Politisk ledelse: Lederne som uteble

Europa maktet ikke friheten, 6 år etter murens fall har folkemordet nok engang fått status som akseptabel poltikk, forestillingen om et overnasjonale Europa er smuldret opp i opptøyer og den kontinuerlig franske overvurderingen av hvilken rolle landet kan spille, den politiske eliten i de aller fleste land har fjernet seg fra majoriteten av folket og gjenvelges bare av mangel på alternativer.

I det Europa nærmer seg et nytt år så er tiden inne for resignasjon. De som trodde at murens fall, og 1989 representerte en ny vår for denne verdensdelen, en mulighet til å leve ut sine ambisjoner og drømmer etter å i 40 år ha vært låst i en øst-vest felle der Sovjet og USA satte dagsordenen tok feil, svært feil. Europa ved slutten av 1995 er i ordets dypeste forstand tragisk, krigen i Bosnia som var den aller sterkeste utfordringen klarte å utslette at som lignet på et europeisk fellesskap, og nok engang satte amerikanerne inn sitt formynderskap. «Endelig får vi muligheten til å være subjektet i vår egen historie» sa Vahlav Havel etter kommunismens fall i 1989.

Imidlertid tok Havel feil, de små landene vil alltid ha minimale maøvreringsmuligheter, og de store har med unntak av Tyskland manglet ledere som har maktet å håndtere den nye friheten.

Integrasjon farvel

- Europas neste steg mot integrasjon vil bli komisk, ikke tragisk sier den britiske analytikeren Norman Macrae, og hevder som så mange andre at den videre integrasjonen blir en farse. EMU - pengeunionen - fordrer at økonomien er mye mer harmonisert enn det som tilfellet er, og dessuten viser velgeren i de aller fleste av medlemslandene en sterk mistillit til sine regjeringer. Når velgeren etterhvert stemmer inn euroskpetikere i regjeringsposisjon kan hele Maastrichtavtalen gå dukken.

Meningsmålinger både i Tyskland og England viser at flertallet av befolkningen ikke er villig til å akseptere at deres stolte nasjonale myntenheten skal forsvinne.

Europeisk politikk har i stor grad tatt preg av at verdensøkonomien er globalsiert og derfor er økonomisk politikk blitt den viktigste arenaen for de europeiske politikerne.

Noe av det mest paradoksale, og kanskje der det europeiske prosjektet har strandet alvorligst er i forhold til fremveksten av 2/3 dels samfunnet, der store grupper for alltid skilles ut fra resten av den dynamiske samfunnskroppen.

Eksemplet Frankrike er interessant, etter 14 år med Mitterrand er klasseskillene større enn siden 2.verdenskrig, og ikke mist har et reelt 2/3 dels samfunn fått utvikle seg. En rekke andre land er også plaget av konstant høy arbeidsløshet, og stadig økende fattigdom, Storbritannia, Spania og Italia har alle et strekt voksende filleproletariat.

- Frankrike er full av klager, elendighet, håpløshet og katastrofesnakk, sier Jean-Mari Colombani, redaktør i Le Monde og viser til befolknings stadig voksende tretthet med de styrende og den fremtiden de presenteres for.

De faller

I dag har kun en eneste statsledelse i de ledende europeiske landene autoritet, Helmuth Kohl. I tillegg til de enorme kostnaden som har vært forbundet med å spleise det gamle Øst-Tyskland med de andre Bundeslandene så har Tyskland vist et mer human ansikt enn noe annet Europeisk land av en viss størrelse. Til tross for adskillig strengere visumregler har landet tatt i mot desidert flest innvandrere, til tross for en viss arbeidsløshet og et stadig krassere økonomisk klima har man ikke fått et 2/3 dels samfunn som Frankrike og England. Kohls resept har vært å beholde den sosiale dimensjonen i politikken, og han har åpnet for tysk militær deltagelse i Bosnia.

I Frankrike, England, Italia og Spania er derimot den politiske eliten ribbet for all ære og krediblitet. Italias korrupsjonsanklager har rammet omtrent enhver tidligere prominent politiker, men også i de andre nevnte landene har korrupsjonen vært omfattende innen en politiske eliten. I England har underhusmedlemmer fra det konservative paritet tatt seg klekkelig betalt av ulike næringsinteresser for å stille spørsmål i spørretimen, i Frankrike har en flere medlemmer av sosialistpartiet fått korrupsjondommer og i Spania er også en rekke større bestikkelsessaker kommet for dagen. Det kanskje mest alvorlige i Spania avsløringen av de tette båndene mellom dødsskvadroner som har tatt livet av en rekke baskiske separatisten og det regjerende sosialistpartiet. De siste ukens opptøyer i Frankrike er også et signal om at den vanlige mann og kvinne er beredt til å kjempe for å forsvare sine velferdsgoder. I jakten på en europeiske valuta har den franske regjeringen satt inn skytset mot underskuddet på statsbudsjettet, og naturlig nok valgt seg ut sosial- og trygdeordningene.

Fortidens store

Om fire år kommer avisredaksjoner verden over til å legge hodene i bløt for å kåre århundrets mann. Skal dette bli en politiker kan en allerede i dag si at det ikke blir en fra 90-tallets Europa. Med unntak av Nelson Mandela skal det godt gjøres å finne en verdig kandidat på verdensbasis fra århundrets siste fjerdedel. En verdensdel som har fostret ledere som Winston Churchill og Charles DeGaulle ledes i dag av blant andre John Major og Jaques Chirac. Heller ikke er det nødvendig å gå tilbake til annen verdenskrigs statsmenn; Europa har etter krigen båret frem både Konrad Adenauer, Willi Brandt, Helmuth Schmidt og Helmuth Kohl.

Dette er ikke nødvendigvis bare å beklage. Tross alt var både Churchill og DeGaulle reaksjoner på andre sterke ledere som Hitler og Stalin; ledere som ingen ønsker seg tilbake. Hadde det ikke vært for den annen verdenskrig ville for eksempel Churchill stått frem som en middelmådig marineminister under første verdenskrig og en katastrofal finansminister i depresjonstidens England. Slik er kanskje vår tids mangel på giganter et resultat av at Bosnia til tross, så lever vi i en mindre turbulent tid enn for et par generasjoner siden.

Også den kalde krigen virket til å forenkle lederfunksjonen. Delvis lå det i kortene at den endelige ledelse måtte utøves av USA og dermed var europeiske ledere satt på sidelinjen. I den grad de ikke satt der nødt de godt av at lederskap primært måtte utøves innen den endimensjonale øst-vest aksen. Først ved den økonomiske strukturkrisen i forbindelse med oljekrisen i 1973 forandret dette seg.

Organisasjonenes makt

Forfatteren av den amerikanske grunnloven, James Madison, sa for 200 år siden: «En kan ikke alltid regne med å ha opplyste ledere». Derfor skrev han en forfatning som skulle vanskeliggjøre for sterke ledere ved å holde disse i sjakk ved maktfordeling. I våre dagers Europa er noe av det samme skjedd ved fremveksten av organisasjonssamfunnet. Fagforeninger, industriorganisasjoner, miljøverngrupperinger og et mylder av andre pressgrupper har gjort at samspill er blitt en viktigere del av lederens funksjon. Ingen demokratisk leder kan i dag presse sin vilje i gjennom uten å ta hensyn til disse. Dette gjelder selv om han skulle ha et solid parlamentarisk grunnlag bak seg, noe storstreiken i Frankrike med all tydelighet viste.

Likevel er ikke dette samspillet nødvendigvis noen begrensning på en leders innflytelse. Det betyr bare at midlene må endres. Slik Franklin D. Roosevelt kunne fremstå som en sterk leder på tross av den maktfordeling som skulle holde ham i sjakk har vi her hjemme eksempelet Einar Gerhardsen. Få vil vel si seg uenige i at han er etterkrigstidens dominerende norske leder. I hans tilfelle var det nettopp samspillet som var basis i den lederfunksjon han fyllte. Dette er den konsultative, deliberative og kommunikative lederrollen.

Visjoner

Dette er imidlertid nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser for reelt å fylle dagens lederrolle. Vel så viktig er det visjonære, en leder må vite hvor han ønsker å lede. Den amerikanske statsviteren Gary Wills som har skrevet en bok om lederskap sier at uten mål mister begrepene ledere og ledete sin mening. Så forskjellige som femtitallets DeGaulle og Gerhardsen var, de visste begge hvor de ville. Gerhardsen ville ha et samfunn preget av trygghet, DeGaulle ville ha et mektig Frankrike, men et som sto utenfor Algerie.

Disse visjonene savnes i dag hos europeiske ledere. I stedet er det selger-funksjonen som synes å ha overtatt. Politikeren skal selge seg og sitt syn til sitt folk, selvfølgelig etter at «pakken» er blitt forbruker-testet og tilpasset flest mulig kjøpere. Fra USA er teknikken med å bruke testgrupper kommet; en gruppe representative velgere samles i et rom mens lederen holder tale og trykker på en knapp når noe rører ved dem. Slik perfeksjoneres produktet. Denne teknikken var blant annet i bruk i årets franske presidentvalg.

Illusjonen om lederskap

Et av de funn markedsundersøkelsene for politikere har vist er at folk ønsker og beundrer sterke ledere. Selv mange av de som var dypt uenige i Margaret Thatchers politikk beundret hennes lederskap. I Norge er Gro Harlem Brundtland beundret langt inn i alle partier nettopp for den kraft hun fyller lederrollen med. Av denne grunn blir det også viktig for politikere som stiller til valg å fremstå som sterke.

Det var denne tankegangen som lå til grunn for Chiracs beslutning om å foreta de franske prøvesprengingen. I et folk som ønsker at Frankrike skal være en internasjonal stormakt var prøvesprengninger den raskeste veien til symbolisere dette. At Frankrikes stormaktsposisjon i mye større grad er bestemt av andre faktorer som for eksempel økonomisk styrke, evne til å projiserere makt og nasjonal enighet enn av en mulig videreutvikling av franske kjernevåpen var uvesentlig. Gjennom prøvesprengingen kunne Chirac fremstille illusjonen av en sterk leder, selv om han er blitt belastet med kallenavnet Hirochac.

Likevel ikke krise?

Til Morgenbladet uttaler professor i statsvitenskap ved UiO, Tom Christensen: «Jeg er ikke enig i at vi står overfor en lederkrise. Vår tids problem er ikke noe lederskapsproblem. Mange av dagens problemer har ikke noen løsning. I stedet får vi kvasiløsninger slik tilfelle kanskje er i Bosnia. Et annet problem er at i det internasjonale samfunnet mangler de organisasjoner som muliggjør lederskap. I tillegg er det ikke så klart at folk ønsker sterke ledere. Mye av ønsket kan være media-suggerert og ikke reelt. Dagens bilde av en sterk leder er ikke en med visjoner, det er han som har inndekning på budsjettet».

Mot dette kan det hevdes at er ikke organisasjonene tilstrekkelige til å utøve lederskap er dette nettopp en mangel fra lederne. Dersom dette kan utpekes som den klare begrensning for Europas fremtidige utfordringer må dette møtes på en klarere måte enn hva tilfellet har vært så langt i integrasjonsprossesen. Nettopp ved at Europa ble selvstendiggjort etter den kalde krigens slutt er nødvendigheten av integrasjon blitt tydeliggjort. Den eneste som har hatt klare svar på utfordringene så langt er tidligere formann i EF-kommisjonen Jaques Delors. Maastricht-avtalen var i hovedsak hans konstruksjon. Avtalen var imidlertid bare starten på en prosess. Etter hans avgang er det skapt et tomrom som nok gjør at han gremmes over at han ikke stillte som presidentkandidat i Frankrike i år.

I Norge har vi en statsminister som både i hjem- og utlandet er regnet som en av verdensdelens store ledere. Høyt hevet er hun alle hjemlige rivaler. Likevel er det ingen som er i nærheten av å forstå hvilke visjoner hun har for Norge. Kristin Halvorsen har sagt at Norge ikke har en regjering, men et forretningsministerium. Selv ikke regjeringens siste store sak, EU-medlemskapet klarte statsministeren å tilføre noen visjoner. I stedet ble det Norges administrerende direktør som la ut om de makroøkonomiske fordelene ved medlemskap. Så ledet hun da heller ikke landet inn i EU.

«Den siste av dinosaurene"

Helmuth Kohl har de siste ti årene tredt frem som Europas store leder. Tysklands sterke økonomi har etterhvert resultert i reel politisk innflytelse. «En økonomisk kjempe, men en politisk dverg» er på vei ut av vokabularet. I 1996 vil Kohl være den som har sittet lengst i stolen som Bundeskansler, han vil gå forbi Konrad Adenauers 14 år lange periode, Adenauer satt fra 1949-63. Etter at Mitterrand forlot presidentembetet betegner han seg selv som «den siste av dinosaurene», og har utvilsomt et poeng, det ingen andre som har sittet så lenge som han, og det er heller ingen andre i Europa som er i nærheten av hans makt. «Tyskland vil spille en større rolle i verden» uttalte nylig Roman Herzog, partifelle av Kohl og Tysklands President. Setningen kan virke ubetydelig, men når man er klar over den tyske presidentens tilbaketrukkene rolle og kutyme for innholdsløse utsagn så burde enhver lytte. Herzog påpeker at Tyskland har de største forpliktelsene i Europa, og Kohls håndtering av tysk politikk etter murens fall har vært helt avgjørende for denne posisjonen. Tyskland har pumpet inn mer penger enn noen andre i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen, og dette kommer på toppen av den dyreste restruktureringen noe land har opplevet, nemlig Øst-Tyskland innlemmelse i Forbundsrepublikken. Kohl har manøvrert kløktig i det nye rommet som er oppstått, og som han selv sier: «Jeg har vært undervurdert i tiår. Det har passet meg godt».

Kohls dype forpliktelse mot den unike grunnloven av 1949 der Tyskland forplikter seg til å være en sosialstat er imponerende, med unntak av landene i Norden er Tyskland det eneste landet som har klart å forhindre sosial utskillelse og stigende fattigdom for de mest utsatte lagene av befolkningen. Samvirket mellom stat og marked, mellom fagforeninger og arbeidsgivere har resultert i en rekke unike arbeidstidsordninger, og eksperimenter.

Helmuth Kohls perspektiv er at Tyskland må europiseres, og han representerer dermed den eneste reelt progressive lederen i våre dager. mens Chirach sprenger Muroatollen i filler, setter Kohl premissene for hvordan europeisk politikk skal se ut i neste århundre.

Siste tog hjem?

Neste år skal Europa i støpeskjeen på nytt. EUs ledere skal videreføre integrasjonstankene fra Maastricht. I tillegg skal prossesen om opptak av nye søkerland startes opp. I tillegg vil Europa om et år stå overfor nye utfordringer I Bosnia. President Clinton har lovet det amerikanske folk at de amerikanske NATO-styrkene bare skal stå i Bosnia i et år. Med neste års presidentvalg i bakhodet vil han nok holde det løftet. Dermed vil den europeiske del av NATO neste høst måtte vise om det er i stand til å stå på egne ben i Bosnia. De militære styrkene vil utvilsomt være nødvendige der langt utover et år har blant andre vår egen general Vigleik Eide uttalt.

Perioden etter den kalde krigen har vært diffus på en rekke områder. Det har tatt tid før bildet av det nye Europa har utkrystallisert seg. Det tidligere Sovjetunionen har stadig ikke funnet sin endelige form og i det tidligere Jugoslavia er situasjonen enda mer uklar. Imidlertid ser resten av det tidligere Øst-Europa ut til å ha funnet sitt modus Etter år med stillstand eller tilbakegang i økonomien er det nå vekst og stabile politiske forhold som preger bildet. Dermed er en del av utfordringen flyttet fra øst til sør. EUs forhold til de arabiske landene fremheves i dag som en hovedutfordring.

Hvem er fremtidshåpet?

Hvem skal man så forvente at kan ta tak og stå frem som Europas nye sterke leder?

Kohl vil etter all sannsynlighet gå av i 1997. Ingen av de nye lederne på den tyske horisonten ser ut til å ruve. Frankrike har dømt seg selv til å lide under Jaques Chirac inn i neste årtusen. Hadde Tony Blair vært av større format hadde han vært godt posisjonert til rollen. Labour i Storbritannia er mer EU-vennlige enn de konservative og han ville derfor ikke hatt de samme problemer med ryggdekning som John Major har hatt. Så langt har imidlertid Blair for det meste stått frem som en konservativ-light utgave. Et litt utradisjonelt, men like fullt mulig håp kan være NATOs nye generalsekretær Javier Solana. Ved at han til tross for at han har sittet i spanske regjeringer i et tiår like fullt har unngått alle de skandaler som har rammet de fleste andre ministre har han vist at han besitter integritet. NATOs store militærinnsats i Bosnia vil uvergelig sette ham i fokus. I tillegg har han den fordelen at han som spanjol er perfekt posisjonert for EUs fremstøt mot Magreb-landene i Nord-Afrika. Hans forgjenger Williy Claes uttalte jo noe klossete at det er fra de islamske landene den største militære trusselen i fremtiden vil komme fra. Utvilsomt vil Solana vise seg mer elegant. Kan han i tillegg vise noen av de samme visjonene han har vist som spansk utenriksminister kan han bli Europas nye store mann.

bombe 1: Hadde det ikke vært for den annen verdenskrig ville for eksempel Churchill stått frem som en middelmådig marineminister under første verdenskrig og en katastrofal finansminister i depresjonstidens England.

bombe 2: «Jeg har vært undervurdert i tiår. Det har passet meg godt». Helmuth Kohl.

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]