![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
(El Callejon de los milagros)
Regi: Jorge Fons
Mexico 1994
…og ikke så rent lite patetiske, svikefulle og komiske menneske. Intet menneskelig er deg fremmed etter møtet med Mirakelgatens frodige persongalleri.Persongalleriet rommer også en tragisk helt, en litt naiv romantiker som får en kniv i magen til sist. Det er en aldeles festlig film, kan dere tro. Hva mer? Jo: et par groteske (voldelige) konfrontasjoner bidrar også til å utvide rammene. De fleste av filmens scener spiller effektivt på diverse bimotiver og resonnans fra foregående scener, med en forunderlig komisk virkning. Det er til tider så jævlig at man ikke kan annet enn å knise i ren desperasjon. Patos er med andre ord gøy, og da særlig i kraft av ubehagelig treffende menneskeskildringer. De er ekle, ynkverdige og, dessverre, høyst gjenkjennelige, og ikke så rent lite heroiske. Det sier seg nesten selv at skuespillerne er glimrende, at spennet mellom «hoved-tekst», undertekst og annen moro ligger som en konstant ladning, og at selv de mest intense utbruddene likevel ikke uttømmer scenen for patos (med mulig unntak av hulke-finalen). Det er særlig pater Don Rus skådis som byr på de rikeste nyansene, fra de gjallende raseri-utbruddene til de mer delikat formulerte vibrasjonene, for eksempel i hans gryende (og etterhvert fullbyrdede) interesse for den unge, tandre herre-feen i konfeksjonsbutikken. Disse tilnærmelsene medfører noen kostelige scener. Det samme gjelder hans tilsvarende avsmak for sin egen kones drifter.
Mirakelveien har et tallrikt persongalleri, og likedan et vell av større og mindre intriger som er fullverdig kost i seg selv, i tillegg til at de på ymse vis styrer hovedrollene.
I starten skjeller Don Ru ut sønnen fordi han driver dank og stadig henger sammen med en annen ung mann på samme alder. Dere ser ut som noen sopere! tordner han. De to unge menn røyker en joint i en bakgård, den ene vender blikket oppover for å nyte virkningen og får en ung fager mø med langt sort hår i sikte. Deres blikk møtes. Det unge paret forelsker seg, men skilles under dramatiske omstendigheter. De gjenforenes under tragiske og ikke mindre dramatiske omstendigheter. Vær advart mot den største hyler-avslutning siden den fornøyelige Skinke, skinke for noen år tilbake.
Vær også advart mot en del facts om handlingen i det følgende; slå av om du ikke vil vite resultatet.
Hva er det som er så morsomt med unge elskende som skilles i lang tid for så å bli gjenforent etter at gutten har mislykkes i å søke lykke i USA? Og attpåtil får rede på at hun er blitt prostituert? Er det morsomt at han, som en prikk over i'en, blir stukket ihjel med kniv når han skal plukke en høne med halliken hennes? Si det.
Tragisk slapstick er en nærliggende betegnelse både for avslutningen såvel som for scenen der Don Rus sønn tar livet av nakne Don Rus unge og like nakne elsker på et leid baderom. Mirakelgatens ytre handling er dramatisk nok.
Filmens vitalitet er likevel sterkest i det små. Foruten disse to hovedfortellingene er det, som nevnt, endel andre figurer med tilhørende historier som uavlatelig kaller på så mange slags former for lattermild innlevelse. Filmens styrke ligger i dens jodlende ambivalente menneskeskildringer, eksempelvis skildringen av homohater Don Ru, som, i lys av filmens videre forløp, vil gi anti-homofobikere vann på mølla: aha! Skaphomse! Mer generelt sagt er filmen breddfull av treffende menneskelige observasjoner; de er gjenkjennelige og selvfølgelige i alle sine temperamentsutbrudd og sjelden mindre enn nyanserte. Og det i en film som forøvrig er samfunnskritisk nok i sin ødeleggelse av livet for sine edlere karakterer.
Se Mirakelgaten, le av den og skam deg!