Partivegring i Øst-Tyskland

Viser de store folkepartienes manglende suksess når det gjelder å skaffe medlemmer i det tidligere DDR en trend som også vil nå den vestlige delen av landet? Eller skyldes østtyskernes partivegring mer angsten fra en totalitær fortid? Av Lars Hoff

En oversikt i nyhetsmagasinet Der Spiegel viser at PDS fortsatt er det klart største partiet i det tidligere DDR med sine drøyt 120.000 medlemmer. Deretter følger det kristeligdemokratiske partiet (CDU) med omlag 77.000 medlemmer, fridemokratene (FDP) og sosialdemokratene (SPD) ligger begge på rundt 28.000 medlemmer, mens sammenslutningen av De Grønne og BŸndnis 90 ikke har mer enn 3.300 medlemmer i de fem nye forbundslandene. Sammenlignet med medlemstallene i vest er disse tallene påfallende lave, særlig for SPD. Østtyskerne utgjør kun tre prosent av medlemsmassen i SPD, mens deres andel av befolkningen er 20 prosent. Hos De Grønne er færre enn hvert tiende medlem en østtysker, men her er i det minste tendensen positiv. For CDU er andelen østtyskere under 13 prosent (da er Bayern ikke inkludert).

FDP utgjør imidlertid et unntak. Partiet fikk en pangstart p.g.a. tidligere utenriksminister Hans-Dietrich Genschers personlige popularitet i øst. Genscher kommer opprinnelig fra Halle i Sachsen-Anhalt, og partiet hans gjorde det svært godt i det tidligere DDR ved det første forbundsdagsvalget i 1990. I 1992 var nærmere 45 prosent av partimedlemmene østtyskere. Men bare i løpet av de neste to årene forsvant mer enn hvert tredje østtyske partimedlem. Det har vist seg vanskelig for fridemokratene å spille på den liberale tradisjonen i tidligere tiders tysk politikk. Partiet har heller ikke greid å bli de frie næringsdrivendes foretrukne parti i øst, en posisjon CDU har overtatt.

Ingen klassebevissthet

Det er ikke bare i andelen av partiorganiserte at befolkningen i øst adskiller seg fra den i vest, også partienes velgergrunnlag er annerledes. Det har vist seg at sosial bakgrunn, slik vi er vant til i Vest-Europa, ikke spiller noen viktig rolle for den politiske orienteringen blant østtyskerne. F.eks. kan ikke CDU bygge på en kristelig basis da kun 1/4 av østtyskerne tilhører et kirkesamfunn. Og SPDs tradisjonelle velgergrunnlag, arbeiderklassen, mangler i øst en klassebevissthet, fordi den klassiske motsetningen mellom arbeid og kapital jo ble opphevet i DDR-staten. Det eneste arbeiderne i øst har beholdt er en motvilje mot den reelt eksisterende sosialismen, en motvilje som de har lett for å overføre på SPD. Det hjelper heller ikke SPD at «gamle synder» som røde faner, kampsanger og tiltaleformen «Genosse» (kamerat) lever videre i partiet. De mange arbeidsledige i øst er heller ikke noe godt vervingsgrunnlag for SPD.

SPDs oppsiktsvekkende lave medlemstall (riktignok er det svakt stigende) skyldes også at partiet startet på bar bakke etter november-revolusjonen i 1989 da uavhengige partier ble tillatt i DDR. Mens CDU og FDP gikk sammen med sine østtyske «søsterpartier» CDU og LDPD (det liberal-demokratiske partiet), måtte SPD reetableres. I den sovjet-kontrollerte delen av Tyskland ble nemlig SPD i 1946 tvangssammenslått med Weimarrepublikkens kommunistparti (KPD) til SED (det sosialistiske enhetspartiet) på ordre fra Stalin. DDR hadde formelt et flerpartisystem, men partiene konkurrerte ikke om plassene i nasjonalforsamlingen ved valgene. Fordelingen av plasser var bestemt på forhånd, og de såkalte «blokkpartiene» måtte stille felles liste med kommunistpartiet SED.

PDS overtok medlemmene til SED (Gregor Gysis parti kalte seg for sikkerhets skyld PDS-SED i en overgangstid for å sikre seg den enorme partiformuen), som i 1986 hadde mer enn 2,3 millioner medlemmer, eller 18 prosent av den voksne befolkningen. M.a.o. er det PDS som har opplevd den største medlemsflukten, og nedgangen fortsetter, selv om partiet har gjort det godt ved flere valg i øst de siste par årene, særlig i bastionen Øst-Berlin. 2/3 av medlemmene er over 65 år, og tilsiget av yngre folk er lite. I Vest-Tyskland har partiet ikke fler enn 1.000 medlemmer og en tilsvarende lav velgeroppslutning.

Fortidsspøkelse eller fremtidslaboratorium?

Henry Kreikenbom, en statsviter ved universitet i Jena i ThŸringen, hevder at den viktigste politiske skillelinjen i Øst-Tyskland i dag stammer fra en ideologisk kløft i det tidligere DDR-samfunnet. Den gikk kort sagt mellom de som var integrerte i systemet og de som distanserte seg fra det. For de førstnevnte har veien videre gått til PDS, for de sistnevnte har den gjerne gått til CDU, «partiet for markedsøkonomi».

For SPD synes den eneste løsningen på medlemsproblemet å være å ta opp angrende eks-medlemmer av SED. Men dette støter på sterk motstand internt. Et annet problem for øst-SPD er at sympatien blant partikameratene i vest ikke er særlig stor. Da partiet innførte en solidaritetstilskudd på minst Žn D-mark (kr 4,40) pr. medlem i måneden til organisasjonen i øst, meldte 20.000 medlemmer seg ut. Situasjonen i øst blir som oftest tatt av dagsorden på partimøtene i vest. Denne negative holdningen til østtyskerne, som er svært utbredt i vest, bidrar på ingen måte til å bygge ned deres distanse i forhold til det parlamentariske demokratiet.

Partidemokratiet er også en gåte for mange øst-tyskere, tror Paul KrŸger, talsmann for forbundsdagsrepresentantene fra øst-CDU. I det føydale politiske systemet i DDR måtte man enten benytte seg av personlige kontakter eller sende en søknad direkte til regjeringen dersom man ønsket å oppnå noe bestemt. At dagens partier representerer ulike interesser og at man kan ha en personlig fordel av å delta i beslutningsprosessene, er fortsatt noe nytt og rart for mange østtyskere. Skepsisen mot å melde seg inn i et parti er også nært forbundet med den totalitære fortiden (1933-1989). Angsten for å velge «feil» parti sitter dypt. «I 1945 var det nasjonalsosialistene, i 1989 var det enhetssosialistene. Hvem vet i dag om ikke vestpartiene en eller gang vil vise seg å være de gale partier?», slik et CDU-medlem fra Vorpommern uttrykker det til Der Spiegel. Denne skepsisen styrkes når man ser at en del politikere benytter sine posisjoner til å mele sin egen kake.

De fleste partitalsmenn mener selvfølgelig at den negative utviklingen i Øst-Tyskland lar seg snu. Medlemsflukten kan imidlertid også være en forsmak på hva som senere vil skje i den vestlige delen av landet, slik SPD-sjefen i Brandenburg, Steffen Reiche, antyder. I Vest-SPD er f.eks. antallet medlemmer under 36 år blitt halvert de siste 20 årene. Situasjonen vil kunne nærme seg den vi ser i USA der partiene så vidt har medlemmer nok til å besette de politske vervene de vinenr gjennom valg. Partiene fungerer ikke lenger som demokrati-skoler, men er blitt rene service-institusjoner for borgerne. Samtidig faller valgdeltagelsen fra valg til valg. Den lå i det minste alltid svært høyt i DDR, der stemmeretten var redusert til en plikt til å stemme ja, og represaliene var effektive dersom man unnlot.

Billedtekst: Erich Honecher og hans kamerater bestyrte et temmelig råttent parti. Å melde seg inn i et parti er sjelden på 10-på-topp listen til dagens øst-tyskere.

Artikkel automatisk generert, 11/01-96, kl. 19.19 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © 1995-96, Morgenbladet og Schibsted Nett AS.