Freud på mentalt tilbakestående

- Jeg tror at den vanlige karikaturen av en Woody Allen-lignende type, en middelklasseintellektuell som går i analyse, ikke er korrekt sier den britiske poeten og psykologen Valerie Sinason som oppnår oppsiktvekkende resultater ved å legge de tilbakestående på benken. Intervjuet av Ingrid Gjersvik

De vanskelige hyperintellektuelle. Valerie Sinason gjestet nylig Norge, hvor hun foreleste over sine erfaringer med psykoanalytisk terapi på mentalt tilbakestående, og hun argumenterte bl.a. en person som er svært tilbakestående, med et svært begrenset ordforråd, kan ha nytte av en psykoanalyse.

- Freud var i sine uttalelser anstendig nok til å innrømme at han kanskje manglet en del viten om hvorledes mentalt tilbakestående fungerte. Han mente dessuten at psykoser var umulig å behandle ved hjelp av psykoanalyse. I dag ser vi at psykoanalysens nedslagsfelt er mye større enn tidligere. Selv synes jeg hyperintellektuelle er mye vanskeligere å arbeide med enn mentalt tilbakestående, sier Sinason og poengterer at selve bruken av begrepet intelligens hos oss i vesten er problematisk

- De fleste oppfatter vel intelligens som evnen til å lære av erfaring og evnen til logisk tenkning. Vi har ikke i samme grad en forståelse av intelligens som en evne til å skape oversikt og mening i våre forhold til menneskene rundt oss og miljøet vi lever i. Her sikter jeg til en mer emosjonelt basert form for intelligens. En evne til å lære av følelsesmessige erfaringer og forstå de ulike holdepunktene for følelsesmessige uttrykk.

Noe av grunnen til dette tror jeg ligger i vår tendens her i Vesten til å undervurdere det nyfødte barnet. Allerede i mors liv er barnet i kontakt med omgivelsene i en videre forstand enn de fleste tror. Studier har vist at barn allerede i mors liv en slags forståelse av at noe følger etter noe annet. Jeg tror kineserne har rett når de kaller det nyfødte barnet for ettåringer, at de fødes med en ettårings kapasiteter, psykologisk sett. Tilværelsen i morens mage har allerede lært dem mye, i en utvidet betydning av ordet.

Når språktilegnelsen skjer svekkes midlertidig noe av barnets emosjonelle intelligens. Min hypotese er at mentalt tilbakestående barn, som ikke er i stand til å lære seg språket på samme tid som vanlige barn, likevel fortsetter å utvikle sin emosjonelle begavelse. Her tenker jeg på evnen til å forstå de ulike følelsesmessige stemningene rundt seg.

Sinason understreker at det vi det tilbakestående mennesket vi ser på gaten som vi synes ser virkelig dum ut kan fungere bedre enn oss selv, med tanke på emosjonell intelligens.

- I arbeidet med de som er annerledes, virker du som behandler svært direkte, du går ofte rett på deres opplevelse av å være forskjellig fra andre og den smerten det vekker.

- Ja, man må følelsesmessig sett være i stand til å bære en annens ulikhet. Forskjeller er kanskje det vanskeligste for oss mennesker å tåle. Alle er opptatt av om deres innsats blir anerkjent eller ei. I arbeidet konkurrerer vi til stadighet med våre kolleger. Jeg tolker det som en form for søskenrivalisering. Hvem av barna var foreldrenes favoritt, hvem var den flinkeste, hvem var den peneste. Denne frykten for forskjeller, at noen blir satt mer pris på enn oss selv er pinefull å bære for enhver. Den forskjellen ingen i utgangspunktet ønsker seg, er å være mentalt tilbakestående.

- Du har arbeidet med svært tilbakestående barn som i tillegg ofte har vært multihandikappede. Hvorledes virker folks reaksjoner på disse barna, kan omgivelsene virke traumatiserende i seg selv til tider?

- Ja bestemt. Min erfaring er at mange av de svært tilbakestående barna forstår at foreldrene kanskje ønsker at de aldri hadde blitt født. De opplever til tider en ond verden, en ond virkelighet.

«Nummen av sorg». Valerie Sinason har funnet at ordet dum egentlig betyr «nummen av sorg»og at dette impliserer en kapasitet, en evne til tenkning som svekkes av sorg. Sinason vurderer vår intelligens som en tildels flytende og påvirkelig størrelse.

- Ja, om du inntar en posisjon som det uvitende barnet, fordi det er en autoritetsperson i rommet, så kan de fleste av oss oppleve at vi gir fra oss noe av vår kapasitet til autoritetsfiguren.  si fra på egne vegne i slike situasjoner kan virke skremmende. For studenter som gjestes av en berømt professor kan det være vanskelig å resonnere klart, dersom de tillegger vedkommende for stor makt og autoritet. Dine følelsesmessige reaksjoner kan eksempelvis således virke inn på din evne til å tenke selvstendig.

- Det var jo et pent eksempel. Hva med gruppedannelser av mer skremmende karakter, eksempelvis nazistene under 2. verdenskrig? Kan vi se de samme tendensene der?

- Ja, utvilsomt. Lengselen etter å gi opp sin egen personlige autoritet, og overføre ansvarligheten til en autoritetsperson, ligger der hos oss alle. Vi lengter etter, og trekkes mot, symbolske mors- eller farsfigurer som kan lede oss. Det er en kjerne av tragisk sannhet i utsagnet «enhver kvinne elsker en fascist». Her beveger vi oss i et følelsesmessig felt preget av preødipale kvaliteter. Margaret Tatcher øvet eksempelvis en påfallende sterk tiltrekning på overklassens unge menn. I England sendes de på privatskole når de er åtte år gamle, og for dem blir guvernanten en særdeles kraftfull maktfigur. Margaret Tatcher ble etter min oppfatning et slags symbol på en guvernante. Hun ble en figur med stor makt, og hun fikk en stor seksuelt basert påvirkningskraft.

Emosjonell esperanto. Sinason har reist over hele verden for å forelese, og har i den forbindelse anvendt uttrykket emosjonell esperanto.

- Noe av det mest tilfredsstillende ved å reise er opplevelse av hvor mye vi mennesker har til felles. Uavhengig av hvor store kulturelle forskjeller vi finner, så ser vi i de dypere lagene av menneskenaturen at de ubevisste prosessene har store fellestrekk. Begrepet «verdensborger» er etter min oppfatning ikke noen romantisk fantasiflukt, men et begrep som peker på en dyp personlig fellesmenneskelig identitet.

- Som psykoterapeut erfarer du vel at alle lengter etter å bli sett og forstått på et vis som man tidligere ikke har fått oppleve. Du må kunne bli en person med stor innflytelse over de som kommer i behandling. Ser du noen farer ved dette?

- Ja, som vi sier i England «a package of cigarettes carries a governmental health warning». Det gjør sannheten også. Det er svært smertefullt å være i kontakt med sannheten. Noen ganger er menneskets forsvarsverker mot den indre smerten bygget opp av meget gode grunner. Vi må noen ganger beskytte oss mot det vi ikke klarer å vite om oss selv.  gå inn i en prosess som setter deg i kontakt med alle dine strategier for å unngå din egen smerte, kan bli svært brutalt dersom dette ikke gjøres meget forsiktig og varsomt - helst i personens eget tempo. Her er det ikke den psykoanalytiske teorien i seg selv som er det avgjørende, - men heller den enkelte analytikers sensitivitet. Noe av det mest rørende for meg som behandler har vært å møte tilbakestående pasienter som har levd under de mest fornedrende forhold som tenkes kan, og likevel har bevart en dyrebar liten rest av et håp om å bli sett og forstått av en annen. Under behandlingsprosessen har de våget å vise evner som tidligere kun har ligget der som et ubrukt potensiale. Om vi som analytikere tør å tenke det utenkelige, kan de vi arbeider med kanskje våge å nevne det unevnelige.

Valerie Sinason: Den forskjellen ingen i utgangspunktet ønsker seg, er å være mentalt tilbakestående.

Artikkel automatisk generert, 03/01-96, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.