![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
leve, det er å elske, tilstår den svenske regissøren Bo Widerberg i julefilmen sin, og den er interessant også fordi Widerberg har et svært bevisst forhold til musikken han bruker i filmen.De aller fleste vil gjenkjenne gjennomgangstemaet som «Lascia ch'io pianga» fra HŠndels Rinaldo, i hvert fall de som har fått med seg Farinelli - historien om den berømte kastratsangeren som fremdeles går på kino. Widerberg bruker utdrag av denne HŠndel-musikken nærmest som ledemotiv i filmen, og gjør det med stor illustrativ kraft. Men han byr også på adskillig mer honning for klassiske ører, nemlig biter fra Tsjaikovskijs Romeo og Julie, Bachs Matteuspasjonen, Beethovens strykekvartett op. 130, Mahlers femte symfoni og hans Kidertotenlieder; Brahms Ein Deutsches Requiem og selvsagt lettere tilgjengelig musikk som låten filmen tar sin tittel fra, nemlig «Den blomstertid nu kommer med lust og fŠgring stor». Widerberg har mer enn en heldig hånd med måten han presenterer sin klassiske musikk på, for musikken griper flere steder direkte inn i filmens handling. En liten musikalsk godbit, altså, i Widerbergs leve, det er å elske.
I København er det duket for Ambroise Thomas' femakters opera Hamlet i desember og januar. Dermed føyer Det Kongelige Teater seg inn i rekken av operahus som kommer med nyoppsetninger av Hamlet, som hadde sin premiere i Paris 1868. Thomas har fulgt Shakespeares drama ganske nøye, så du vet hva du går til. I hvert fall et stykke på vei, for etter at Ophelia har druknet seg og Hamlet har dolket ned Claudius, lar Thomas Hamlets fars ånd utrope Hamlet til sin sanne etterfølger og sender samtidig dronningen i kloster. Operaen slutter i motsetning til Shakespeares tekst med at folket tiljubler sin nye konge. Vi noterer oss at Randi Stene gjestesynger som Gertrude.
Tiden er snart inne til å tenke på neste års Salzburg-festival, den foregår mellom 20 juli og 31 august og byr på en rekke nye operaproduksjoner. Beethovens Fidelio og hans Leonore er med, von Webers Oberon, Richard Strauss Elektra og Schšnbergs stort anlagte Moses und Aron. De tidligere produksjonene som blir tatt opp igjen omfatter Mozarts Figaro og hans Don Giovanni, samt Stravinskijs The Rake's Progress. Som vanlig står de store dirigentnavnene i kø i Salzburg, men nå aner vi en lett forskyvning av det musikalske tyngdepunktet, for listen omfatter denne gangen Harnoncourt, Norrington, Gardiner, Rilling og flere andre.
Salzburg får kanskje være Salzburg for meg i festivalsammenheng, for det er atter en gang i Amsterdams Holland Festival i juni tingene skjer: De feirer femti år i år, og det betyr en mengde ny musikk på programmet. Monteverdikoret og de engelske barokksoloistene til Gardiner gjør Beethovens tre-akters opera Leonore, og det i den første versjonen av verket, mens Den Nederlandske Opera presenterer Verdis Othello i nytapning, og i regi av spennende Klaus Michael GrŸber, som allerede kan se tilbake på en strålende Parsifal i Amsterdam for fem år siden. George Enescus Oedie er en tragedie lyrique i fire akter som trekkes frem fra glemselens urettferdige slørtilværelse, mens nederlandske Klaas de Vries smeller til med A King Riding, basert på en novelle av Virginia Woolf, i Carre - sirkusteatret i Amsterdam. Tan Duns opera Marco Polo blir et annet spennende møte.
Selvsagt tilbyr Holland Festival alle de oppegående samtidsensemblene i Europa i programmer som inkluderer helt nye verk; de gjør en komplettutgave av Boulez' klavermusikk og lar Frans BrŸggen og hans orkester ta fatt i Haydns Pariser-symfonier.
-min.