![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Oversatt av Ragnhild Eikli
Roman 381 s.
Aventura
Roman om en manns reise mot selvtillit, fortellerteknisk inspirert av den referende journalistikkens språkføring«Quoyle» betyr taukveil, Annie Proulx' roman om en mann ved dette navn begynner med et sitat fra The Ashley Book of Knots: «En flatkveil er en ett lags taukveil. Den ligger på dekk, og kan tråkkes på om nødvendig.» Om man ikke tar hintet fra åpningssitatet forstår man likevel fort at Quoyle er en meget stakkarslig mann som har blitt tråkket på titt og ofte. En øyensynlig ubrytelig rekke nederlag har satt sitt knugende preg på ham. Seksogtredve år gammel opplever vår antihelt tafatt at hele livet hans faller i grus, han står alene igjen med to små døtre, ribbet for alt. Redningen kommer i form av en gammel tante, hun overtaler Quoyle til å forlate USA og bli med til Newfoundland, «… den steinrøysa som hadde fostret forfedrene hans. Selv hadde han aldri vært der eller tenkt på å reise dit.»
Den fysiske reisen blir opptakten til en annen meget viktig reise på et dypere plan for Quoyle, i sin nye tilværelse som alenefar og journalist i lokalavisen begynner han sin søken mot et trygt ståsted i livet. Quoyle legger bokstavelig talt fortiden bak seg, den nære fortid vel og merke, for ferden til Newfoundland blir en reise tilbake til røttene og dermed mot en dypere selvinnsikt.
Fra naturens side er Newfoundland et lite gjestmildt sted, menneskene derimot er varme, omgangsformen kan være røff men de bryr seg om, og stiller opp, for hverandre. Proulx' portretter er av høy klasse, stilen er knapp, men gir likevel rom for personkarakteristikker fulle av nerve og underfundig humor. Så snart Quoyle trer ut av den litt ensidige rollen som rent tragisk karakter, møter vi en engasjerende og troverdig protagonist , det er lett å bli glad i det hverdagslige, men likevel originale persongalleriet i Proulx' fortelling. Et par svake punkt oppstår underveis, som når Quoyles tante omtaler sin tidligere samboer og store kjærlighet som «hun» uten at nevøen hever så mye som et øyenbryn, men hovedsaklig byr Quoyles reise på godt fortellerteknisk håndverk.
Mye av handlingen utspilles i, og rundt, redaksjonen i den litt forsoffne lokalavisen The Gammy Bird, romanens språk spiller meget bevisst på lag med den knappe journalistiske utrykksformen avisens rammer har framtvunget. «Våknet av telefonen som ringte. Ned på kjøkkenet, snublet i ei skitten skjorte på golvet. Det var Dennis.», her er intet rom for språklige snurrepiperier. Språket tematiseres gjennom paralellene mellom Quoyles leksjoner i hvordan han skal utrykke seg og utrykksformen i romanen som helhet, gjennom Quoyles ironisering over egen skrivestil, settes også et lett ironisk søkelys på forfatterens språkføring. Det krever sin forteller å opprettholde den nødvendige flyt i språket når stilen tenderer mot det faksimilepregede i renskåren knapphet, tidvis stanger det litt, tidvis blir det stor litteratur, mens historien om Quoyle traver frem.
Som en motvekt til det rent referende språklige nivået, har Proulx forsynt romanen med en dominerende metaforisk billedkrets, knuter og knutekunst i alle tenkelige former følger og utdyper fortellingen. Knutenes betydning veksler mellom den rent fysiske tilstedeværelse, som nødvendig redskap eller dekor, og et metaforisk, sterkt meningsbærende nivå. Sitater fra The Ashley Book of Knots går som en rød tråd gjennom romanen, personlig finner jeg dette litt påtrengt som struktureringsprinsipp og som metaforisk bindeledd, symbolikken fungerer langt bedre i partiene hvor den er integrert i selve handlingen.