Marsjen mot Fiume

Italia har som kjent nedlagt midlertidig veto mot Slovenias inntreden i EU. Dette har blitt gjort på oppfordring fra de gamle nyfascistene, som inntil nylig var medlemmer av regjeringen. I de historiske kulissene finnes den eiendommelige poeten Gabriele D'Annunzio som i 1919 egenhendig okkuperte byen Fiume på Istria. Av Christian Norberg-Schulz.

Området rundt Istria ble satt under FN-administrasjon og delt i to soner. Den nordlige - som omfattet bl.a. havnebyen Trieste, tilfalt Italia i 1954. Den sørlige - området sør for Trieste og den vestlige delen av Istria - ble definitivt tilkjent Jugoslavia da den italienske regjeringen i 1974 tiltrådte Osimo-avtalen. Tremaglia ønsker å oppheve denne avtalen og spørsmålet kan nå bli et hett poltisk tema i Italia som de neste halve året svinger formannsklubben i EU.

Modig styre. I dag løper grensen mellom republikkene Slovenia og Kroatia tvers over Istria. Halvøya er på størrelse med Akershus fylke og kysten preges av badestrender som fylles av solhungrige nordboere. Rijeka - eller Fiume på italiensk - har alltid vært en av de strategiske havnene i området. I 1919 tilfredsstilte ikke Versailles-freden Italia. Men den 12. september tok den allerede berømte dikteren D'Annunzio saken i egne hender og stilte seg i spissen for et korps frivillige, for å fremtvinge at byen skulle innlemmes i Italia. Han utropte fristaten Carnaro og ga den en forfatning som på mange måter viste seg banebrytende: blant grunnsetningene fantes en korporativ styreform, likestilling mellom kjønnene, et avansert velferdssystem, full religionsfrihet og arbeid for alle (målet var visstnok frigjøringen av menneskets kreative krefter). Charteret innførte direkte demokrati, og som beskyttelse mot utvikling av rotfestet byråkrati, stadfestet den et regelmessig skifte i makteliten. Massemøtene og nye høytidsdager skulle i tillegg forsikre at nivået på det politiske engasjementet holdt seg høyt hos borgerne. D'Annunzio realiserte i Fiume sin egen samfunnsvisjon, inntil han etter ordre fra regjeringen i Roma ble jaget ut under den «blodige jul» (1920). En annen av dikterens ambisiøse planer forelå ufullendt: dannelsen av et Forbund for de undertrykte minoriteter på Balkan som skulle gjøre opprør mot serberne og stå som forbilde for en ny verdensorden. Da byen senere ble tildelt Italia etter traktat, fikk D'Annunzio tittelen Fyrste av Monte-Nevesco. Dette avsidesliggende fjellet var et altfor magert utbytte for den politiske idealisten og sårede veteranen, som derfor trakk seg tilbake til eiendommen Il Vittoriale ved Gardasjøen.

Residensen står der i dag også som et minnesmerke over hans nasjonalpatriotiske heltegjerninger under 1.verdenskrig, der han mistet det høyre øyet. To bragder gjorde D'Annunzio til dekorert krigshelt. I et flyraid ble Wien oversvømmet av flyveblader som oppfordret østerrikerne til å slutte fred med Italia. Ledet av slagordet Memento Audere Sepmper (Husk alltid å våge), la han så ut med sitt lille fartøy på et dristig tokt til en av fiendens havner. Da poeten, helt uoppdaget, kunne vende baugen hjemover, etterlot han en flaskepost der motstanderen ble gjort til latter i lyriske vendinger.

Ved inngangen til Il Vittoriale ønskes gjester velkommen av en minnesten med denne innskrift: «Fiumes borgere i landflyktighet hyller den episke marsjen i 1919 og ønsker den uungåelige og rettferdige tilbakekomst».

Dekadent. Som forfatter tilhørte D'Annunzio retningen Dekadentismen. Han dyrket det raffinerte og eksentriske, det dunkle og det uutsigelige. Med en evne til stadig å motta nye impulser, var påvirkningene allsidige: de gamle latinske og renessansens diktere, middelalderen, Schopenhauer, Wagner og den franske symbolismen. Hans lidenskapdrevne romanskikkelser som beveger seg i et aristokratisk miljø bærer også preg av Nietzsches overmenneskeideal. Blant dem - Den uskyldige, som den store filmskaperen Visconti bragte til lerretet i 1976. En sjelden sans for det maleriske og det stemningsskapende gjør at D'Annunzio fremstår som sin tids artistiske skjønnhetsdyrker sør for Alpene, en spesiell representant for den yppige sanselighet. Om seg selv skrev han «jeg er en unik skapning, da det overflødige er meg nødvendig slik den luften jeg ånder inn».

Innredningen av hans residens ved Gardasjøen vitner utvilsomt om akkurat dette. Hvis noe kan måle seg med den, må det være Ludvig av Bayerns eventyrslott, som også bærer smak av en ofte hensynsløs selvhevdelse. Ved siden av å gi et majestetisk inntrykk, der den står med sine buer og søyleganger, friluftsteateret, det kjempemessige mausoleet og dessuten et slagskip bygget inn i fjellsiden, byr den først og fremst på en utrolig samling av kostbare klenodier som danner en kaotisk blanding av stilarter og kulturer, religion og hedenskap. Badekaret alene omkranses av 900 forskjellige gjenstander: persiske fliser, terrakottaelefanter, porselen, sølvtøy, kineseri, treskulpturer, reproduksjoner av greske gudestatuer, døds- og karnevalsmasker, islamdolker og musikkinstrumenter. Værelsene er dekket med gobeliner, overdådige tepper og damaskvevet stoff. Nesten ingen tegn til vinduer: alt er pakket inn i en nattlig atmosfære. Hyller med bøker, overalt på veggene: 30 000 sies det å være, og blant dem verdifulle utgaver av D'Annunzios favorittlesning, Shakespeare, Dante, Verlaine. Dagslyset slapp aldri inn i «festningen» og kun noen få utvalgte var velkommen etter søknad pr.telegram! Den kortvokste og flintskallede poeten var jo en legendarisk skjørtejeger selv i sine siste leveår, og til og med stoffmisbruker inntil hjerneblødningen inntraff i 1938. Da hadde Benito Mussolini styrt Italia med jernhånd i seksten år.

Fascist? Hvorvidt Il Vate (profeten, slik de som falt for hans karisma brukte å kalle ham) var som en Johannes-døperen-figur for den italienske fascist-bevegelsen, forblir et hett debattemne blant historikere. Hans budskap hadde nemlig appell både til krefter på høyresiden og til representanter for oktoberrevolusjonen! Uansett, var det Il Duce som satte D'Annunzios politiske ideer ut i livet. Den ytre formen dette totalitære regime skulle få var allerede blitt uteksperimentert i fristaten Fiume. Både han og Mussolini talte eksaltert og retorisk fra balkonger. Begge forsøkte de å forandre et stillesittende og ungt Italia til et folkeslag med heltemot og imperialisme som etiske grunnstener. Begge trakk de seg tilbake til Gardasjøen da planene mislyktes. Her fra ledet Mussolini den dystre Salo-republikken i ly av tyske bajonetter - inntil han ble hengt, opp ned. Selv om militære styrker drev D'Annunzio ut, påskyndet han gjennomføringen av en annen, langt mer omtalt marsj: skaren av frivillige som besatte Fiume (de såkalte Arditi), var svartskjortene som så i 1922 utgjorde kjernen i Marsjen mot Roma. Imidlertid, må det understrekes at poeten, i motsetning til Il Duce, aldri virket som en diktator. Hans blinde gavmildhet skal ha ført til fullstendig tøylesløshet blant borgerne. Når en av massehysteriens former var at kvinnene, fremfor helgendyrkelsen, hadde begynt å tenne lys til portretter av D'Annunzio, var det vel mer snakk om teater enn politikk. Øyenvitner fremstilte Fiume som en Edens hage, et eldorado særlig for de fortapte, fornøyelsessyke offiserene.

Grensen mellom Italia og Slovenia går i dag igjennom byen Gorizia. På den andre siden av «muren» er Nova Gorcia, slavisk bare i navnet. Tettstedets karakter virker utpreget nord-italiensk, og den lokale fjernsynsstasjonens sendinger er tospråklige. Det er ikke så rart når de gamle nyfascistene fremfor noen andre stiller krigerske krav. Og dette til tross for at lederen Fini ved landsmøtet avviklet partiet MSI og lot det gå opp i den mer «respektable» Nasjonal Allianse: åpenbart et knep for å vinne en bredere velgermasse. Den italienske overgangsregjeringen vil nok være mest opptatt med å løse den innenrikspolitiske krisen. Hovedprioritet er oppgaven å få Italias økonomi på rett kjøl igjen. En grensekonflikt er heldigvis utelukket. Foreløpig. Slik det ser ut til i dag, kan de demokratiske krefters kamp mot de nasjonalistiske kravene få sin alvorlige prøve når Italia nå overtar EUs formannskap.

To gode venner? Forholdet mellom d'Annunzio og Mussolini er omdiuskutert, men dikterens innmarsj i Istria 12. september 1919.

Artikkel automatisk generert, 03/01-96, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.