![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
(Lust och fägring stor)
Regi: Bo Widerberg
Sverige 1995
Bo Widerbergs sønn spiller en tenåring som innleder et forhold til lærerinnen, spilt av Marika Lagerkrantz.Enhver pubertet har sine øyeblikk. Din, min, Widerbergs og trolig også den til de som har bevilget penger til denne filmen. Det kan jo ikke slå feil? Gi en hjerterå, varm, passe grotesk (fyll ut) skildring av unge mennesker på terskelen til voksenverdenen, og resten går av seg selv. Rekvisitørene får noe å bite i, kostymefolket sysselsettes og alle smiler. Dessuten er jo de unge mennesker så impulsive og vimsete at det heller ikke er så farlig om opplevelsene deres lempes opp på lerretet hulter til bulter, bare kronologien holdes noenlunde. Så oppstykket er jo denne hormon-boblende tilværelsen. Så kan regissøren heller konsentrere seg om personinstruks og farsrolle, som Widerberg har gjort.
Innimellom romansens forskjellige stadier får vi møte storebror, nabojente, andre elever og Lagerkrantz' fordrukne mann (von Brömssen). Mange situasjoner er morsomme, noen er flaue, mange er så flaue at de blir morsomme, flere får man bare lyst til å snu seg vekk fra. Jeg er ikke sikker på at det alltid er meningen.
Med unntak av et par ytre begivenheter som tilfarer hovedpersonen i denne historien, så er det lite som tilsier at filmen ikke kunne vært en time kortere, eller et par timer lenger, for den saks skyld.
Med andre ord er ikke nødvendighet det mest slående premiss for det store gross av enkeltepisoder som utgjør Å leve..
Men så lenge episodene er komiske eller på andre vis fascinerende, så tåler vi det. Så er da også denne filmens styrke nettopp den underskogen disse små-episodene utgjør: situasjonskomikk, pussigheter og fine portrett (klassens «lensmann», f.eks.). Filmens sentrale dramatikk, Lidenskapen, blir derimot kun en påstand som vi har lite annet enn de fysiske bevegelsene og den elegiske musikken som indikator på. Så kan man dernest spørre hvor interessant det ville vært om den nå hadde vært mer overbevisende? Forekomsten av kyssing, snusk og fanteri er allerede langt over det tilrådelige på kino for tiden. Det er med realisme som med åpenhjertighet - prisverdig når det er påkrevet, og ellers et godt sovemiddel; ikke minst når man venter på noe annet, noe kjent og på samme tid eventyrlig. Widerberg forsømmer det som fremfor noe er barndomsskildringers fortrinn og forpliktelse: det unge, nysgjerrige sinn og dets famlende perspektiv på tilværelsen; et utmerket medium for ærgjerrige regissører som vil formidle en eller annen form for genuin opplevelse og kanskje øke vår selvinnsikt. da ville det ikke være så nøye med en svak fremdrift eller løs struktur. Riktignok er det flere scener som illustrerer at de unge er opptatt av kjertler og samliv, og likedan er det en viss utvikling av hovedpersonen, men det blir hva inderlighet-predikanter kaller noe utvendig, dessverre. Historiene har liten overføringsverdi i og for seg, mens Følelsene (som enkelte hevder er filmkunstens tekst) er knapt noen nyvinning her; til det er de altfor entydige og klisjépregede. Man bør helst ha noe nytt å bidra med om man skal sysle med kjærlighet på film (med mindre man kun er ute etter penger). Til tross for ingredienser som «forbudt kjærlighet», vellykket situasjonskomikk, gjenkjennelige typer og tragikk, så etterlater filmen et savn. Som Stanley Kubrick siterte Cocteau i tale om hva man forventer av kunst: «Gjør meg forundret». Ganske enkelt. Det gjør man ikke ved slavisk imitasjon av virkeligheten, som i beste fall resulterer i en opplevelse som kan erstattes ved å spare kinobilletten, holde seg hjemme og mimre over bildene fra ungdomsskolen.