MUSIKK Sheppard, Bley, Swallow: Songs with Legs

WATT/26 Schulkowsky/Molvær Hastening Westward ECM New Series 449 371-2

Molværs trompet

Manfred Eicher satser stadig på norske utøvere, og et av de mest interessante navnene på ECM-selskapet hans i den sammenhengen er trompeteren Nils Petter Molvær. Produktet Hastening Westward er en felleskomposisjon, og en av de få improvisasjonsplater med en norsk utøver fra platehøsten.

Her finner du kammermusikalsk letthet på så godt som alle sporene; en Carla Bleysk holdning til standardrepertoaret. For det er ikke så lett å skille hennes komposisjoner fra nettopp disse. Elegant saksofoninnsats allerede i førstesporet, mens spor to understreker tittelen sin («The Lord Is Listenin' To Ya, Hallelujah!») og byr i sin lettfattelige og småkoselige stil på en uventet strengesolo som kler musikken godt. Underholdningsmusikk mer enn jazz, kan du fristes til å tro, og underholdningsaspektet i den jevnt og muntert travende «Chicken» er absolutt tilstede over den sugende, men aldri for tyngende bassgangen til Steve Swallow. Musikk med et godt glimt i øyet i et live-format som passer trioen utmerket resulterer med andre ord i munter musikalsk underholdning, ikke i likegyldig metervare.

Du hører det i den påfallende lette tonen til saksofonisten i Thelonious Monks «Misterioso», en infamt enkel liten låt, kaféunderholdning i toppklasse, behersket og myk i svingene. Spenningen er allerede utløst i denne musikken før den når podiet, men selv om verken Monks eller Bleys komposisjoner jobber med krass kromatikk eller støyende forholdninger, blir den langt fra mindreverdig av den grunn. Tvert imot lyrisk, lett, underholdene og fremfor alt svært velspilt. Bleys klaverspill er dvelende, lekende, uten å ta for store tekniske risikoer. I «Wrong Key Donkey» hører du et fjernt ekko av et storbandarrangement, hvorledes elementene i Bleys musikk lett kan arrangeres opp i format og fremstå i en fargerik klangverden med f.eks. et kobbel blåsere og noen elektriske strengeinstrumenter. Men det er altså her du finner grunnlaget for de større anlagte komposisjonene hennes, strippet ned til trio-formatet. Saksofonisten imponerer forøvrig med finslepen teknikk og ikke minst tone, mens bassoloen er av Swallows lavmælte sofistikerte slag preget av den varme runde klangen fra bassen hans.

Du skulle kanskje tro at det kom en samba i «Crazy With You», men nei, Bley er mer sofistikert enn som så, hun setter sitt personlige preg på musikken hun skriver og spiller. Den lett naive stilen kan forekomme meg uvant, mest fordi jeg er tilhenger av pianister som Tristano og Cecil Taylor, altså folk i den mer samtidsmusikkrettede jazz-avantgarden. Men Bleys verk skal ha det at de absolutt er musikk til å kjøle ned dagstempoet med, modellvakkert eksempel på at enkel musikk aldri behøver å bli easy listening.

Improvisert? Nils Petter Molvær samarbeider både fysisk og psykisk med slagverkeren Robyn Schulkowsky om produksjonen Hastening Westward. Hun er opptatt av slaginstrumenter som gonger, bronseklokker, krotaler, og særlig er det gongen hun behandler med raffinement, enten hun stryker lyder frem fra den med bue, eller bruker håndledd og armer på den. Schulkowsky har et svært bevisst forhold til slagverksinstrumentene sine, og nekter å følge det filosofen og komponisten John Cage en gang sa, nemlig at hun skulle la lydene være lyder. Det blir for passivt for Schulkowsky, og noen passiv person er hun ikke. Det var på begynnelsen av 80-tallet hun la grunnlaget for det som skulle resultere i et samarbeid med folk som Karlheinz Stockhausen, Mauricio Kagel og Walter Zimmerman. Schulkowsky har i det hele tatt en svært illustrerende rekke av samarbeidspartnere: Cage, Feldman, Xenakis, Christian Wolff, Heinz Holliger og Robert Wilson, for å nevne noen som har influert henne etter at hun kom seg ut av orkesterslagverkerens cul-de-sac. Hun går fort og hardt til angrep på sine kolleger: «I populærmusikken forblir slagverkeren en rytmemaskin, i jazz og rock også, for ingen bryr seg om tonene og overtonene og den virkelige musikken i trommene. Essensen i perkusjonen er for meg noe metafysisk, noe som er littegrann hellig, noe som det nærmest er umulig å snakke om», sier hun.

Paradokset er jo at trommene er såvidt misforstått eller i hvert fall så lite forstått i den vestlige kunstmusikken til tross for at de er det eldste instrumentet vi har, bortsett fra den menneskelige stemmen. «Mesteparten av den gode musikken for soloperkusjonister er skrevet i min levetid, sjangeren er like gammel som meg, så den er relativt enkel å få oversikt over», forteller hun.

Det klingende improviserte resultatet er ikke helt det du skulle tro, for mye av stoffet til Schulkowsky eksisterte på forhånd, slik at det kun var nytt for Molvær, ikke for henne. På den andre siden var Molværs trompetimprovisasjoner nye for henne akkurat der og da, som i førstesporets ku-lokk fra trompeteren til gongens nesten elektrisk forsyrrende sonoritet. Du finner et jevnt slagverkfundament som Molvær utnytter i en fremragende solistisk prestasjon i spor to, virkemidlene hans er adskillig mer tilbakeholdt enn de slagverkeren byr på i et møte med en klangverden som nok kan virke forbløffende ny og ikke minst krevende inntil det anstrengende for mange ører. Men alle ører hører at Molvær er i slekt med Jan Garbareks tone når innsatsene hans kommer: Han smeller til så du får ørene klistret mot stueveggen når du minst formoder det. I det tredje sporet skjer det noe interessant, for når slagverkeren går så dynamisk til verks som her skaper hun dessuten også en illusjon av dybde i klangbildet sitt. Plateproblemet hennes er kanskje at du ikke ser hva hun gjør og derfor utelukkende må forholde deg til klangene hun skaper, noe som nærmest blir for en filosofisk øvelse å regne: Det å akseptere klang som klang kun og utelukkende i kraft av dens eget vesen. Stillheten mellom slagene hennes er forvirrende virkningsfulle, og klangbildet hennes understreker at hun er en utøver som har lyttet nøye til seg selv og sin egen musikalske prestasjon. Når Molvær så fargelegger dette minimalistiske og likevel så innholdsrike uttrykket åpner han samtidig ørene dine for en fascinerende og uvanlig klangverden. Du får musikken deres i spenn fra en slagverksolo som krever full konsentrasjon og egentlig en svært øvet lytter til Molværs lett folkloritiske ku-lokker med en smak av Miles Davis i uttrykket. Det fine lavmælte spillet hans som langsomt utvikles gjør overgangen mellom stillhet og musikk til noe av et tema for denne produksjonen, ofte med akustiske klanger som skulle vi vært i et elektro-akustisk landskap.

ESPEN MINEUR SæTRE

1. Legs: Bley & co. viser at underholdning og easy listening ikke er det samme.
2. Schulkowsky og Molvær: Samspill i fascinerende og uvanlig klangverden.

Artikkel automatisk generert, 03/01-96, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.