![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
En av århundrets største filosofer døde i romjulen. Emmanuel Levinas (89) ble først og fremst kjent for å bringe frem moralsk nærvær i vår tids distanserte kunnskapssamfunn. Av Truls LieUnder et studieopphold i New York spurte jeg den franske og nå aids-døde filosofiprofessor Rainer Schürmann om veiledning. Utgangspunktet var at filosofiske studier begynte å kjede meg - det ble for mye tendensiøse systemer og filologi. Kunne ikke filosofisk kunnskap bevege til større sosial betydning for livet selv? Schürmann svarte at han antok at en tenker som Emmanuel Levinas ville ha en slik betydning - spesielt med min bakgrunn i europeisk eksistensialisme og fenomenologi. Navnet hadde jeg aldri tidligere hørt uttalt. - I romjulen figurerte det på førstesiden i franske aviser.
Tilbake i Norge viste det seg at et Oslomiljø rundt Asbjørn Aarnes skulle drøfte Levinas over flere semestre. Gjennom dette miljøet og Aarnes sin innsats utkom antologien I sporet av det uendelige og norsk-oversatte Den annens humanisme. Miljøet var preget av filosofer, litterater og kunstnere med en åpenhet vel kjent for Levinas. Aarnes var også mannen som etterlyste en avis med et etisk alvor og inspirerte undertegnede til å starte Morgenbladet.
En generasjon forsvinner. Levinas døde av hjertefeil i Paris 1. juledag, etter å ha lidd av sykdom og hukommelsessvikt siden hans kone døde for et par år siden.
En rekke av århundrets gamle kjente tenkere - Gilles Deleuze, Hans Jonas, Günther Anders - har forlatt arenaen de siste par årene. Det er nærmest bare tyskeren Hans-Georg Gadamer (95) som står igjen. Felles for denne eldre generasjonen filosofer er opplevelsen av tysk og så fransk filosofi rundt to verdenskriger. Hans Jonas utviklet så en etikk for en teknologisk tidsalder og Günther Anders kritiserte atombomben og vår akopalypse-blindhet. Felles for mange av disse filosofene var studier og bakgrunn i tysk og fransk eksistensialisme, - og således en oppmerksomhet rettet mot både tilværelsen og omsorgen for denne.
Men Emmanuel Levinas dreide vekk fra den generelle eksistensialisme og ontologi, - dvs. fra læren om det som er, til læren om det gode (etikk). Hans store intuisjon lå på en fornyelse av etikken etter Guds død og de store fortellingers fall. Levinas søkte gjennom sitt livsverk å avdekke innsikten om det gode som enda mer grunnleggende eller før filosofien.
På veien mot det gode - en vei mange har gått før ham - etablerte Levinas en rekke antydende begreper for skjematisk å gjøre hans dikterfilosofiske og jødisk inspirerte tekster mer tilgjengelig. Hans skrifter er fylt av slående innsikter og nøkkelbegreper som «Den Annens ansikt» og «moralsk nærvær».
Levinas ble rost som filosofen «søkte etter jødedommens mening etter Auschwitz» og ga aldri opp oppgaven etter en verdensmoral siden 2. verdenskrig.
Til tross for hans kritikk av samtidig filosofi, ble han ikke en typisk postmoderne fransk tenker. Hans strenge vektlegging av plikten overfor den Annen, tildels religiøse språk og hans kommentarer om Talmud og Bibelen holdt han unna en postmodernisme ofte sett som radikalt skeptisk eller nihilistisk.
I Europa har både Vaclav Havel og Pave Johannes Paul II ofte priset og sitert franskmannen.
Sigen og kunsten. Lik hans lærer Martin Heideggers verbifisering av det filosofiske språket, motarbeidet Levinas stivbentheten som ofte preger filosofene i ørelappstolene. Hans metode var å vise fremfor å bevise. Bevisene har jo alltid vært parasitære på noe, - noe som først er vist frem som noe.
En rekke kategoriserende filosofer har produsert substantiver og begreper fra en verden de betraktet på avstand, og muligens trodde sto stille. Lik Kierkegaard som både kritiserte Hegel og Platon for dette, gikk Levinas nærmere innpå, - tingene sto ikke stille, men var i full flyt! Således kunne Levinas påpeke at «væren» er et verb.
Han utledet også det etiske under samtalens gang. Nettopp under samtalen gjøres en utsigelse, en Sigen. Å svare er også beslektet med ansvar. Til forskjell fra Sigen er det Sagte alltid allerede på avstand med svekket betydning.
Levinas kom selv stadig tilbake til at nettopp ungdommen er tiden for Sigen, før for meget er blitt Sagt.
På den annen side ligger kunsten hvor både maleren og musikeren forsøker å utsi det uutsigelige. Der dagligspråket kommer til kort, taler diktet eller maleriet. Kunsten beveger seg i det uutsigelige som noe uforståelig og fremmed, som flakser mot erkjennelsens ruter uten å komme inn. Hvis kunsten er noe umenneskelig ville kritikken ha en oppgave ifølge Levinas: å formidle det fremmede til erkjennelsen og oppta det i det menneskelige samfunn. Selv når alt er sagt vil en sigen aldri kunne opphøre.
Den Annen. Der Descartes introduserte moderne filosofi med den berømte «Jeg tenker, altså er jeg», introduserte Levinas det etiske «jeg» hvor jeget kun er mulig ved erkjennelsen av «den Andre» med et ansvar overfor hva som er absolutt annerledes.
For Levinas er ikke åpenheten for den Andre - det ikke-identiske - en moralsk regel eller plikt han foreskriver. Det er tydelig at hans tenkning om etikk som første filosofi er dypt forankret i eksistensielle og filosofiske innsikter fremfor dogmatiske leveregler. Levinas påpeker at du ikke skal drepe, men dette er heller forankret i innsikten i at ved å drepe, dreper du gradvis deg selv.
For har ikke selvet nettopp annammet sin eksistens fra de Andre - fra omgivelsenes og oppvekstens språk og væremåter? De sosiale føringer og vår språk-billedlige tenkning holder oppe en virkelighet hvor vår identitet gjentar og gradvis utvikler tilværelsen, - og nettopp en tilværelse sosialt vedlikeholdt av gangbare og forståelige væremåter og forståelig språk. Således forstått dreper du eksistensgrunnlaget eller slår sprekker i isen du står på, når du skader menneskene - eller bærerne av en språklig historisk utviklet virkelighet som noe mer enn dyrenes sanseverden.
Nettopp her er åpenhet for den Andre også primær for å utvikle ens egen identitet, men ikke i egoistisk selvbekreftende forstand - kalt det Samme hos Levinas - men med bøyd nakke for å kunne motta hva som gis. Slik det hos Martin Heidegger var viktig å påpeke likheten mellom å tenke og takke (Denken/Danken), er det hos Levinas også i åpenhet og takknemlighet at tilværelsen rundt oss skjenker deg sin mening eller rikdom, - her kan lite suges av eget bryst.
Forholdet til andre er et asymmetrisk forhold til den annen som høyere enn deg. Både Bubers symmetriske jeg-du-forhold i god kontraktsetisk forstand, og den sterkestes rett har griskheten over seg og fører heller til fattigdom.
Pedagogisk vri. Mannen bak hva noen vil kalle en masochistisk holdning, er selv svært uttrykksfull og leken. Enhver som så ham tale, kan bekrefte hans nysgjerrige og smilende vesen. I sin interesse for meningsdannelsen selv, knytter han an til menneskets oppfattende og uttrykkende organer (ansikt, nese, munn, ører). En fenomenal pedagogisk vri - nettopp ved en konkretisering på det ytre kan det abstrakte indre bibeholdes.
Der den annens stemme taler, kommuniseres svært mye mer enn det talende individs tanker alene. Ansiktet, eller masken, Persona, er stedet hvor mening pågår - således hjemsøkes den som tiltales stadig av glimt fra en pågående uendelig samtale i sin egen endelighet.
Noe som ikke bare bekrefter forskjellen i tysk og fransk legning, men også dyp innsikt, - er også Levinas' syn på hånden. Heidegger påpekte at det moderne menneske til forskjell fra dyret benytter hånden som grunnleggende for teknisk inngripen og manipulasjon og er fascinert av tekniske oppfinnelser og herredømme. Også en handling (lik tyske «Hand-lung») kan bety det man gjør med hånden. Slik håndterer vi også tingene rundt oss, - i omgangen eller i beherskelsen av dem. For Levinas beskriver dette bare hvordan vi søker kontroll og således innsnevrer innsikten i opprinnelig meningsdannelse: For er det ikke der hånden famler seg frem før den blir teknisk manipulerende at nettopp kjærtegnet ligger?
Informasjonssamfunnet. Men vil avdøde Levinas' etiske innsikt overleve i en tid preget av mer og mer kunnskap og informasjon - et samfunn mer og mer preget av dataskjermer uten ansiktets sanselighet? Vil en jagerflyger som avfyrer raketter fra cockpitens dataskjerm kunne bli påvirket av den annens ansikt?
Det er også mulig at Levinas rammes av samme kritikk som Adorno hadde overfor Kierkegaard: at hans teori om nestekjærlighet mest var å regne for en landsby-etikk - at en etikk i et urbant samfunn krevde et minimum av sosio-materielle forhold før borgerne skulle ville den Andre vel.
En tredje betenkning er Levinas absolutte og irreduserbare skille mellom det Samme og det Andre - jeg og du. Hvis den Andre som totalt annerledes blir et for abstrakt begrep, vil det til slutt blir så føyelig for fortolkning at det blir det Sammes eiendom.
Etter døden. Der Heidegger ønsker at mennesket lever eksistensielt med døden i sikte - væren-til-døden - påpeker Levinas en eksistens med væren-etter-døden i sikte, dvs. også for de som kommer etter.
Vi som kommer etter Levinas - nå som han er død - vil aldri kunne nå ham. Han forblir en Annen, men har hjulpet oss langt på vei i et irreduserbart møte - gjennom sine skrifter.
(BILDETEKST)
I 1928-29 studerte han på det tyske universitetet i Freiburg under Edmund Husserl og Martin Heidegger. Levinas introduserte begge de tyske tenkerne til Frankrike de neste årene.
Store deler av Levinas' egen familie døde i utryddelsesleirene i annen verdenskrig, mens han selv som fransk soldat ble tatt som krigsfange og satt i straffarbeid i Tyskland. Men både hans kone og datter fikk gjemt seg i et fransk kloster.
Levinas underviste, etter å ha tatt sin doktorgrad, på en skole for jødiske studenter - Ecole Normale Israelite Orientale i Paris. Etter 2. verdenskrig ble han rektor, frem til 1961. Da fikk han en stilling på Universitetet i Poitiers, så på Universitetet i Paris i 1967 og til slutt på Sorbonne i 1973. Han pensjonerte seg i 1979 og satset så på å skrive bøker - noen ganger solgt i opplag på et par hundre tusen.
I likhet med Husserl og Heidegger var heller ikke Levinas besatt av den filosofiske tradisjons metafysiske spørsmål om væren eller erkjennelsesmessige spørsmål om hvordan vi kan vite noe som helst. Forsøk på forklaring gjennom store abstrakte systemer ble avvist.
Levinas' første hovedverk Totality and Infinity ble utgitt i 1961, men først gjennom et essay (I Writing and Difference) av den franske filosofen Jacques Derrida fikk Levinas et større publikum.
Ved siden av hans andre hovedverk Otherwise than being, or beyond essence, har han utgitt titler som Tiden och den Andre (svensk). Intervjuet Etik og Uendelighed finnes også på dansk.