større aktivitet og utålmodighet med Labour i posisjon framfor opposisjon. I dag er partiet samlet først og fremst på grunn av sin felles forakt for John Majors konservative regjering, og ønske om igjen å erobre maktens korridorer. Den dag statsminister Blair innser at ikke alle valgløfter kan holdes, noe enhver statsminister erfarer, kan tiden være kommet for et sosialistisk arbeiderparti som appellerer til misfornøyde Labour-velgere og medlemmer. Så gjenstår det å se om «Kong Arthur» igjen kan bli en farlig motspiller for Labours ledelse.

billedtekst: Arthur Scargill: En meget egenrådig herre

bombe: livsstil. Kjørende rundt i en eksklusiv Jaguar XJ6, bosatt i en luksusbolig, og med tilnavnet «Kong Arthur», signaliserer Scargill en kraftig distanse til sine medlemmer.

Artikkel automatisk generert, 11/01-96, kl. 19.19 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.