MUSIKK John Williams: From Australia, Sculthorpe, Westlake SONY World premiere recording SK 53 361 Artic Guitar Trio: Plays norwegian music, AGT 1 Njål Vindenes: Touching strings, AAPCD 92102-2

Ny musikk for seks strenger

Kan det virkelig gå mot en renessanse for gitarmusikken?

Ta John Williams som har samlet sammen nok musikk av australske komponister til et helt (verdenspremiere) album; ta Artic Guitar Trio som byr på Griegs Lyriske stykker og hans Fire Norske danser i arrangementer for atten strenger, men som også tilbyr musikk av samtidskomponister som Bjørn Alterhaug og Bodvar Moe; eller ta Njål Vindenes, hvis tredje soloplate er fersk fra CD-pressene - en plate det er all grunn til å merke seg.

Klangrikdom. John Williams har valgt gitarmusikk utenfor allfarvei med Peter Sculthorpes From Kakadu (1993) og Into the dreaming (1994) som solostykker på platen From Australia. Sculthorpe er den mest betydningsfulle australske komponist i dag, hans musikk gjenspeiler ofte det australske landskapet, samtidig som komponisten har helt åpne ører for klangrikdommen i den etniske australske musikken. Into the dreaming er ikke uventet et stykke musikk som fullt ut kler gitaren, og som når det utøves på John Williams elegante vis tilbyr en forsiktig, men likevel rik klangverden; Kakadu har mer agressjon i sitt toneforløp. men den sangbare melodilinjen dukker snart frem hos komonisten i dette likevel intime verket, som riktig har fått med seg mye av det en gitarist liker å gjøre - også en rask liten runddans. Williams gir dessuten fint uttrykk for alle de fuglelydene som Sculthorpe skriver inn i Nourlangie, et verk for gitar, strykere og slagverk.

Uten at jeg skal gå nærmere inn på alle de ulike australske komponistene og hva slags musikk de skriver, er det interessant å legge merke til at Williams tar med seg et verk som opprinnelig var skrevet som filmmusikk til John Weileys Antarctica. Resultatet er en velklingene suite i fire deler for gitar og orkester. Det er på mange måter programmusikk, noe seksjonstitlene understreker: The last place on earth; Wooden ships; Penguin ballet og The ice core. For meg er dette interessant moderne gitarmusikk som klinger godt for instrumentet. Williams er en storartet utøver og både London Symphony Orchestra og Australian Chamber Orchestra følger ham godt.

Arktisk gitar. De tre gitaristene Arne Brattland, Trond Davidsen og Jarl Strømdal danner Artic Guitar Trio. De har arrangementer av Griegs musikk på CD-repertoaret, uten at jeg helt kan forstå hvorfor. For Grieg i gitartriosammenheng slik det klinger her utnytter verken komposisjonenes potensiale eller gitarens klanglige muligheter fullt ut. Vel spiller de tre presist, dyktige utøvere som de er, men for meg er det klanglige Grieg-resultatet uinteressant, og for å være helt ærlig minner flere av stykkene meg om noen innspillinger av Mozart og Bach med japansk koto-orkester som jeg har - en kuriositet mer enn musikk å leve med i det daglige. Ofte overtar dessuten den tekniske mekanikken rollen som musikalsk formidler, og av-romantiserer Griegs romantiske tonespråk slik at resultatet klinger tørt og dermed uinteressant. Problemet for de tre ligger i valget mellom presisjon og egalitet på den ene siden og det emosjonelle musikalske uttrykket på den andre, noe som best viser seg i den engasjert fremførte, men musikalsk likegyldige The Three Gunas signert Bodvar Moe. De andre verkene på platen er skrevet av Sæverud (Kjempeviseslåtten) og Alterhaug (Fjernt, men nært), så CD-prosjektet byr utelukkende på norsk musikk. Det seg selv er verdt en applaus, men for meg blir dette likevel ikke en plate jeg tar frem igjen, til det har den for lite å tilby.

Genistrek. Njål Vindenes tar jeg derimot gjerne frem i enhver anledning, for han har faktisk begått den lille genistrek å spille inn et bredt utvalg av gitarsvisker, stykker enhver gitarist gjenkjenner fra begynnerstrevet med dem. Du skulle tro det var umulig å tolke såvidt enkle og svært melodiøse stykker, men det motbeviser Vindenes uten videre i en rett ut sagt forførende tolkning av Tarregas Adelita. Lagrima er også et svært reffsikkert produkt i Vindenes hender, mens velkjente Cavatina fra filmen Hjortejegeren fremstår kledelig avromantisert og vakker. Vindenes har skutt om ikke hele så ihvertfall begge vingene på gullfuglen med denne i flere forstander verdifulle innspillingen. Først og fremst gir platen et nytig korrektiv til alle ekte gitaramatører når de før eller senere skal prøve seg på musikken, men morsomt nok har utøveren satt sammen stykkene slik at de nærmest utgjør en velformet liten romantisk gitar-suite. Problemet for slike produksjoner er ofte at sviskene slår hverandre ihjel, det blir for mye vakker musikk i småporsjoner på en gang. Men også her vet Vindenes råd, for han tar med variasjonsverk som Johann Kaspar Mertz' Carneval de Venice og Fernando Sors gitarversjon av Oh cara armonia fra Tryllefløyten. Vindenes' tone er klar, ren og varm uten å bli overstadig fet, for å stjele et begrep fra populærmusikken; han har ingen tekniske problemer og utøvergleden hans smitter umiddelbart over til lytteren.

Når Vindenes tar sats for å stupe ut i Bachs E-Durssuite klarer han seg langt på vei også der, selv om han velger halsbrekkende tempo i det innledende preludiet. Engasjementet er det i vert fall intet å utsette på. Barokkornamentikken har han også tatt med seg, noe som gjør hans Bach-innspilling langt å foretrekke fremfor mange andres. Bach-suiten gir Vindenes' Touching strings den tyngde platen behøver, så frister det med fremragende og lødig gitarmusikk for ethvert julebehov behøver du ikke gjøre det vanskeligere enn å gå til anskaffelse av Vindenes tredje CD - Touching strings.

ESPEN MINEUR SæTRE

1: Williams: Utenfor allfarvei.
2: Arctic Guitar Trio: Presist, dyktig, men ikke interessant nok.
3: Vindenes: Fremragende og lødig.

Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.