Genrefilmen slår tilbake

- Filmregissører bør aktivt delta i den økonomiske delen og produsenter i de kreative sidene av produksjonen, sier Tom Tykwer, mannen bak kinoaktuelle Dødelige Maria som er blitt sammenlignet med både Hitchcock og Coen-brødrene. Av Osman Kibar.

- Jeg er opptatt av hva slags ritualer, normaliseringer og stagnasjoner langvarige forhold og selvfølgelig familiebånd kan føre til. For det er vanskelig å flykte fra familien. Du prøver å unnslippe den, men begår likevel alle feilene som du lovet deg selv aldri å gjøre. Alle mine kortfilmer handler om folk som prøver å bli kvitt hverandre men ikke makter det, fordi de er bundet sammen gjennom kjærlighet, eller sinne. Så prøver de å overleve innenfor dette systemet som binder dem sammen. Dødelige Maria handler om dette. På en side har hun faren som er lam, og på den andre siden forholdet til ektemannen, som er dominert av ritualer som gjør livet til en matematisk fungerende rytme. Dette gir en viss følelse av sikkerhet og en mulighet til å slippe å tenke over om du er lykkelig eller ikke. Det som teller for dem er ikke lykken, men at det hele fungerer, at systemet fungerer. Det matematiske ved deres forhold kunne utnyttes visuelt gjennom alle detaljkuttene fra når de forbereder frokosten, med klokken som dikterer livene deres. Jeg ville vise hvordan folk som blir sammen over lengre tid må organisere livene sine, og kjærligheten. Men å organisere kjærligheten betyr også mer eller mindre å drepe den. Hovedpersonene i Dødelige Maria bygger dermed opp et system av ritualer som ersatning.

- Personene handler med en voldsom nøyaktighet og presisjon. Maria samler på insekter…

- Og nabomannen katalogiserer boktitler. Boken han skriver i filmen eksisterer virkelig - den heter IBN og finnes i alle biblioteker. Det er virkelig en undervurdert gruppe som lager disse bøkene. De har jobbet i 25 år og bare kommet til bokstaven I. Nå er de seksti år gamle - og de kommer aldri til å bli ferdige, for det kommer jo stadig ut nye bøker. Det er helt absurd, men det viser at vi trenger systemer som vi skaper selv. Alle har sine egne reduktive systemer som fokuserer på bestemte ting, en virksomhet som bare har sine egne regler. I Dødelige Maria konsentrerer hovedpersonen seg om ikke å sette foten på linjene mellom steinene hun går på. Det er jo meningsløst, men poenget er at du selv bestemmer hvordan systemet fungerer. Dette er oppfinnelser som gir en følelse av å kunne kontrollere livet. Maria gjør det med insekter og dreper det eneste som er levende i hjemmet som et organiserende prinsipp.

- Hvorfor valgte du en kvinne som hovedperson? Det er jo en helt klassisk historie med kvinnen som måtte erstatte moren etter hennes død, med faren som undertrykker henne, og mannen som gjør det samme. Det kunne ha foregått i hvilken som helst tidsepoke.

- Absolutt. Du har to valg. Enten kan du fortelle en historie som er deg veldig nær, og vise litt av deg selv. Eller så kan du finne mer generelle skikkelser som ikke er identiske med deg. Jeg valgte det siste fordi jeg mener at konfliktene i filmen kunne ha funnet sted, som du sier, når som helst, og jeg antar at de er like aktuelle i 2050. Jeg tenkte at man kunne bygge en enkel konstruksjon, med tydelige elementer som kunne fylles med flere detaljer etter ønske. Du er friere til å skape en skikkelse slik du vil når du ikke plasserer den i en bestemt tid.

- Du bruker en haug med åpenbart freudianske elementer, med både totemer og tabuer.

- Det var ikke meningen at det skulle være åpenbart. Selvfølgelig kan folk tenke «og der kommer symbolene». Men jeg ville ikke lage en symbolistisk film som brukte abstrakte bilder for å si noe annet. Filmen er likevel full åpne og uforklarte undertekster og det finnes mange tolkningsnivåer. Den falliske amuletten kan både være et våpen, en venn eller en fiende - det er uklart. Jeg liker ikke filmer som bruker symboler som knagger for å uttrykke noe bestemt. Jeg har fått mange ulike tolkninger og reaksjoner. Noen synes det er en morsom film, andre dypt tragisk. Selv ville jeg først og fremst at den skule være humoristisk.

- Hvorfor kombinerer du dette alvorlige psykologiske dramaet med en fortellerstil som låner fra skrekkfilmen?

- Jeg er oppvokst med skrekkfilmer, og er fortsatt påvirket av genrefilmen. Jeg ville kombinere en historie som får folk til å tenke «åh! dette er en dryppende vaskebenk- historie om en husmor», med en stil som vanligvis ikke brukes i slike filmer. Jeg ville ikke ha en langsom og vanskelig film med lidende ansikter osv. men en hurtig psyko-thriller.

Filmer om dette tema er som regel didaktiske og har en viss avstand til sine personer à la: «La oss vise hvordan hun lider nå». Det er så arrogant å ta et såkalt objektivt skritt ut og vise hvor stakkarslige disse menneskene er. Jeg var mye mer interessert i å gå inn i hovedpersonen og erfare ting fra hennes synsvinkel. For henne er det å komme seg ut av systemet en revolusjon, selv om det ser smått ut føles det som et jordskjelv, derfor ville jeg også at det skulle virke slik på tilskueren. Derfor kombinerer jeg dramaet med genrefilm, som tillater både subjektivitet og det å gå inn i folks sjel osv. som er kjent fra skrekkfilmen. Filmen er på mange måter en husmors actionfilm, kanskje ikke så rask, men det skjer så mye med henne at hun føler det som en berg-og dal-bane. Derfor måtte også filmen se slik ut.

- Du er en av flere yngre europeiske regissører som lager renskårne genrefilmer, hvor stilen er like viktig som innholdet, og som er inspirert av amerikansk film. Er dette redningen for europeisk film som stadig klager over dårlige besøkstall?

- Jeg føler ikke at min film bare går tilbake til amerikansk film. Jeg er mer interessert i en type genreblanding. For eksempel i å kombinere Jacques Rivette og Martin Scorsese, eller å sette sammen Cassavetes og Fellini - og bevege meg mellom slike ekstreme stilforskjeller. Jeg har ingen tro på å gjøre det samme som amerikanere i europeisk film. Man kan alltid lære noe av dem. Men europeere bør bruke sine egne landskaper, historier og estetikk, som er forskjellige fra de amerikanske. Hittil har jeg ikke sett en eneste europeisk film som oppnår lettheten til en mainstream amerikansk film. Forsøkene virker alltid stive og anstrengte. For vi er ikke slik, vi verken tenker eller erfarer verden på samme måten. Hvorfor burde vi kopiere det? Amerikanernes store fordel er at de er mye mer avslappede i fortellermåten, med filmer som er fine å se på, uten at private og personlige ideer blir slått i ansiktet på tilskueren. Jeg synes at man bør etterstrebe det personlige, men det er like viktig å søke en kommunikasjon med tilskueren. Man kan vinne tilbake noe av markedet for europeisk film hvis man organiserer bedre strukturer for filmskapning, og lage nye bølger som på sekstitallet.

- Hvordan kan man lage nye bølger i dag?

- I Tyskland har vi grunnlagt et nytt selskap ved navn X-film som er regissørbasert produksjonsselskap med bla. Dani Levi fra I was on Mars. Ideen er å ha noe lignende amerikanernes United Artists hvor regissørene deltar i den økonomiske delen av produksjonen, og produsentene er like aktive i den kreative delen. I Tyskland finnes det bare enkeltregissører som isolert kjemper for sin film. Ingen ber dem jobbe med skriptet eller dialogene. De har ingen avstand til sitt eget verk. Resultatet blir dårlig for alle andre enn dem selv. For regissøren har aldri tenkt på det faktum at noen skal se disse filmene og betale for dem. De bare lager filmer «fordi det er min besettelse». I Tyskland har vi har gode håndverkere som er flinke, men filmene handler ikke om noe som helst, vi har vakre bilder uten innhold, som blir kjedelige etter en halvtime, fordi man ikke har tenkt på at de skal vises på stort lerret, for full sal, sier Tom Tykwer som er en av få filmregissører som også driver sin egen kinokjede i Berlin.

Se anmeldelse av Dødelige Maria, side 35.

Dødelige Maria: Kinoaktuelt fra Tom Tykwer om en kvinne, hennes menn og deres besettelser.

Artikkel automatisk generert, 03/01-96, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.