![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Kunstens bud på religionsstatus kom med den spirende romantikken, da flokkevis av mennesker tok livet av seg i Goethes Unge Werthers fotspor.
To bønder kunne ikke bare på eget initiativ sette en fyllik i gapestokk på kirkebakken på 1600-tallet, presten derimot kunne - og gjorde det med stor autoritet. Denne prestelige autoriteten finnes ennå i stuntpoetenes brøl i gatene (i tilfeldig forbipasserendes ører) og i det oppsøkende (påtrengende) teatret. Det er lov, fordi det er kunst. Man trår over andres grenser, fordi kunsten er større og viktigere enn integriteten. Egne grenser skal man ha seg frabedt tukling med, kfr. Vigdis Hjorths utfall mot kritikken. Hennes rett til et kunstnerisk uttrykk oppfattes som gitt, kritikerens rett til å kritisere settes det et arrig spørsmålstegn ved.
Vitenskapens religiøse pretensjoner startet med naturvitenskapens postulat om at Gud var en unødvendig hypotese, og har senere åpenbart seg i blant annet atombomben og lobotomien - utslettelse av mennesket, fysisk eller psykisk - og med bastante forsvarsverker mot kritikk utenfra og innenfra: På mange felter er vitenskapen i dag mye mer rigid enn for eksempel den norske kirke, som har fått så tykk hud at den snart kan stå uten ryggrad.
Nasjonens og politikkens pseudoreligiøse status har vært verdens svøpe i Sarajevos, Hitlers, Stalins og Sarajevos (igjen) århundre. Ingen handlinger har vært forbudt: prester har tvert imot velsignet sine soldaters våpen og blodtørstig ønsket død over andre - for eksempel, men langt fra bare, i parodien på en luthersk-evangelisk kirke i nazi-Tyskland.
Og nå helsen: Kroppen og sjelen. I en kronikk i Dagbladet har professor, dr.med. Per Fugelli en rapport fra fronten. Verdens Helseorganisasjon definerer helse, skriver han, som «…ikke bare fravær av sykdom, men en tilstand av fullstendig kroppslig, psykisk og sosialt velvære…»
Man trenger ikke søndagsskolen for å kjenne igjen beskrivelsen av Paradiset. Og man trenger ikke se Ernst-Hugo Järegård i tv-serien Riget for å gjenkjenne helsearbeideren med prestelig, ja gammeltestamentlig autoritet, med selvfølgelig rett til å gjøre som han vil i «snørrungers kranium», selv om de blir grønnsaker som resultat, og som nedkaller forbannelse over alt og alle ved den minste antydning av motkritikk.
De som forvalter de nye religionene får autoritet fra sitt frelsesbudskap, og ikke bare autoritet, også andre statussymboler i kassen klinger. Det er ikke overraskende at helsefrelse kan oppnås ved å bruke penger, mye penger.
I det offentlige helsevesen er enkelte leger overrasket over reaksjoner på at de tjener en million i året. Men det er bare en myk start, urkirken, så å si, som fortsatt må finne seg i angrep. I et privatisert helsevesen kan både rynker og fett bli en saga blott «fordi systemet setter deg i sentrum» - det skulle forøvrig bare mangle, det er du som betaler regningen - dert handler om individet, individet: jeg, jeg, jeg.
Og omtanken for ens neste nærmer seg Kain og Abel-nivå: ser du en guttunge med en sigarett, så gi ham juling, for enten har han røkt eller så kommer han til å røyke, for å omskrive gamle dagers nestekjærlighet.
Parallellen er slående til den opprinnelige religionens (husker noen den?) siste forsøk på å gjenvinne tronen: herlighetsteologi og karismatiske vekkelser, svette tv-predikanter som hyler «Gi så det svir», og forsikrer om at jordisk lykke og velvære er Guds stempel på din panne. Sjelen - og pengene. Og de som mislykkes er åpenbart noen satans mennesker, så hold deg langt unna dem, fattige, syke og annet avfall.
Helsereligionen handler om helse for helsens skyld, et art for art's sake for det 21. århundre. Bare det at den dømmer oss alle til nederlag. For kunsten er nok lang, men livet er og blir kort, samme hvor biodynamisk vi dyrker våre leger og helligholder kroppens tempel. Om hundre år er det ingen av som oss som har helsen i behold. Uansett.
lm