HISTORIE: Jul i Asiftown av Torgrim Eggen

- Du er min eldre kristne bror, sa Tariq, og jeg lurte et øyeblikk på hvilken ny intrikat strategi han hadde kommet opp med for å sikre seg flere av mine rupees. Tariq var ikke uærlig eller sleip på noen måte, men han trengte penger. Hele tida. Tariq var 25, hadde vært gift siden han var 15, og hadde fem unger som han forsørget gjennom å kjøre taxi. Og ei dame på si, som også krevde sitt. Nå hadde han foreslått at jeg skulle komme og feire jul med familien hans.

Urettferdig var det.

- Vet du hvordan vi feirer jul i Norge? spurte jeg Tariq. - Vi spiser grisekjøtt og drikker oss dritings.

Tariq lot seg ikke sjokkere. - Jeg skal skaffe whisky, sa han, og jeg tror det var dette som overtalte meg til å bli med. Fem uker uten alkohol etterlater et bestemt sug, særlig når den søte juletid stunder.

Det var besynderlig at jeg stadig støtte på kristne i Pakistan, dette landet med 97 prosent muslimsk befolkning. Den mest sannsynlige forklaringen var at de støtte på meg. Tariq (som ikke var den første) fortalte meg at det var fem lakhs med kristne i Lahore. En lakh er 100.000.

Det kunne neppe stemme. Tariq var dessuten analfabet. Han skulle også ha det til at Lahore hadde 10 millioner innbyggere, men ingen andre anslo mer enn fire. Folk var det nok av uansett.

Men det var underlig å se de britiskbygde kirkespirene stikke opp mellom minaretene i byen. Jeg lurte på om britene hadde omvendt mange i området, men svaret jeg alltid fikk var at folk i Punjab hadde vært kristne lenge, og siden Tariq regnet seg som katolikk måtte jeg tro ham. Det britene hadde gjort var å dele ut privilegier til den kristne befolkningen - for eksempel er det britiskbygde jernbanesystemet i Pakistan stadig dominert av en kristen funksjonærklasse, nærmere femti prosent.

Da det nærmet seg julaften fortalte Tariq at hele familien hans var veldig spent på å treffe meg. Han hadde vært med da jeg kjøpte meg en ny, mørk dress av det velrenommerte merket Diner's, i det travle tekstilmarkedet rundt hovedgata The Mall, og et par nye svarte sko. Fint skulle det være.

Tariq hadde gang på gang poengtert hvor fattig han var, og i slett samvittighet for å ha brukt mer enn en gjennomsnitts månedslønn på klær, ga jeg ham 1000 rupees (ca 250 kroner) for å kjøpe julegaver til ungene sine.

Som et slags forskudd på framtidige tjenester. Sikkert dumt, men som min mor alltid hadde fortalt meg rundt denne årstida: «Den største gleda du kan ha, det er å gjøre andre gla'».

Tariq kom og hentet meg i åttetida om kvelden. Første punkt på programmet var som alltid å kjøpe pan. Da jeg kom til Pakistan hadde jeg lurt på hvorfor alle drosjesjåførene hadde blødende tannkjøtt, men etter hvert viste det seg at for de aller flestes vedkommende var det ikke blod, men pan. Det er et nytelsesmiddel; en liten håndfull knuste betelnøtter og andre urter, smurt inn med et slags mentholaktig aromatisk middel og servert i et kremmerhus av et bittert betelblad. Alle unntatt de strengt vestlige og snobbete i Lahore tygger pan, og jeg lærte meg å like det.

Siden det var høytid handlet vi enorme mengder.

Det tok tre eller fire minutter å kjøre fra hotellet mitt til huset hans, men sosialt sett skiftet omgivelsene fra den tredje verden til den fjerde. Jeg hadde lurt om Tariq virkelig var så fattig eller bare slett med penger, men vel inne i huset hans fant jeg ut at det umulig kunne være så ille. Det var romslig og rent, med tre ganske store rom, kanskje enda mer romslig fordi det bortsett fra noen charpoy-senger knapt var et møbel der. Tre av ungene til Tariq var hjemme. De to eldste var i kirken sammen med faren hans, og kona - et lite og ikke altfor elskelig vesen med svært uheldig tannstilling - satt på huk i et hjørne og styrte med kjeler og kar. Jeg hilste så pent jeg kunne og følte meg svært malplassert.Bortsett fra kona lot alle til å ligge til sengs, kanskje det mest praktiske når man mangler sittemøbler. I det innerste rommet lå det to unger og sov, helt dekket av dyna. I det midterste rommet satt moren til Tariq i senga sammen med den eldste sønnen hans, som var i sjuårsalderen og smilte uavbrutt ("a very naughty boy», sa Tariq alltid, uten at jeg forsto hva han mente med det). Og i senga nærmest døra lå en gammel mann og hostet så jeg trodde han skulle dø. Det virket unødig grusomt å plassere den syke mannen nærmest den fæle trekken i inngangen, men som jeg etter hvert skulle oppdage, var dette å regne som skikk og bruk.

Etter noen minutter fikk jeg servert julemat - risengrynsgrøt. Alltid mer et rituale enn en nytelse, og denne var i tillegg altfor tynn, altfor søt og altfor kald. Men risengrynsgrøt! Hele familien studerte meg mens jeg svelget en mikroskopisk porsjon, og jeg studerte de kulørte trykkene på veggene, som så ut som de var hentet fra en søndagsskole på 1950-tallet; bilder av Jesus, Moses, Noa og noe som var så lettkledd og syndig tiltrekkende at det måtte være Faraos datter. Jesus var blond, blåøyd og så

litt homset ut.

Familienavnet til Tariq var Masih, som mange kristne i Punjab heter. Det betyr «Messias». I nyhetene denne måneden var fortellingen om en annen Masih, en fjortenåring som var fengslet i en liten landsby for å ha skrevet slagord mot profeten Muhammed på en husvegg. Etter pakistansk lov kan slikt straffes med døden. Advokaten til unge Masih baserte forsvaret på en ikke uvesentlig teknisk detalj: fjortenåringen kunne verken lese eller skrive. Han ble til slutt løslatt. (Saken mot Salamat Masih ble senere anket av påtalemyndigheten, og skapte stor furore også i Norge vinteren 1995.)

Episoden sier noe om klimaet i et land som - likt alle muslimske stater - har religionsfrihet nedfelt i grunnloven. I Pakistan er dette nesten en papirbestemmelse. Fengslene er nemlig fulle av kristne, ahmadiyya-tilhengere og andre «frafalne» anmeldt for blasfemi eller andre, ofte oppdiktede forbrytelser. Ofte bare som påskudd i konflikter som dreide seg om noe helt annet - for eksempel tvister om jordeiendom. De kristne har det vesentlig bedre enn ahmadiyya-klanen (som regner seg selv som

muslimer, men er erklært som «frafalne» etter pakistansk lov), men noen dans på roser er det ikke å være kristen i Punjab heller. Bare for å sette Masih-familiens julefeiring i et slags perspektiv.

Ikke før var risgrøten barmhjertig historie, før huset ble fylt av folk i sin fineste stas, nylig ankommet fra kirken. Jeg ble presentert for alle, håndhilste på mennene og bukket for damene, som i dette tilfellet var så unge at de bare fniste tilbake, og gjemte seg. Nå var også Khalid, broren til Tariq, kommet - en jålebukk også han, men med et intelligent glimt i øynene under den utstudert danderte, svarte luggen. Med ham kom en kvinne

som var en litt penere blåkopi av kona til Tariq; det gikk opp for meg at de to var søstre. Og det var til svigerfamilien vi skulle, ut til Asiftown. Vi stablet oss inn i Tariqs gule Daewoo, Khalid og søstrene i baksetet, Tariq bak rattet og jeg ved siden av med den eldste sønnen hans i fanget. Asiftown ligger tre kvarter utenfor Lahore, betydelig mer når man regner inn pan-pauser, betydelig mindre når Tariq Masih sitter bak rattet. Så snart han hadde åpen landevei under dekkene satte nemlig Tariq alltid opp et dødsforaktende tempo. Som andre sjåfører betraktet han venstrekjøringen som veiledende. Å kjøre bil med fyren var som å spille Space Invader. Vi var allerede i Asiftown da veien ble borte og Tariq kjørte fast bilen i gjørma. Vi gikk ut av bilen, der tre personer hadde kjederøkt og resten hostet. Fordi det hadde vært tørke i hele desember, hadde alle en slags virusinfeksjon, antakelig jeg også. Men lille julaften hadde det regnet litt. Lufta var skarp og frisk, og det luktet deilig av røyk fra åpen ild

(gjerne fyrt opp med tørkede kukaker), delvis også brunet løk, hvitløk og ingefær. Forstaden - eller landsbyen, for den så mer slik ut - var opplyst med julestjerner, ordentlige julestjerner som vi kjenner dem fra toppen av grana, bare at disse var festet på hustakene. Noen steder var det også girlander av juletrelys. Det var et vakkert syn. Vi hadde flaks med at det ikke var «loadshedding», som de av en eller annen grunn kaller det i Punjab når strømmen bare blir borte noen timer, for hadde det vært «loadshedding» hadde Asiftown vært bekmørkt. Nå så det ut som Betlehem.

Mellom de lave, firkantede husene av leir- og teglverk, innrammet av murer i hodehøyde rundt de små gårdsplassene, gikk stier som nærmest minte om krøttertråkk. Og etterhvert dukket lys levende krøtter opp fra mørket, svære svarte asiatiske kyr, her en mager hest, her noen høner som gikk og plukket i leira mellom boligene. Så dukket det opp en velkomstkomite av storøyde, dårlig kledde tenåringsgutter, som jeg skulle hilse på alle sammen. De var fettere og tremenninger og slikt. Tariq trakk den ene av dem til side og hvisket noen ord til ham.

- Gi meg penger, sa han så til meg. Det var jeg forsåvidt vant til.

- Hvor mye?

- Et par hundre rupees (femti kroner).

Det var åpenbart til børsten. Unggutten tok pengene og la på sprang. Det skulle ta en stund før vi så ham igjen.

Vi ble vist inn i svigerforeldrenes hus. Det viste seg at Tariq var rikere enn jeg hadde trodd. Svigerforeldrene, svigerfars mor, en ugift søster i attenårsalderen, to barn til og et par personer jeg ikke helt klarte å plassere, bodde, spiste og sov nemlig på ett rom, 16-20 kvadratmeter.

Sanitetsfasilitetene var ute på tunet. Møblementet var charpoys, disse sengene med taubunn som fungerer som utemøbler om dagen og kombinerte sofaer og sovemøbler om kvelden. Jeg var inne i flere av disse husene denne natta, flere enn jeg har tall på, og de var alle møblert på samme måte. Det var også alltid noen som sov, samtidig som det alltid var en eldre person som hostet fryktelig i senga nærmest utgangen. I svigerfamilien hadde også faren en lei hoste. Han lå under dyna da vi kom, og trakk seg møysommelig opp, lot venstrehånda fare gjennom den uryddige luggen og tente seg en Gold Leaf (omtrent like sterke som Teddy) mens han hostet nesten tuberkuløst.

Det ble gjort plass til oss gjennom at de voksne kvinnene satte seg sammen i samme charpoy. Jeg hilste og ønsket god jul via Tariq (bare han og Khalid snakket engelsk), og ble møtt med store smil og megen fnising. Det ble servert cola.

- Fortell ungene at jeg kommer fra samme land som julenissen ("Santa Claus"), sa jeg til Tariq.

- Hva er julenissen? spurte han. Det nyttet ikke å argumentere med det.

Så var det ingen utdeling av gaver heller. Tariq hadde kjøpt klær til ungene sine for pengene jeg hadde «forskuttert» ham, men han hadde delt dem ut med en gang han kom hjem, uten å pakke dem inn. Ingen skal fortelle meg at barn i Pakistan liker bløte pakker bedre enn norske. Vi satt der en stund. Jeg hadde slips, var nyklippet (pris: 20 rupees eller 5 kroner) og må ha sett forferdelig europeisk, ekkel og rik ut.

Ungene syntes jeg var fryktelig spennende; de kikket bare fram bak ryggen til mødrene sine, lo og gjorde grimaser. Den ugifte datteren (som var nokså pen og sto for tekoking og servering) sendte usjenerte blikk, med en helt annen frekkhet enn jeg var vant til fra hovedgatene i Lahore, der middelklassens kvinner gikk og tok seg ut, der «flørting» var ensbetydende med å miste dupatta'en, det florlette hodeplagget, i et strategisk

øyeblikk. Pakistanske kvinner bruker mye tid på å miste og rearrangere dupatta'ene sine. Denne interessen var mer åpen, og meget beklemmende. Jeg ba til en Gud man er mer villig til å postulere i denne årstiden enn ellers, om at dette ikke var en av årsakene til at familien ville invitere meg. Sannsynligvis rødmet jeg.

- Skal vi ta en tur før vi spiser? spurte Tariq, og jeg sa raskt ja. Han, Khalid og jeg gikk ut i det fløyelsmyke Betlehems-mørket igjen, og fikk straks en hale av de samme ungguttene vi hadde truffet tidligere - for gamle til å henge inne, for unge til å stifte familie. Alle var i slekt.

Nå besøkte vi i rasende tempo fem-seks familier. Det var svigerfars bror og hans avkom, det var svigerfars onkel og tante og - jeg hadde nær sagt - faen og hans oldemor, som da altså lå og hostet i senga ved utgangen og smilte tannløst. Overalt drakk vi te eller cola, og vi stanset ikke lenge før vi kom fram til huset der Tariqs hustrus onkel (eller noe sånt) bodde, for han hadde TO rom - og TV. Et flimrende svarthvitt-fjernsyn sto innstilt på en kanal som viste amerikansk fribryting, noe barn og voksne fulgte med tindrende øyne mens Pepsi-Colaen ble slått opp i skitne glass.

Nærmere julestemning skulle vi ikke komme.

Jo. Før vi forlot også dette huset kom tenåringen som hadde fått mine tohundre rupees omsider tilbake, og overleveringen av varene skjedde fryktelig diskret, som da jeg selv var tenåring og vi småhandlet med cannabis i skogholtet bak skolen. Ikke uten grunn; i Pakistan er det straffbart både å være beruset og å inneha alkohol, og straffen - ifølge

den nye grunnloven som ble «vedtatt» av Zia Ul-Haq tidlig på åttitallet - er førti piskeslag.

Likevel både brygges og brennes det i Pakistan, i statlig regi. For utlendingene - investorer, eksperter og hjelpearbeidere, ressurspersoner man ikke kan regne med å beholde i landet hvis man tørrlegger dem totalt.

Og det er billigere å brygge sjøl enn å belaste den allerede svært anstrengte handelsbalansen med å importere. Men statsspriten lekker også ut til folk flest, og sammen med smuglerspriten som velter inn over grensa fra Afghanistan blir markedet nesten like mettet som i forbudstidas USA. Med en vesentlig forskjell: hvis Gud har skapt noe verre enn en gjeng fulle pakistanske tenåringer, har han valgt å skåne oss for synet.

Men julestemningen? Jo, akkurat idet vi skulle tilbake til det egentlige selskapet vårt (jeg var nokså forvirret nå), oppfattet ørene mine musikk,

og jeg ble stående og lytte. Khalid og Tariq fulgte meg langs smale og gjørmete stier til kilden, som var et forsamlingslokale, et litt større teglhus enn de andre, der det var satt opp benkerader og folk satt og lyttet til en gruppe kvinner og menn, pyntet med blomsterkranser rundt halsen, som sang og slo på tamburiner. Melodien og rytmene var indiske, men etter en stund oppfattet jeg en kjent vending i teksten: det var

«halleluja» de sang. Det låt mer som «Hare Krishna», men det var «halleluja». Om og om igjen.

Jeg sto og lyttet, og etter en stund ble en liten og merkelig utseende mann skjøvet framover til meg. Han var ubarbert, rund og kraftig, var kledd i en falmet blå kjeledress og hadde en mørk strikkelue trukket ned til øyenbryna, noe som fikk ham til å se fryktelig dum ut. Vi hilste på hverandre.

- I am pasta, sa mannen og viste meg flere hvite tenner enn jeg noengang hadde sett. - You are Christian? I am pasta.

«Pasta» viste seg å bety «pastor». Den lille mannen var menighetsforstanderen. Han het Ahmed og jobbet som rickshaw-sjåfør når han ikke prediket. Så fikk jeg en omvisning i kirkeanlegget, som menigheten hadde reist med egne hender og innsamlede midler. Religionsfrihet er ikke det samme som statsfinansiert kirkevesen. Kirken var en teglsteinskasse der inngangen var kunstferdig utformet som en romansk bue, utsmykket med juletrepynt på veggene, med en Davidsstjerne i grønt glitter som dominerte den ene langveggen. På en måte et svært patetisk gudshus, men likevel - da

det fremmedartede «halleluja"-koret rikosjetterte mot teglveggene og øynene til den lille rickshaw-pastoren glødet stolt mot meg, fikk jeg en klump i halsen. Jeg har neppe følt meg nærmere Jesus, som i denne sammenhengen ble mer enn et symbol; han ble en kulturambassadør, en usynlig reisefelle.

Blond og blåøyd som jeg selv. En totalt absurd tanke. Men det var i en slags pervers høytidsstemning jeg kom tilbake til juleselskapet, der det nå ble servert julemat - en avsindig sterk og ganske suppete lammegryte med duftende, nybakte chapatis til. Og under stort seremoniell ble juledrammen omsider skjenket opp - likt fordelt i fire glass, til Tariq, Khalid, svigerfar og meg. Kvinnene bare betraktet oss og smilte (de hadde ikke fått mat ennå heller). Den ugifte datteren kastet stjålne blikk mens herrene (unntatt jeg) slo Pepsi-Cola i den forbudte statsspriten av merket Lion og tømte glasset uten videre seremoniell i to slurker.

Jeg sa «happy christmas», drakk og ga fra meg en slik fornøyd lyd som jeg bare trodde man gjorde på film. Bløtkake ble servert. Gamlemor hadde et voldsomt hosteanfall der borte ved døra, og Tariq spurte meg om jeg hadde lyst til å ligge over. Jeg talte sengene i rommet (det var mindre enn en halv til hver), kikket enda en gang på den freidige ugifte datteren og forsøkte å formulere det høfligst tenkelige avslag.

Det var da Khalid spydde. Han bare lente seg bort fra det lille bordet, kom med en ekkel gurglelyd og sendte en foss av brun væske over jordgulvet, en meter fra der jeg satt. Alle fikk kulerunde øyne og var stille et sekund, så lo de. Høyt og hjertelig. Khalid spydde to ganger til, så vendte han seg mot oss igjen og tørket seg med håndbaken over munnen. Bak håndbaken dukket det opp et blekt, men pent smil. Så lo han også. Kona hans kom bort og strøk ham over ryggen, hvisket noen ord.

Utenfor, på den leirete stien, gikk det nå en prosesjon på syv-åtte personer fra hus til hus og sang «halleluja». Tariq fant fram den lille posen han hadde beskyttet nøye hele kvelden, og delte ut hvert sitt kremmerhus med pan, pakket inn i biter fra en tom sigarettkartong, til hver av oss mannfolka. Vi tygget og spyttet, mens eimen av stramt spy blandet seg med lukta av brennende kvister fra bålet under det sydende tevannet.

- I morgen skal jeg feire jul hos familien til elskerinnen min, sa Tariq, ganske høyt, men på ekskluderende engelsk. - Har du lyst til å være med?

bombe 1:

Da jeg kom til Pakistan hadde jeg lurt på hvorfor alle drosjesjåførene hadde blødende tannkjøtt, men etter hvert viste det seg at for de aller flestes vedkommende var det ikke blod, men pan. Det er et nytelsesmiddel; en liten håndfull knuste betelnøtter og

andre urter, smurt inn med et slags mentholaktig aromatisk middel og servert i et kremmerhus av et bittert betelblad.

bombe 2: - I am pasta, sa mannen og viste meg flere hvite tenner enn jeg noengang

hadde sett. - You are Christian? I am pasta.

«Pasta» viste seg å bety «pastor». Den lille mannen var

menighetsforstanderen. Han het Ahmed og jobbet som rickshaw-sjåfør når han

ikke prediket.

Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.13 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.