BOK Grace Paley: Noveller Oversatt av Tone Bull og Mimi Omdahl 323 sider, Aventura

Menneskets små bekymringer

Kvaliteten overgår kvantiteten hos Grace Paley.

Grace Paley debuterte i 1959 med novellesamlingen med den betegnende tittelen Menneskets små bekymringer. I løpet av de neste 30 årene kom det ikke mer enn to samlinger til - Store forandringer i siste øyeblikk (1974) og Senere samme dag (1985). Samleutgaven av disse tre fikk i 1994 the Rea price (novellesjangerens svar på Pulitzerprisen), om ikke annet så et indisium på at kvaliteten langt overgår kvantiteten. Forholdet mellom kvantitet og kvalitet får den norske utgavens etterordskriver, Per Petterson, til å trekke paralleller til vår egen Kjell Askildsen, uten at det er så veldig informativt, som Askildsen har Paley sin egne form, og spesielt like er formene deres ikke. Dessuten, men det er selvfølgelig ikke noe man kan anklage Paley for etter å ha lest en oversettelse, detfinnes dårlige setninger i denne samlingen, om de er slipt på aldri så mye. Det som dominerer er derimot et svært levende språk, inspirert av det muntlige språket fra gatene, portrommene og de stakkarslige leiegårdene der handlingen i de fleste novellene er lagt. Skjønt, mye har nok godt tapt på veien over Atlanteren når det gjelder dette også, og ikke skjønner jeg hvordan amerikanisert jiddisk, som er et av de levende språkene Grace Paley bruker som uttrykksform, kunne blitt tilstrekkelig tatt vare på i norsk versjon av selv den dyktigste gjendikter. Novellene syder over av et lydbilde som er fjernt fra vintergatene utenfor norske leserees vinduer, farløse unger i hopetall skriker om kapp med sine slitne, men ennå trassige mødre. Men mye av skrålet og det aller meste av trassen har også kommet helskinnet frem.

Novellene handler i all hovedsak om livet i New York, det livet i New York det ikke skinner for mye sol på. De handler om kvinner, ofte forlatt av sine menn eller elskere, med barn som leker med andre forlatte kvinners barn, mens mødrene prater, treffer nye menn eller besøker foreldrene sine. Grace Paley lar dem ofte være fortellere også, jeg-fortellerne dominerer i samlingen, og selv når fortelleren er utenforstående, er det kvinnene i teksten som egentlig forteller. Gjennom sine dialoger, sine indre monologer og hele sin måte å være på, forteller de om at det kan være hardt å være kvinne - men de står det av: «Skjønt nagende bekymringer henger over dem, som den kjente verdens absolutte undergang eller langsomt ved snikende nedbrytning av naturressursene, og dog er de, dog, optimistiske, humoristiske og tapre. De planlegger faktisk store forandringer i siste øyeblikk.» (Fra novellen «Store forandringer i siste øyeblikk»).

Ikke tilfeldig da, at en av gjennomgangs-skikkelsene i Grace Paleys noveller, er en kvinne med navnet Faith. Gjennom hele det tretti år lange forfatterskapet dukker det opp noveller om denne kvinnen, som blir eldre etterhvert som årene går, men altså aldri helt slutter å ha troen på seg selv eller den lille verdenen hun strever med å få til å henge sammen: «Hun hadde fattet interesse for sitt eget mot» - og da holder man ut sine små bekymringer.

Grace Paley har også fattet interesse for dette motet, som hun gjennom sitt liv som mor, politisk aktiv kvinne og pasifist har sett utfolde seg på de minst dramatiske steder. Det har blitt mange gode tekster av det, så absolutt verdt å ha også i norsk språkdrakt.

ERLE M. STOKKE

Grace Paley: Hvor solen ikke skinner

Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.