![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
(Die tödliche Maria)
Regi: Tom Tykwer
Tyskland, 1993
Når det er trist på tysk, er det veldig trist.Da Maria ble født døde hennes mor, og hennes pleietrengende far klandrer henne for at han fikk slag. Hennes mann, en gammel pokerkamerat av faren, vel, noen sjarmklump er han ikke. Hun samler på døde fluer. Skjønnheten er i det hele tatt ikke særlig fremtredende i hennes liv.
I stor grad er dette en skildring av systematikeren, en beskrivelse av pertentelighetens forskjellige utslag. Maria våkner på slaget et minutt før vekkerklokken ringer. Hennes mann kommer ut av toalettet nøyaktig klokken kvart over seks. Hver morgen skriver Maria brev til sin gamle barnepike, men poster dem bak kommoden på stuen. Hennes sengeliggende far forlanger absolutt lydighet, og når hun forelsker seg i naboen viser det seg at han prøver å katalogisere alt som noen gang blir skrevet, men han har bare kommet til P.
Tom Tykwer er en ringrev i det tyske filmklubbmiljøet, og med sin første langfilm har han på mange vis laget en filmentusiastenes film. Og på noen vis ikke.
Ikke så å forstå at filmen er full av referanser til andre filmer, den evige selvrefereringen er et påfunn som er iferd med å bli ren rutine. Riktignok dukker Cannes-festivalens jingle uventet opp på lydsporet, men frieriet til cineastene bygger ellers på filmens filmaktighet og den nærmest ekspresjonistiske lydbruken. Lyden av klokkeviserene, summingen av fluer, hviskingen av menneskestemmer - disse virkemidlene utnyttes på en måte at man ville kunne se filmen med øynene igjen, selv om man ikke skjønte tysk.
Ikke på noe punkt hevder filmen å være en sosialrealistisk skildring av en kvinnes hverdagsliv, til tross for at hennes situasjon som slave for tyranniske menn som er lamme og pleietrengende på hvert sitt vis uten tvil er utbredt nok. Dødelige Maria er poetisk og fiffig på samme tid. Men fy farao så mye tristesse på en gang.
Tilskueren serveres en rekke tilbakeblikk i Marias barndom som forklarer den situasjonen hun er i. Disse tilbakeblikkene er ikke lasset med incest og fysisk avstraffelse på tarvelig ukeblad-manér. Man serveres istedet en mye dypere, antydende, trykkende form for mishandling. Fantasiløshet, fravær av skjønnhet, et analt sinn; heri ligger selve kjernen av vankjøtsel. Alt dette er utvilsomt godt beskrevet, men til tider blir tilskuerens empati til en ektefølt lidelse. Misèren blir så kompakt at den blir forutsigbar, gruens spekter blir så bredt at det fortrenger alt annet.
Norske filmer, og da særlig kortfilmer, har i det siste vist en tendens til en naïv og ensidig positiv fremstilling av eldre generelt og beboere på pleiehjem spesielt. Enhver som har hatt den minste befatning med eldreomsorg vil føle et umoralsk stikk av glede over fremstillingen av Marias despotiske far. Det er en kjensgjerning at typiske kvinnegeskjefter som husstell og pleie har en tendens til å presenteres på film på en måte som mest av alt beskriver filmskaperens lattervekkende uvitenhet. Det kan man ikke anklage regissøren for her.