I løse luften

Kreftene Tormod fikk fra den ubevisste dekkoperasjonen av egen sorg, ble vendt til et ekstremt fokus på andre mennesker. I sosiale sammenhenger kunne han, på få minutter, fange fremmedes oppmerksomhet, avdekke sterke og svake sider, trøste dem i deres sorg, bejuble deres livsvilje, være nær. Helt nær.

Tormod Epleblomst vant mennesker. Bandt mennesker. Forhørte, forførte; avskydde å flørte. Handlet. Handlet hele tiden uten en take i hodet. Eller med tusen tanker. Blindt. En begavet ung mann med massevis av retningsløs retning i seg. På flukt. Vill. Usammenhengende, autoritær.

Om ettermiddagen på årets siste dag stekte han 6 kalkuner, dekket til 90 mennesker og drukket tre flasker vin. Pensjonatet han og vennene hadde leid lå i en liten landsby oppunder fjellene. Masse vin og fyr på peisen. Stjerneklart. Minus 15. Rene, hvite lakner.

Ungdommer fra alle verdensdeler var invitert til nyttårsselskapet. For det meste utenlandske studenter. Ideen var et slags ritus for globalt håp. Håp for det nye året. Knytte kontakter, vennskap, kjærlighetsbånd. Tormod Epleblomst synes idealisme var en morsom lek.

Mange av gjestene var ukjente for hverandre. Under middagen merket Tormod en viss treghet i forsamlingen. Dødt. Det tok ikke av. Han likte ikke stillhet. Stillhet var kjedelig, farlig, ulevende. På et øyeblikks impuls fikk han en idé, kakket på glasset og talte.

Talen var en oppfordring om at alle, når middagen var tilendebragt, skulle kle av seg sine klær. Alt skulle fortsette som planlagt bortsett fra at man skulle være nakne. Sammen skulle ungdommer fra hele verden møte det nye året uten fordommer. Et nytt år med nye mennesker. Nyfødte mennesker.

I timen som fulgte utviklet det seg meget heftige diskusjoner. Enden på visen ble at cirka en tredjedel av festdeltagerne pakket og dro tilbake til hovedstaden. Resten ble. Kledde av seg. Tormod var overveldet over responsen. Hadde ikke trodd at han hadde en slik makt.

Nakennatten som bragte dem inn i det nye året, ble likevel en slags skuffelse for Tormod Epleblomst. For selv om han frydet seg hemningsløst over alle de nakne jentene, uteble forvandlingen. Menneskene ble ikke nye. Ble ikke noe særlig friere heller. Det reserverte preg han hadde merket under middagen holdt seg. Forsterket seg til og med. Selv Tormod ble ganske flat.

Det eneste lyspunkt var at en gjeng på 15-20 stykker, rett etter midnatt, begynte å løpe rundt i nabolaget for å hilse lokalbefolkningen godt nytt år. Flere steder ble de bedt inn på øl og dram. Andre ringte politiet.

Kvelden utartet videre med sugerørsdrikking av Cognac i badstuen, og den påfølgende rølpestemning skilte seg i liten grad fra en den tradisjonelle bygdefest.

(Teksten er hentet fra Attimo Geistschribers Thormod Apfelbluhme, Berlin 1989, Oversatt av P. Mathiesen)

Artikkel automatisk generert, 03/01-96, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.