FILM Goldeneye Regi: Martin Campbell USA 1995

Same procedure

- men nå med en dash sitron

Russisk mafia får kontroll over et hittil ukjent supervåpen, «Goldeneye» som ble bygget med tanke på å beskytte Sovjet-staten eller eventuelt spre revolusjonen. I hendene på nitti-tallets skurker blir dette et instrument for å få tak i en vanvittig mengde penger. Agent 007 allierer seg med en nesten, men ikke helt, usannsynlig bedårende russisk dataprogrammerer, og vi er igang.

James Bond-filmer som sådanne er ikke bare ekstremt latterlige, men har også vært gjenstand for svært mye harselas. Pastisjen overgår nesten originalproduktet i populæritet. Sjarmen til Bond-filmene ligger i deres tilsynelatende ubevisste selvparodi, men i 1995 blir det nærmest umulig å ikke føre denne selvironien lenger frem i lyset, noe som da også er blitt gjort. For eksempel da russiske kjeltringer gjør narr av vår helt for hans preferanse for «shaken, not stirred». Her bryter regissør og mansuforfatter med den tidligere konvensjonen om at James Bond lever i en parallell virkelighet som er helt identisk med vår egen, med det unntak at det ikke finnes noen James Bond-filmer i James Bonds univers. I filmens virkelighet får agentens klassiske ideosynkrasier, «Bond, James Bond» og «shaken, not stirred», aldri samme funksjon som for tilskuerene, som jo har hørt dette før og som har et langt mer intimt kjennskap til Bond enn noen han noen gang møter. James Bonds humoristiske sans vendes bare innover, mot ham selv, og i forlengelsen av dette til publikum, som på dette viset kommer under skjorten til en mann som strengt tatt må sies å være nærmest personlighetsløs.

Dette er den første Bond-filmen som ikke bygger på en av Ian Flemings bøker, noe som ikke merkes særlig i plotet men desto mer i miljøskildringen. Ikke bare utspiller Goldeneye seg i en virkelighet der den kalde krigen er over, men man har også valgt å gi Bond en kvinnelig sjef. Hun retter samme kritikk mot Bond som kritikere har kommet med i flere årtier: at han er en kjønnsfascistisk overlevning fra svunne tider. Hennes rolle er allikevel ikke av større betydning enn et smågodmodig nikk fra filmskaperenes side til det som angivelig er nye tider.

I Goldeneye er Bond-kvinnene færre enn i den gjennomsnittlige film om 007, men til gjengjeld meget aktive. På den slemme siden har vi en georgisk kvinne som får hemningsløs seksuell tilfredsstillelse av å drepe. Aggressiv kvinnelig seksualitet og mørkets makter har så til den milde grad gått opp i en høyere enhet her at det transcenderer videre psykologisering eller anmelderi.

Filmens gode kvinne er den russiske systemprogrammerer, som i utgangspunktet ikke vil ha noe med James Bond å gjøre. Hun blir imidlertid tatt til fange av slemme russere, og når vår mann kommer til hennes redning ved å gjennomføre en biljakt i tank, er smilet på hennes lepper ikke til å ta feil av: størrelsen spiller definitivt en rolle. Denne moderne kvinnen forlanger altså ikke bare effektivitet, her serveres vi temmelig spesifikke rammer for kvinnefrigjøring innenfor James Bond-mytologiens perspektiv.

Følelser forlanger hun også. I en tilsynelatende malplassert scene på en karibisk strand konfronterer hun Bond med hans mangel på følelser: «Hvordan kan du være så kald?», der han selvfølgelig svarer «Det holder meg i live». Hensikten med denne scenen er åpenbar. For de fleste mannlige tilskuere er muligheten til identifikasjon med James Bond heller mangelfull. Her snakker vi tross alt om en mann som behersker alle kampsporter og minst tredve språk. Han har drag på damene, kan manøvrere hvilken som helst farkost, det være seg jagerfly eller speedbåt, og vet til og med hvordan han skal kle seg. Men selv James Bond blir altså anklaget for at han ikke snakker om sine følelser. James Bond er, Gud signe ham, som oss.

At hovedpersonen spilles av en ny skuespiller er strengt tatt en mindre begivenhet. Irske Pierce Brosnan gjør en jobb, og gir ikke overdrevent mye liv til en skikkelse som strengt tatt ville skjemmes av alt for mye personlighet. I likheten med gjenganger-helter fra andre folkeeventyr er det meningen av James Bond skal være pregløs, men uovervinnelig, så får heller persongalleriet rundt ham være frodig og bisarrt. Personlighet og identitet ville kreve forandring og utvikling, og det interesserer vel ingen som vil se en James Bond-film.

Det er alltid skøy å se en Bond-film. Når får man ellers se nakne kvinner danse på pistolmunninger allerede under åpningsteksten? Allikevel er det ikke fritt for at man går ut av salen med en litt hul følelse av å være forført av det reneste sludder.

Så alt er som det skal være.

BJøRN GABRIELSEN

Billedtekster:
(Dersom man bruker både bilde 1 & 2)
bilde 1:
Ikke slik: Ondskapsfulle Xenia (Famke Janssen) får seksuell tilfedstillelse av å drepe i den siste James Bond-filmen Goldeneye.
Bilde 2:
Men slik: Dataprogrammereren Natalya (Izabella Scorupco) vet å sette pris på en skikkelig mann når hun ser ham, men viker ikke for å stille krav.
Bilde 3:
Kald: Natalya (Izabella Scorupco) anklager James Bond (Pierce Brosnan) for ikke å ha følelser.

Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.