FILM Hudløs kjærlighet

(Senza pelle) Regi og manus: Alessandro D'Alatri Italia 1995

Lede! Lede!

Saverio lider av en nervøs forstyrrelse og er hjelpeløst forelsket i en gift kvinne. Ektemannen hennes får ferten av saken. Han liker det ikke.

Denne filmen lider av noe av det samme. Som den siterer en av mytene omkring de gale: «de er gjerne mer intelligente og følsomme enn andre». Rart ikke flere har latt seg friste av den inderlige menneskelighet og intensitet som denne myten inviterer til. Kanskje av klok frykt for at eksotikken skal bære galt av sted, i form av psykose-turisme og ørkesløs psykedelia. Kitsch-fellene ligger tett i tett i dette landskapet. I denne filmen skeier det litt ut i den tragiske klimaks-sekvensen, der det topper seg i en lang, overstyrt (nei, egentlig ikke) sekvens av eksplisitt, entydig og ganske klam patos. Riktignok er den velregissert med kledelig uttoning av fargenyanser og denslags (Saverio har tapt sin kjære…), men det får da være måte på å sette skoen i kjeften på publikum. Sekvensen innledes av en urovekkende skildring av Saverios gufne hallusinasjoner etter at han har skulket medisinene sine en stund. Noen av sekvensene er altså litt overspente, og det til tross for at ingen av reaksjonene er en tøddel over det sannsynlige. Men - å vi-i-ise det? Skitt au; ungpikene vil sikkert elske det. Unge, sårbare menn med ømhetslengsel og dådyrøyne vil aldri gå av moten der i gården.

Men - før vi kommer så langt, lykkes D'Alatri i å iscenesette en rekke konfrontasjoner mellom kone, mann og rival. Det er gjennomgående velspilte scener som slett ikke er urimelige eller overdrevne. Den noe uvanlige problemstillingen tas på alvor. Fremdrift og montasje er upåklagelig, kamerabruken likeså. Særlig i åpningssekvensene, der Gina sirkles inn med en passe smugtittende og forelsket kameraføring. Velvalgt sigøynermusikk bidrar også til formidlingen av outsideren Saverio.

Hadde Goethes unge Werther levet i dag ville han kanskje hatt en viss fartstid innenfor psykiatrien før han skjøt seg, enn si før han i det hele tatt traff sin elskede Lotte, og - rivalen han lånte våpenet av.

Unge Saverio lider nemlig av en nervøs forstyrrelse. Dette som delvis foklaring på hans grenseløse forelskelse i den vakre Gina (Anna Galiena fra Skinke, skinke). Han sender henne brev og blomster anonymt. Gina tør ikke betro seg til ektemannen Riccardo om dette; «han vil ikke forstå» sier moren hennes. Dette snedige utslag av kvinnekløkt resulterer selvsagt i at mannen blir desto mer fortørnet når han finner brevene. Han er sjalu av seg. Han er en brautende bussjåfør, med en noe stutete framferd som ikke lover godt. Kort sagt: slik en rival skal være; med andre ord: en rival man ikke unner noen skjønnånd, aller minst et sart og hudløst vesen som Saverio.

Men det viser seg at Riccardo ikke er så rånete når det kommer til stykket. Desperat, forbannet og fortvilet, ja, men ikke mer enn hva rimelig er. Når han først har tatt Saverios situasjon innover seg, opptrer han som rene presten (som en av kameratene hans uttrykker det). Og heri ligger filmens styrke - D'Alatris merkbare omtanke for karakterene. Til tross for alle (samlivs-) problemstillingene som oppstår i dette trekant-forholdet, så opprettholdes likevel sympatien for samtlige impliserte, til tross for deres små feilskjær. I en klok og vemodig tone stilles enkle, bunn solide og sympatiske mennesker opp mot hverandre, og gjør så godt de kan for å takle en situasjon ingen kan være riktig forberedt på. Hudløs kjærlighet kan klandres for å være noe triviell og velment som historie, men D'Alatris oppriktighet smitter. Man slakter ikke slikt. Nei, det gjør man ikke.

SVERRE V. SAND

BT:

Hudløst: Mine egne blad blir gule, og bladene på nabotrærne er alt falt av.

Artikkel automatisk generert, 03/01-96, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.