FILM Desperado Regi: Robert Rodriguez USA 1995

Guns, guns, guns…and a girl

Rodriguez har trolig tilbrakt store deler av puberteten foran speilet med en pistol i den ene neven og gittarn i den andre.

El Mariachi - var den egentlig så bra, når man tenker etter? Mye av sjarmen lå i det at den var en åpenbart lavbudsjetts-film som likevel lignet på en potent actionfilm. Det lå håp i luften og det var det. Denne oppfølgeren, Desperado, minner om de videoene der endeløse serier av biler kræsjer og eksploderer gang på gang på gang. Aberet med den slags burde være innlysende. Ensformighet er ett stikkord, inflasjon et annet. Det samme kan sies om denne saken, hvis dramaturgiske egenart går ut på å øke volumet, dvs: intensiteten, les: skudd-frekvensen. Uten opptakt, mellomspill og annet rask som står i veien for utblåsningene. Spenningskurven stiger sakte, men sikkert fra 90 % til 100. Og da blir det ganske intenst, kan dere tro.

Vi har Antonio Banderas'…beherskede ansiktsuttrykk som ledsager. Han spiller en mariachi som skal hevne sin ungdomskjæreste.

Filmen har en lovende opptakt med Steve Buscemi som går inn i en bar befolket av skumle skurker og forteller om denne legendariske legenden. Det myteomspundne (forløyede) ved mariachien rettferdiggjør klisjeene på dette punkt i historien. Problemet er bare at filmen deretter vasser til knes i de samme klisjeene. Og nei, tenk, det hjelper ikke å plassere Quentin Tarantino i en av birollene, selv om han gjør en bra figur (i rollen som en med samme diksjon og mimikk som Quentin Tarantino). Si hva du vil om Tarantino - dessverre er ikke navnet hans i seg selv nok til å forsyne klisjeene med solide gåseøyne, slik at de ivrigste vil innrømme denne filmen de nødvendige mengder ironi. Tvertimot er Tarantinos ymse spin-off-effekter i seg selv et tilstrekkelig argument for å la «ironi»-begrepet hvile til neste årtusen. Skal vi se om det er mulig å utfordre uten å ty til dette forslitte påskudd for å sette skoen i kjeften på folk?

Som denne filmen gjør, der den allerede etter første skuddveksling vinker sannsynligheten farvel. Vi har lært at desperadoen er overmåte hevntørst: han skal hevne seg ved å ta El Gucho (eller hva det var) ETTER å ha plaffet ned alle revolvermennene hans. Med dette i mente kan det virke litt pussig at han er så nonsjalant når han plaffer ned fotfolket underveis, all den stund vi vet hvor viktig hevnens hovedobjekt er for ham. Med overhengende fare for å ta denne filmen altfor alvorlig kan man jo bemerke at han vandrer besynderlig sorgløst og uforberedt inn i en bar befolket av paranoide drapsmenn som attpåtil venter på en mann med hans karakteristika. Det ville jo være synd om han ble skutt av en tilfeldig pøbel før han rekker så mye som å pille selveste El Gvapo i nesen? Pytt - på vegne av regissøren (for ikke å glemme filmens tiltenkte publikum) bør man vel avfeie slike troverdighets-krav som irrelevante. Det fremgår med all mulig tydelighet at denne og samtlige påfølgende skytescener er arrangert med ett mål for øye: hemningsløs fråtsing i de mest rånete harry-positurer og guttedrømmer. Sorry, gutter - det er å gi denne filmen altfor mye å si at den «leker med klisjeene» og andre klisjeer man bruker for å beskrive smartere filmer med. Denne leken er bare infantil og dum, lik symbolikken på de verste platecoverne på 70-tallet (modell for Banderas' rolle?). Han spiller gitar på en kneipe hvor en kar trakasserer en kvinne. Han Banderas vandrer bortetter podiet mens han spiller og synger og klasker ned svinet med gitarhalsen, og (klynk!) fortsetter opptredenen under vill jubel… Denne og lignende scener er såpass over alle støvleskaft at man ikke kan annet enn å le.

La gå: her er humor av den barske sorten, tilløp til selvironi, men dessverre blir eventuelle parodiske tendenser druknet i dårlig kamuflert macho-svermeri. Komisk, på et vis; mest av alt flaut. Filmen kan sammenfattes som en barnslig skyte-boogie, der Banderas' begrensede erfaring som skuespiller forsøkes kompensert med hele spekteret av bredbente heavy-metal-oppstillinger. Han gjennomgår disse i kombinasjon med revolver-øvelser: skytegymnastikk med to revolvere, den ene bak ryggen, hoppende gjennom luften, rullende rundt, det eneste som mangler er at han spiller gittar med tenna. Slik smeller det jevnt og trøstig i vei, oppstykket av litt seksualitet som trolig er ment å illustrere at han kommer godt overens med hun han gymmer med; alt dette før snekkersvekara omsider samles for the absolute show-down til sist…

Det er så harry at det bør oppleves bare av den grunn. Også et kick - det kan da umulig være meningen at man ønsker hovedpersonen død? Det bør kunne opprettes en oversiktlig sosiologi med utgangspunkt i filmer som dette. En av Aftenpostens kvinner skrev en gang at det er større forskjeller mennesker imellom enn mellom mennesker og dyr. Hun hadde et poeng.

SVERRE V. SAND

THE GUN: Not Shot, but hot to trot. Antonio Banderas er desperat.
THE GIRL: Banderas' gymkamerat. Nødvendig inventar i enhver Harryfilm.

Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.