![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
FILM Dagen solen ble kald
(Tianguo Niezi)
Regi og manus: Yim Ho
Hong Kong 1994
En ung mann erindrer: guttedagene på landet, mannen som redder ham og moren i snøstorm, moren som forelsker seg i redningsmannen, faren som blir sjalu, og etterhvert fryktelig syk under et måltid…Den unge mannen ved navn Guan Jian kommer inn på en politistasjon for å rapportere et mulig mord. Offer er far, og mistenkt er mor.
Så hopper vi tilbake i tid til den unge mannens barndom i det nordvestlige Kina. Faren er rektor ved landsbyens barneskole, og slett ikke fremmed for fysisk tukt som
middel for lærdom eller tilståelse. Moren selger varer på markedet, og hun og Guan holder på å omkomme i en snøstorm. De reddes av en snill skogsarbeider. Faren inviterer skogsarbeideren hjem. Moren innleder et forhold til skogsarbeideren, sladder sprer seg, far denger mor, mor nekter, dvs. lyver. Ikke lenge etter får far et illebefinnende under et måltid som mor er svært påpasselig med.
En eneste mulig liten innvending er at filmen har noe svak fremdrift i starten. Den sirkler inn miljøet og etablerer grunnlaget for udåden vi allerede er forberedt på, og godt er det, men de mer trivielle hverdags-sekvensene hadde neppe tapt på en smule fortetning. Filmen er ellers rikholdig nok.
Da historiens forbrytelse nevnes i innledningen sier det seg selv at dens anliggende er miljøskildringene og persontegningene, kort sagt: fortellingen om hvorfor og hvordan. I og med det dilemma det må være for en sønn å (muligens) sende sin mor i døden, så ligger det i kortene at ambivalens er en fremtredende tematikk - og en dramatisk ressurs som regissør Yim Ho vet å spille på. Den rent praktiske opptakten til forbrytelsen er interessant nok i og for seg, men filmens styrke ligger i scenene som formidler hva begreper som rettferdighet og sannhet kan koste. Disse scenene er ladet av den dobbelthet som preger hovedrollenes forhold til hverandre, som f.eks. sønnens og morens forhold til sønnens belastende mistanke til henne.
Filmen berører så mange slags tragiske og pussige konflikter underveis, som ironien i farens takknemlighet overfor en redningsmann som altså («muligens») gjør ham til hanrei. Det blir noen fremragende hjerterå scener av dette; selv de av mer entydig sentimental art («Mor! Ikke gå!») er både tragiske og overbevisende. Andre scener er breddfulle av blandede undertoner, mistenksomhet, vissheten om mistanken og andre bimotiver. En av grunnene til at det fungerer så bra, er at Ho ikke dynger på mer enn nødvendig, men nok til at man på bakgrunn av historien så langt, fornemmer de tildels komplekse vibrasjonene mellom karakterene. Ganske enkelt slik film bør fungere. Filmen er forøvrig basert på en sann historie.