[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

FILM Heldiggrisen Babe
(Babe -the Gallant Pig)
Regi: Chris Noonan
Australia, 1995

Spis kosher!

Ikke fortell dine barn hvor ribba kommer fra etter denne filmen.
FILM Ingen kan med hånden på hjertet hevde at det lages mange filmer der en gris spiller hovedrollen. Bikkjefilmer finnes det flust av. Apefilmer er også en egen sjanger, blant annet har Clint Eastwood hatt en sjimpanse som med-hovedrolleinnehaver i hele to filmer. Men filmer om griser er det langt mellom.

Grisen Babe blir født på et svineoppdretteri, men grunnet tilfeldigheter havner han på en bondegård i stedet for på slakteriet. På gården er han den eneste grisen, men finner snart venner i både sauer, bikkjer og ender. Det viser seg etterhvert at han har spesielle anlegg som gjetergris. Mens fårehundene får sin vilje gjennom takket være brysk, militaristisk tone, klarer Babe å snakke til sauene for å lede dem dit de skal. Bonden, kalt «sjefen» av husdyrene, skjønner raskt at det er noe spesielt med Babe, og melder ham på til et fårehund-stevne.

Man blir fort sittende og måpe over den benyttede filmteknikken som gjør at dyrene beveger kjevene/mulene/nebbene slik at det virkelig ser ut som om de snakker. Man venner seg imidlertid svært raskt, og aksepterer dyrene på samme måte som «vanlige» skuespillere eller tegnefilmfigurer.

På et plan er Heldiggrisen Babe en konvensjonell barnefortelling om alle dyrene på gården, med et akkurat passe innslag av uhygge fremkalt av det faktum at vi mennesker faktisk ligger øverst på næringspyramiden. Samtidig har man i fortellingen tatt høyde for at den utspiller seg på film, med den store fårehund-konkurransen som passe klimaks, ikke helt ulikt sluttscenenes danseforestillinger på salige Fame.

Samtidig har Heldiggrisen Babe små, lure blunk til voksne tilskuere. Tilskueren serveres tre små mus i rollen som det greske koret og mye selvironi i forhold til «søte» vignetter, «barnevennlig» oppleserstemme osv.

Antropomorfiseringen av dyrene byr dog ikke på mange overraskelser. Bikkjene er trofaste, men bestemte. Sauene har en utpreget fellesskapsfølelse, hesten har en dyp og myndig stemme, anden er en frekkas etc. Fundamentalistiske kattevenner anbefales å ikke se denne filmen, da gårdskatten kommer fryktelig dårlig ut av det hele.

For å få full glede av denne filmen som voksen, skal man være en ganske enkel sjel. Det finnes det intet forbud mot.

BJøRN GABRIELSEN

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Kritikk ]
Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.