![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
- Essays om språkets makt og maktens språk
Serien NORSK TID
C. Huifeldt Forlag A.S. 1995
Boken med den rare tittelen Pippi leser teksten av Siri Meyer, er noe så sjeldent som en norsk essaysamling. Det er nemlig dessverre blitt en begivenhet i seg selv at det overhode blir skrevet kvalifiserte essays på norsk. Det har nærmest vært som en død form å regne. Når det dertil blir gjort så glimrende som i dette tilfellet, må det sies å være en dobbel begivenhet.Pippi leser teksten tilhører hva vi vil kalle det akademiske eller det litterære essay. Det betyr at teksten ikke alltid vil være umiddelbart tilgjengelig for ikke-akademikere. Vi kan si at denne tekstformen lever sitt liv på nåde av at leseren innehar en viss akademisk kunnskap, - samtidig som den på en utmerket måte greier å fremføre ganske avanserte teoretiske triks i et språk som er enkelt og dagligdags. Det vi har med å gjøre er noe så uvanlig som en akademiker som gjerne vil si noenting, og som gjerne tør uttrykke det i en form som ikke avkrever uendelig sikkerhet eller at skribenten leker gjemsel i det akademiskes gravlund.
Pippi leser teksten er nemlig befriende herlig lesning. Boken utnytter akademisk kunnen uvanlig innovativt og positivt ved å anvende og turnere teori til å utsi noen ting, - i motsetning til standard akademiske prosjekter som gjerne fremmer sine ambisjoner som rent teoretiske ambisjoner, uttrykt i form av kritikk av teoretiske forsøk.
En nødvendig konsekvens av det å gripe et temafelt og turnere det ved noen metaforer eller begrepssett, som ekempelvis «det indre og det ytre», er at det ikke alltid er like lett å se hva kategoriene til enhver tid skal fange eller utsi. Meyer har imidlertid greid den hermetiske balansegangen gjennomgående godt, men skal man rette noen kritikk vil den være best rettet i den omfattende anvendelsen av just forholdet mellom det ytre og det indre. Disse kategoriene blir nettopp anvendt, og det kan ikke innen denne rammen bli snakk om noen problematisering av hvordan det indre er avhengig av det ytre eller omvendt. Siden vi her snakker om essays, kan man ikke problematisere under hvilke betingelser man fokuserer feltet uten å gå ut over essay-formen. Problematiseringen ville sprenge essayets ramme, - vel og merke såfremt ikke «det indre/det ytre» selv er essayets fokus.
Det første essayet - som har gitt tittelen på samlingen - er en festlig liten analyse av Pippi Langstrømpes forhold til språket. Det er en tekst om språk og om anvendelse av språk, der Pippi bruker ordene som hun vil, og ikke som de andre vil. (Pippi er eksplisitt Meyers skyttsengel, noe som får sitt uttrykk ved Meyers motto: «Kan Pippi Langstrømpe, så kan jeg!»)
Pippi desentrerer og dekonstruerer språket i den berømte passasjen der hun kommer unna kravet om at hun må på «barnehjem», med at «Jeg har plass på barnehjem alt. (…) Jeg er et barn og dette er hjemmet mitt. Altså er det et barnehjem. Og plass har jeg her, mer enn nok plass.» Meyer sier: «Når Pippi blir stilt til rette for ukonvensjonell adferd, forsvarer hun seg gjerne ved å gripe til fiksjonen.»(s.30) Og det er sant nok. Men det er ikke hele sannheten. Vi må ikke glemme at Pippi er sterk. Supersterk. Var det ikke i nettopp i denne scenen at Pippi ga politifolkene juling?
Uansett: Meyer leser Pippis språkundergravende og livsoppbyggende aktivitet opp mot målet om enighet som gjennomstrømmer Thorbjørn Egners Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen og Folk og røvere i Kardemomme by. På et overflateplan er Egner «diskursetiker», der det ikke er «opp til den enkelte, men til det sosiale fellesskapet å avgjøre hvilke handlingsprinsipper som skal universaliseres.» (s.18)
På en overbevisende måte fremstiller Meyer hvordan Kardemomme by og Hakkebakkeskogen fremstår som tankemodeller for den norske virkeligheten, og hvordan dette tankesettet preger vårt forhold til de som står utenfor den norske hovedvirkeligheten. Hun har sågar viet dette forholdet et helt lite kapittel, under tittelen «Hakkebakkeskogen og EU».
På slutten av essayet forenes imidlertid Egners og Lindgrens verk som livsbejaende verk, ved nettopp å være poetiske verk. Det er nemlig poesiens ukuelige materialitet som redder oss fra konfomitet. Det poetiske lar oss ikke se ord bare som mening, men tvinger oss til å se dem også bare som ord.
Nå er Pippi-essayet bare ett av samlingens mange temaer. I denne samlingen er det dertil blitt plass til en effektiv fremvisning av Gudmund HernesÕ maktbegrep i Makt og avmakt, en analyse av hvordan «jegÕet» eller subjektet står i forhold til det språklige, hvordan prosjektet til Odd Nerdrum kan sammenholdes med prosjektet til den amerikanske billedkunstneren Jeff KoonsÕ, og vi gis et innblikk i kunstens forhold til det utopiske. Meyer gir oss også en tekst med tittelen «Kjærlighetens metafysikk», som skisserer kjærlighetens - den oppnåeliges og den uoppnåeliges - mange gestalter. Hun koster også på oss et stykke om betydningen av ord og betydningen av mangel av ord, eller på betydningen av stillheten, - før hun i siste essay legger ut om kroppens forhold til den nakne sannhet.
Pippi leser teksten er en bok man blir glad av å lese, den er spekket av kunnskap uten å være topptung, og hun får sagt mye godt som man merker er blitt hennes eget.