BOKKRONIKKEN: Chemical brother

Irvine Welsh, en av Storbritanias mestselgende forfattere de siste to årene, ser ikke på seg selv som forfatter. Fornuftig nok, for den typiske Welsh-leseren er en som ikke kjøper bøker.

BOKKRONIKKEN: MORTEN ABRAHAMSEN

Trainspotting

Welsh's suksess kom umiddelbart med debuten Trainspotting (1993). Britiske kritikere gikk helt av skaftet over denne karen i midten av tredveårene, og hans spesielle bok. Det var ikke bare handlingen som fikk folk til å ta av - den dreier seg om unge mennesker i Edinburgh, med fokus på dop og musikk - det var særlig fremstillingsmåten som fikk anmeldere og lesere til å trippe. For boken er skrevet på fonetisk skotsk aksent: «Wi smack, whin ye feel good, ye feel immortal. Whin ye feel bad it intensifies the shite that's already thair. It's the only really honest drug.»

Et knep som kan virke helt umulig å få noe ut av for den utenom-skotske leser - for å ikke snakke om den norske - men som ikke byr på problemer etter noen få sider. Da gir Trainspotting leseren noe av den hurtigste leseropplevelsen på denne siden av MTV, dialogen er et maskingevær av dop-pisspreik. Enklete anmeldere gikk helt berserk, hvor personen i skotske Rebel Inc. tar kaka: «The best book ever written by man or woman…deserves to sell more copies than the Bible.»

Samtidig har boken en synsvinkel-manøvrering som er helt vanvittig, vennekretsen som figurerer i boken slipper til med sine passasjer i både første og tredje person, og det kan være et aldri så lite triks for leseren å notere ned hvem som er hvem etterhvert - for å beholde et snev av oversikt. Eller som The Observer nylig skrev i en artikkel om fenomenet: «Welsh has broken most of the rules and gotten away with it.»

Boken er redyrket i et muntlig språk, med all den engelske/skotske dopslangen det innebærer - og ironi er ikke et virkemiddel hos Welsh.

Norman Mailer sa engang noe om William S. Burroughs' Naked Lunch som på mange måter kan sies om Welsh' debut: «A book of great beauty, great difficulty, and maniacally exquisite insight,» men med sin realistiske vinkling er Welsh nærmere virkeligheten enn amerikaneren, Trainspotting foregår tross alt på et sted de fleste av oss har vært: Jorden. Om Welsh er inspirert av beat-veteranen blir spekulasjoner, men han har klare aner i USA og beat og post-beat litteratur, og på takkelisten i hans andre bok The Acid House finnes Jim Carrol, mannen bak dopklassikeren Basketball Diaries (straks på norsk med tittelen Basketball-dagbøkene, Erika forlag).

I USA er det en genre som kalles «dirty realism» med en forteller som Richard Ford i spissen. Her utforskes de mørkere sidene av menneskesinnet, men Welsh er på et langt mer møkkete nivå, han serverer scener som får leseren til å tenke «å, herregud», mens en ler og er KVALM. Welsh beskriver et miljø hvor dop, tungt dop, er ledestjernen, og det er ingen ting som kan stoppe karakterenes evne til nedverdigelse i jakten på kjemisk virkelighetsflukt. I England er heroin de nye in-dopet, rollemodeller som Brett Anderson (Suede), Justine Welch (Elastica) og en rekke andre har uttalt at de har prøvd, men Welsh glamouriserer aldri heroinen, man skal være rimelig håpløs for å ha lyst til å røyke eller skyte junk etter å lest Trainspotting.

Tross boksuksessen tenker ikke Irvine Welsh på seg selv som forfatter. Selv sier han at han er mer interessert i fotball og rave-scenen enn litteratur, og han gir sjelden intervjuer. I forbindelse med lanseringen av hans tredje og foreløpig siste bok Marabou Stork Nightmares på vår parten i år var det det britiske musikkmagasinet New Musical Express (NME) som fikk et av dem. Selv synes han at denne formen for PR er tåpelig: «The publishers want me to do this talking book thing that doesn't interest me at all. What I'm keen to do is bung out new material in that way with a musical accompainment. Not with me just talking with the music in the background, but a composed thing.»

Han har planer om å gjøre dette med det første, sammen med Andrew Weatherall (dj som mikset en av de første, store rave hitene, Primal Screams «Loaded») og Martin Duffy, keyboardisten i Primal Scream.

Skottland har de siste årene nærmest pumpet ut nye forfattertalenter, de små forlagshusene har vært villige til å satse på originale - og svært forskjellige - folk som A.L. Kennedy, Jeff Torrington, Janice Gallowaym, Iain Banks, Alan Warner og Welsh. Disse forfatteren er ikke «skotske fortellere» i tradisjonell forstand, de legger ikke vekt på sosialisme, nasjonalisme og sosiale forskjeller, i den grad det gjøres er det ikke for å gi noen svar.

Disse forlagene har tatt sjanser på forfattere som de engelske ikke har våget å tenke på. Til NME fortalte Welsh at det kan være en fordel å komme fra Skottland: «There's this Celtic fringe oral storytelling tradition thing that makes it easier for Scottish and Irish writers. If I was English and working class there's no way that I'd make this progress.»

Han og hans skotske kolleger har også helt klare mål og midler for å selge godt, de har ikke noe ønske om å bli sett på som sultende kunstnere, og har tatt i bruk moderne virkemidler som postere, videoer og altså musikk i promoteringen av sine arbeider.

The Acid House

I '94 kom Welsh med sin andre bok, The Acid House; som inneholder 21 noveller og en kortroman. Den er mer konvensjonell enn Trainspotting i språket, men naturlig nok med en langt større variasjon i settingen. «Eurotrash» er lagt til Amsterdam, i «The Last Resort on the Adriatic» er karakterene på en båtreise mellom Italia og Jugoslavia, mens scenarioet i «Where the Debris Meets the Sea» er vest-kyst USA, hvor Kim Basinger, Kylie Minogue, Madonna og Victoria Principal lurer på hvem de skal ligge med. Hovedvekten er dog Storbritannia, og i tittelnovellen tas det i bruk virkemidler som fører linjene mot Tom Wolfe, hvor lay-outen og teksten brekkes rundt og lekes med for å beskrive en meget bisarr syretur. Flere av historiene vil overraske dem som har lest debuten, for det er ikke bare dop som styrer hans historier, men han er på sitt beste når han skriver om sine mislykkete dop-karakterer. Dop har alltid vært populært i bokform, men Welsh har mer å gi, han er skarpere, morsommere og mer grotesk enn de fleste. Kortromanen «A Smart Cunt» er undertegnedes personlige Welsh-favoritt, og vitner om en forfatter med meget store evner til å beskrive dagens unge, britiske levemåte, noe som det ellers ser ut til at tabloidene har enerett på.

Til tross for at det kun er et par år siden Irvine Welsh ikke eksisterte i bokhandlene, har debuten allerede vært oppført på teater i Glasgow, Edinburgh og London, og den er snart klar for kino med teamet bak årets store overraskelse, Shallow Grave. The Acid House-historiene skal det engelske TV-selskapet Channel 4 begynne dramatiseringen av med det første.

Marabou Stork Nightmares

Det foreløpig siste fra Welshs hånd er Marabou Stork Nighmares, som kom i mars. Muligens er det et forsøk på å komme seg ut av skyggen fra debutromanen, men noen konvensjonell roman er det ikke snakk om. Roy Strang prøver å ta sitt liv i angeren etter en gjeng-voldtekt, det klarer han ikke, og havner i stedet i koma, hvor mye av bokens handling foregår. I dette lett surrealistiske plottet blir Strang besatt av tanken på å drepe marabu-storken, en rovfugl som truer med å utrydde den fredelige flamingoen - dette foregår på enSør-Afrikansk safari inne i hodet hans. Boken tar også for seg Edinburgh på en slik måte at byen snart burde være tom for turister, fortsatt med Welshs unike evne til å mikse tragikomedie og desperajon - latterkulene er ikke komfortable.

Med den tredje boken vendte mange kritikere tommelen ned, uten at det bekymrer Welsh særlig. De som mener han er på vei nedover glemmer en ting; publikummet hans er ikke den «vanlige» bokleser, det er de unge raverene og klubberene, mennesker som i liten grad leser avisenes boksider. Bøkene har truffet et publikum som normalt ikke leser bøker, og i Storbritannia er det like sannsynlig å finne Welshs bøker i platesjapper som der bøker normalt selges. Welsh er rave-ungdommens forfatter, og en skulle kanskje tro at bøkene er fulle av rave- og house-partyer, noe de faktisk ikke er, men Welsh er personlig en klar tilhenger av denne kulturen, han er ingen blek, trist poet som synes livet er leit - det er mange som ikke orker mer av de fremmedgjorte, fragmenterte duksene som aldri har tatt seg en øl eller en joint.

Og beskrivelsene av dop-miljøene i boken er vel noe mange av dagens ungdom på et eller annet vis kan forstå, og som noen kanskje identifiserer seg med. Bøkene er ikke pro eller kontra dop, de beskriver bare den virkeligheten misbrukere opplever, så er det opp til leseren å trekke slutningnene.

Tross varierende mottagelse gikk Marabou Stork Nightmares rett inn på toppen av den skotske bestselgerlisten da den kom, samtidig med at de to andre bøkene lå på tredje og fjerdeplass. For øyeblikket har Irvine Welsh søkt tilflukt i Amsterdam med royalty-pengene, ryktene går på at han ikke skrur ned på utgivelsestempoet av den grunn, og snart er klar med nok en utgivelse.

Et godt råd tilslutt: Les bøkene nå, for snart kommer det til å være t-skjorter med Trainspotting-logo i bodene nederst på Karl Johan.

Trainspotting, 344 sider, Jonathan Cape 1993; The Acid House, 289 sider, Johnatan Cape 1994; Marabou Stork Nightmares, 264 sider, Jonathan Cape 1995.

Artikkel automatisk generert, 03/01-96, kl. 23.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.