1995: Nordisk Billedkunstår?

Året 1995 skulle stå i regi av Nordisk Billedkunstår. Når noen av verdens fremste museumsfolk ble presentert for norsk kunst var nasjonal identitet innenfor kunsten temaet. Men oppsummert stod nok de store internasjonale kunstnerne for de mest interessante utstillingene i 1995.

AV TONE HANSEN

Eksempelvis ble monteren til Byens bilde gjenopprettet. Den fikk desverre ikke sin gamle gode plassering foran Stortinget, men ble offer for et kompromiss istedet: monteren ble satt opp foran UKS, med vindussiden vendt mot galleriet. Slik det står nå vises Byens bilde frem til det lille publikum som frekventerer UKS eller kafŽ Celsius.

Art-Atack fikk også penger av Nordisk Billedkunstår og viste en samlet alternativscene med ung kunst fra Norden. Spesielt markerte noen finske kunstnere seg sterkt med voldelige og spekulative virkemidler. Penger var det også til Reidar Kraugerud og Kalle Grudes prosjekt Mobil Utstillingsenhet MUE. De plasserte en kube og en skjerm rundt om i byen for å åpne opp for alternative visningsplasser for kunst.

Fjoråret var også året kunstnernes fagorganisasjoner tok til ordet mot det de mener er urettferdige innkjøpsordninger og lite demokratisk holdning blant museets ledelse. Skulle man handle inn kvantitativt eller kvalitativt? Skulle museet representere en bestemt holdning via sine innkjøp, eller bare ha en mest mulig registrerende effekt? Situasjonen - hverken fugl eller fisk - er vel at museet har en svak profil utad med heller patetiske forsøk på å sprite opp visningene av samlingen.

På Samtidsmuseet som ellers ved de større institusjonene er det de utenlandske aktørene som står for de interessante innslagene. En av disse var amerikanske Gary Hill. En installasjon som allerede regnes som en klassiker er videoinstallasjonen Tall Ships, - en 12 kanals, databasert videoinstallasjon som projiserte bilder av personer i en lang korridor. Personene dukker opp og forsvinner alt etter hvor betrakteren er posisjonert.

Utstillingen Eros og Logos med tyske kvinnelige kunstnere kan sikkert kritiseres fra mange hold, men en ting er klart: Den viser hvilket presisjons og ambisjonsnivå en internasjonal kunstsscene krever.

Kunstnernes Hus satte sammen en serie utstillinger med tre kunstnere som alle bruker materialet gips i en eller annen form. Serien startet med amerikanske Kicki Smith, deretter Istvan Listev, for så å avslutte med en stor visning av Per Palle Storms gipsavstøpninger. Konseptet «gips» virket noe utvendig, og det kunne virke som et pålagt forsvar for utstillinger som uansett var planlagt uavhengig av hverandre.

Verdt å nevne videre er Joseph Kosuths katedralaktige installasjon som svermet rundt temaene gjestfrihet, skikk og bruk, samt møtet med den andre. Utstillingen ga oss også muligheten for å se en kort oppsummering av hans tidligere arbeider.

De unge i front. Kirke og Undervisningsdepartementet med Hernes i front gjorde sine hugg i strukturen ved alle akademiene. Men mest strid stod det om situasjonen ved Statens Kunstakademi. På tross av motstand blir to nye figurative klasser ved maleri og skulptur opprettet, uten at elevtallet økes. Akademiet i Oslo har forsøksvis markert sin tilstedeværelse gjennom flere kollektivutstillinger med politisk brodd til grunn. Kort oppsummert kan man si at det virker som om utstillingsfrekvensen øker i takt med konflikten ved skolen.

Visningsmulighetene har blitt så mange i Oslo at det begynner å bli vanskelig å få med seg alt som skjer i de mest hektiske periodene. Det er de unge som holder tempoet oppe og som nå har begynt å puste en kanskje litt for tilbakelent generasjon i nakken. De unge galleriene beviser også at det går an å knytte nettverk i kunstverden samt mulighetene som ligger i å samarbeide. Art-Atack er nevnt, galleri Struts har også vist seg levedyktig. Herslebsgate 10 feiret på tampen av året treårs jubileum med retrospektiv utstilling. I Bergen åpnet galleriet Otto Plonk og tilførte dermed det konservative Bergensmiljøet friskt blod.

34 unge kunstnere gikk i høst sammen under navnet Dixie og gjorde et delvis selvfinansiert løft for muligheten til å eksponere seg for publikum og etablerte gallerier. Dixie leide lokaler for anledningen og skiftet utstilling hver andre uke. En gjennomarbeidet katalog står strategisk igjen etter et imponerende tiltak.

Nok et tilskudd på gallerifronten er Galleri c/o som fikk gjennomslag med Kjartan Slettemarks portretter av norske kulturkjendiser. Til og med NRK Dagsrevyen dukket opp for å filme raringen. Tony Orslers videoinstallasjon hører også til en av årets store opplevelser som ble presentert av galleri c/o.

Internasjonale forbilder. Det ser ut til at temperaturen og tempoet i norsk kunstdebatt er i ferd med å stige. Unge kunstnere retter seg mer og mer mot internasjonale forbilder. Den nasjonale identiteten er kanskje ikke så synlig i sin korrekte og lite progressive form, - noe også museumsfolkene på Norgesbesøk poengterte.

KJARTAN SLETTEMARK: Galleri c/o som fikk gjennomslag med Kjartan Slettemarks portretter av norske kulturkjendiser. (Kong Harald 5.)

ANNE KARIN JORTVEIT, fra Dixis katalog.

ESKO MÂNNIKKÔ: På Samtidsmuseet som ellers ved de større institusjonene er det de utenlandske aktørene som står for de interessante innslagene. (Savukoski, 1994)

ELKE DENDA: Utstillingen Eros og Logos viser hvilket presisjons og ambisjonsnivå en internasjonal kunstsscene krever. (Salamanderbild 1992)

Artikkel automatisk generert, 03/01-96, kl. 23.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.