![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Nina Griegs brev til Hanchen Alme 1864-1935.
Emilia
Musikk, sykdom, reiser, konserter og nye Griegverk preger Nina Griegs brev til venninnen Hanchen Alme fra 1864 helt frem til 1935. Nå har Lisbet Simonsen og Maj-Liss Grynning Mydske redigert brevene hennes og gitt dem ut som boken Din Hengivne Nina.Hanchens halvpart av brevene er blitt borte, så Ninas brev får stå ubesvart. Billedmaterialet er valgt ut med det for øyet å beskrive Nina, i vennlige situasjoner og pene poseringer, noe helt annet enn dagens mer avslørende portrettkunst. Og selv om Nina enkelte steder kan virke svært direkte oppriktig (Edvard ligger i Sengen og spiser Opium og Risvand - saa ved du Besked), er det lite i brevene hennes som egentlig avslører samlivet hennes med Edvard Grieg. Det kan kanskje være like greit, i alle fall må vi ta til takke med hennes langt fra fullstendige krønike over både de grunnleggende viktige sakene og detaljene i livet hennes. Brevsamlingen har sin styrke i at den spenner over hele 71 år, men du skal lese med lupe for å finne ut noe som helst av det som skjer i verden i Ninas håndskrift. Brevene dreier seg om rent praktiske ting, om musikk, om sykdom, reiser og hvem det musikalske ekteparet besøker og hvor de gir konserter. Ninas egen karriere som utøver gir hun mer eller mindre på båten uten at brevene hennes går særlig dypt under huden på selve årsaken til det, annet enn den ene eller den andre sykdommen. (Det, ikke at kunne synge ud en Stemning kan således gnave mig at jeg stundom får Lyst at skrige ud.)
Fra Leipzig i november 1887 bemerker hun livstrett: Jeg synes igrunden vi drukner fuldstændig i Musik, stundom bliver jeg rent ør over disse lange Konserter med Liszt og Wagner og Brahms i det Uendelige. Og datteren Alexandras død beskriver hun slik i et brev fra Bergen i mai 1867: «Hun døde af Hjernebetændelse, den havde grebet hende saa stærkt at hendes smaa Øine vare ganske fordreiede i Hovedet, men lidt før hun døde slog hun dem op med det deiligste Blik vendt mot Gud, hun døde saa blidt og roligt, og laa som et sødt lille Liig i 3 Dage, den fjerde dag, Tirsdag, blev hun begravet, hennes lille Kiste var som et Blomsterhav, ak, Hanchen, jeg savner saa min lille Pige!»
Nina sto alltid i skyggen av Edvard, og boken to forfatterinner spør seg i innledningen om det er «mulig å løfte henne ut av hennes manns ruvende skygge og få kastet nytt lys på henne i dag, seksti år etter hennes død?» Skal denne boken også gi svar på det spørsmålet må det bli et nei, for Nina kommer bare såvidt til syne som person i brevene hun skriver, og den faktiske informasjonen hun pennefører er for begrenset til å kunne gi noe nytt bilde av Edvard, eller for den saks skyld av henne selv.
Forfatterene tar seg tid til å minne om at datidens kvinner var mestre i antydningens kunst, at det viktige sto skrevet mellom linjene, og mener så langt jeg forstår med det å antyde at det er mulig å lese mangt og meget som ikke er skrevet i brevsamlingen fra Ninas hånd. Jeg tror materialet er for begrenset til å få noen videre betydning, i hvert fall rent musikkvitenskapelig.