BØKER Som hvem leser Bibelen?

Er den økte interessen for Bibelens fortellinger et tegn på den endelige avkristningen?

Markusevangeliet har vist seg å være en hit uten like på teaterscenen. Samtidig er vi vitne til en viss innsats for å oppheve den nåværende ordningen der noen barn får kristendomsundervisning og andre ikke. Forutsigelig nok varierer tolkningen av dette fenomenet alt etter hvilken utsikt man har over det religiøse livet i Norge fra før.

I noen kretser er man tilbøyelig til å se den milde økningen i interessen for Bibelen som en aldri så liten vekkelse. Dette er de samme menneskene som satte sin lit til at ungdom ville overgi seg i skarer da den amerikanske neseviseren Bob Dylan omvendte seg til kristendommen. Deres profetier og forhåpninger får derfor tas for hva de er.

På den andre siden har man fundamentalistiske positivister, samt noen aktivt religionsforvirrede, som lar seg irritere over at Bibelen trekkes frem som et annet undergrunnsskrift som kun nylig har kommet til viss heder og verdighet igjen. I denne virkelighetsoppfatningen er kirkens mørkemenn på offensiven innenfor maktapparatet, og skjuler sine onde hensikter bak hedersord som «kultur» og «historie» mens de kjører Bibelen ned en trakt i strupen på forsvarsløse barn og boklesere. Tar man utgangspunkt i troende hedninger og deres knivkristne meningsmotstandere, må man gi dem rett i at Bibelen på ingen måte har vært en ulest bok, selv ikke i løpet av den siste generasjon. Mellom de to gruppene, der den ene leser Bibelen med skadefryd og den andre som åpenbaring, har imidlertid Bibelen opphørt som referanse. Man skal lete lenge blant ungdom i dag for å finne en som kan ramse opp de fire evangelistene.

At Bibelen til en viss grad, og blant noen grupper, blir gjenstand for en noe økt velvilje skyldes antagelig verken vekkelse eller at maktkirken har kommet tilbake på banen. Det kan like gjerne tolkes som kristendommens siste sukk, svanesangen til det som en gang var en av bærebjelkene i den vestlige kulturen.

Dette kan man slutte av at de aller fleste av «Bibel-bøkene» som retter seg mot det alminnelige lesende publikum tar utgangspunkt i Bibelens fortellinger. Bøkenes hovedmål ligger fremst i å trekke leseren inn i det bibelske stoffet, ikke omvendt. Kjennskap til Bibelen gir økt forståelse for innarbeidede talemåter, metaforer og tallsymbolikk. Den gir en helt nødvendig dimensjon i verdsettelsen av vestlig kunst og litteratur nesten helt opp til vår tid. Religiøsitet ligger ikke på dagsordenen overhodet.

I økende grad, og i svimlende fart, er kristendommen i ferd med å bli sidestilt med åsatruen. Visst finnes det noen som tar også vikingenes guder på alvor, men de er mest for kuriosa å regne. Ingen motsetter seg at barna lærer om de gamle gudene, fordi de ikke lenger utgjør noen trussel. På samme vis er tiden etterhvert inne for at alle barn, uavhengig av bakgrunn, ikke lenger segregeres når læreren skal ta for seg religion og livssyn. Så lenge fritenkende foreldre tror religionsundervisningen har en korrumperende kraft på poden, er ikke samfunnet ennå helt sekularisert. Først når religionen ikke lenger kan utvise noen potens, kan man se på den som en artig levning fra fortiden som det ikke skader å vite mer om. Når religionen ikke lenger blir tatt alvorlig selv av hedningene, er det ikke lenger nødvendig å sette likhetstegn mellom uvitenhet og frigjøring.

Bare i dette klima kunne bøkene som omtales nedenfor ha blitt skrevet og utgitt.

BJøRN GABRIELSEN

Artikkel automatisk generert, 03/01-96, kl. 23.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.