![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
360 sider
Aschehoug
... men for hvilke voksne?Da nyheten kom for noen år tilbake om at Readers Digest hadde utgitt en forkortet utgave av Bibelen for noen år tilbake, fremkalte det rå latter hos alle som mente seg å være i besittelse av den minste flis av kulturell integritet. Nå har Edvard Hoem redigert en slags Det Beste-utgave av Bibelen, men det er ingen som ler.
Som Hoem selv har sagt ved en anledning: å lese Gamle Testamente gjennom alle navnelistene og lovforskriftene fra ende til annen er som å ta den transsibirske jernbanen. Man vet at man er i Russland, men man ser bare trær. Det er vanskelig å ikke gi ham rett i det. Den som leser Bibelen uten veiledning blir fort sittende og skumme gjennom tilsynelatende bisarre lover (Du skal ikke gå i klær som er vevd av to slags stoff; ull og lin…) og navn man vanskelig kan forestille seg noen har gitt ungene sine i fullt alvor (Akiam, sønn av Sjarar, fra Harar; Elifal, sønn av Ur; Hefer fra Mekera; Akia fra Pelon…), spalte etter spalte. Da er det ikke fritt for at Bibelens litterære kvaliteter kommer noe i bakgrunnen.
Nå var Bibelen aldri skrevet med det for øye at leserene skulle sitte med hvert sitt eksemplar på hvert sitt lønnekammer. Slik er det allikevel blitt. Mange har våknet opp, luktet javaen og utgitt utførlige kommentarbøker og pamfletter. Det har allikevel ikke alltid vært nok. Nå har Edvard Hoem gjort et forsøk på å lage den ultimate smørbare, klumpefrie Bibel.
Hoem har stort sett forholdt seg til den nynorske bibeloversettelsen fra 1921. I de tilfeller der redigeringen av fortellingene er såpass radikal at det går over i omskriving, glir Hoems språk sømløst inn.
På et vis er Hoems prosjekt tilfortalelig nok. Bibelen gjøres tilgjengelig på lettfattet vis, den kan nesten leses som en vanlig roman og kan gi lesere en følelse av kontinuitet og sammenheng de ellers ville gått glipp av dersom de hadde prøvd å pløye seg gjennom den uforkortede utgaven.
Forståelsen av Bibelens hendelsesforløp fra begynnelse til slutt, slik Hoem legger den frem i Bibelhistorier er ekstremt farget av at forfatteren kommer fra en kristen kulturkrets, kanskje mer enn Hoem er klar over selv. I overskriften til det siste utdraget fra det Gamle Testamentet går Hoem så langt at han hevder profeten Mika spår at Jesus skal blir født i Betlehem. Forfatterteknisk er dette logisk siden det Nye Testamentet i kristne Bibler jo følger umiddelbart etter de senere profetene i det Gamle Testamente, og profetien kan dermed brukes som en kjekk liten overgang mellom bøkene. At profetien til Mika skulle omhandle Jesus fra Nasaret blir allikevel et trosspørsmål. Den type kristologiske insuinasjoner Hoem kommer med her hører ikke hjemme i en utgivelse som utgir seg for å være en «gjenfortelling».
Ved å gjøre fortellingene i Bibelen lettere tilgjengelig har forfatteren naturligvis måttet gi avkall på en del innebygde selvmotsigelser, og derved faller så mye av egenarten vekk at historiene uvilkårlig må tape seg. Dette gjelder definitivt det Gamle Testamente, men er særlig lett å få øye på i Hoems sammenfatning av de fire evangeliene. I det Gamle Testamente ligger forskjellige versjoner av fortellingene oppå hverandre, lag på lag, sammenfiltret over århundrene. I evangelienes tilfelle er det snakk om fire forskjellige bøker som alle angivelig beskriver det samme hendelsesforløpet, og som her er blitt slått sammen i en folkloristisk lapskaus.
Bibelen sier som Walt Whitman: «I contradict myself? So be it. I contain multitudes.» Det sier ikke Hoems Bibelhistorier. Ironisk nok blir derfor dette prektige tilløp til folkeopplysning i slekt med den mest banale fjernsynsevangelisering som også holder aksjer i bibelforenkling, om enn med mindre prisverdige hensikter.