![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
FILM Postmannen
(Il Postino)
Regi: Michael Radford
It./Fra. 1995
En film som beveger tilskueren helt opp til smertegrensen.
Det oppstår etterhvert et vennskap mellom dikterhøvdingen fra Sør-Amerika og den blyge, følsomme postmannen. Som Mario sier, lærer han å bruke tungen til noe mer enn bare å slikke frimerker, og hans oppdagelse av sin egen poesi gjør det mulig for ham å gjøre kur til barpiken Isabella.
Postmannen en kjærlighetserklæring til ordet. Selv Isabella, dette nærmest parodiske konsentratet av tidløse fantasier om italienske kvinner, kommer i bakgrunnen i forhold til postmannens vaklende søken mot poesien.
Alt tilsier at fortellingen som ligger til grunn for Postmannen burde være ekstremt vanskelig å filmatisere, siden tematikken i slik grad kretser omkring ord, tekst og diktning. At det er blitt slik en mesterlig film skyldes at man har utvidet begrepet «poesi» til å omfatte langt mer en nedskrevne dikt.
Postmannen er først og fremst Massimo Troisis film. Det var han som foreslo filmatisering av boken Burning Patience, han overbeviste Michael Radford (kjent blant annet for Another Time, Another Place) til å ta regien, og han var med i utarbeidingen av filmens manuskript. Han var svært syk under innspillingen, men nektet å gjennomgå hjertetransplantasjon før filmen var ferdig, og han døde tolv timer etter at det siste opptaket var gjort. Denne klassiske showbiz-tragedien er som skreddersydd for Troisi, som ble regnet som en av de største formidlerne av tradisjonell italiensk komedie, og hvis skikkelser alltid hadde et anslag av det sårbare, triste og melankolske over seg. Her i Norge er han kanskje best kjent for sin mesterlige innsats i Ettore Scolas lille kammerdrama om fedre og sønner i Hva er klokka?, sammen med Marcello Mastrioanni.
Det finnes overhodet ingen grunn til ikke å se Postmannen. Ingen.