BOK Samuel Beckett:Vagt sett Vagt sagt Oversatt av Morten Claussen Bokvennen Forlag

I bunnen av Becketts krukke

En Beckett i beskjeden størrelse, men med kraftig trykk og beherskelse.

Ikke dermed sagt at alt flyter som forsøker. Samuel Becketts litterære skrift er et slags bevis for det, i den grad litteratur tar på seg rollen som bevisfører, i 1995.

Bokvennen Forlag har med sin redaktør Morten Claussens oversetter-innsats fullført presentasjonen av Becketts komprimerte kortprosa-trilogi No how on - på norsk Ikke hvordan videre; en sen-produksjon med aldringens kontrollerte temperatur, det vil si så langt iren villig investerte i å styre tekstene sine: det siste leddet i trekløveret, Vagt sett, vagt sagt, spiller definitivt ikke på en vilje til klarhet; men ikke mindre på en like stor vilje, som alltid hos Beckett, til litteratur.

Kort fortalt er det en eldre kvinne med hvitt hår, i en hytte, ved kveld eller natt,

eller like utenfor, i et åpent markterreng, lyst opp av enten kveldssolen, fullmånen, eller ikke mer enn stjernene. Moderasjonen i uttrykket er (som Claussen påpeker i sitt eget etterord til bind II i trilogien, Selskap) delvis styrt av den eldre Becketts lune komikk og humor, som han selvparodierende ofte viser frem ved slutten av avsnitt, der temperaturen i uttrykket er på vei oppover, med et Rolig eller Forsiktig eller Nok , midt i forsøkene på å etablere et vesen av kjøtt og blod i selve teksten, som etter Becketts vurderinger er et mislykket prosjekt i utgangspunktet, formulert i to ord: Denne fiaskoen. Og likevel denne viljen til litteratur, som er et overflatefenomen, skum, flytende over det teknisk benevnt emosjonelle, en slags kontrakt mellom følelser og overjegets kollektive, kommunikative språkbruk. Det kan tenkes som rus som vil opp, fra ikke-ord til ord, uten at Beckett ser ut til å kunne gripe ordet med tillit, men heller som en substans av pur nervøsitet. Fiaskoestetikken, som Beckett erkjente via sin egen erfaring, som en slags eksistensiell-semantisk kollaps i et for kunstnere så uunngåelig ord som karrière, sørger for, og nærmest garanterer, at alt i teksten faller- nedover, med tyngdekraften - og innover, i det innenfor skallet kalt «subjekt».

Den danske poeten Inger Christensen snakker et sted om verdens storhet for et barn, som siden blir mindre, mens mennesket vokser. Svensken Torsten Ekbom nevner i sin bok om Beckett en analogi med skulptøren Giacometti, der han oppdaget en ubevisst prosess som pågikk: Skulpturene krympet gradvis i format; mens det kunstneriske utrykket utvendig hos både Beckett og Giacometti får en mer og mer beskjeden størrelsesdimensjon, skjer det parallelt et eskalerende trykk utenfra, et trykk målt i tid, som usynlig presser materien hos forfatter og skulptør tettere og tettere inn mot en slags kjerne, et senter som ikke mister noe av sin vitale og sitrende nervøsitet, men som begge får et bedre og bedre grep på - i all alderdommelig beskjedenhet. Også kalt: rutine. Og vi kunne nesten si, med en beckettsk slapstick-vri, rutine i å samles i bånn.

Angående denne tekstens kjerne, som kan være den gamle, hvithårede kvinnen kledt i svart, eller stemmen som enhetlig forsøker å sirkle inn henne og seg selv,

men som igjen likevel ikke unngår enkelte punkter eller kanskje heller passasjer

i forløpet der den opptrer som en eksplosiv flerstemt fuge, som f.eks. på s. 24-25,

Hvitaktige stener mer tallrike hvert år. For ikke å si hvert øyeblikk. Godt i gang hvis de fortsetter slik å begrave alt. Første sone betraktelig mer vidstrakt enn ved første blikk vagt sett og hvert år litt mer (….) Overalt vinner stenen terreng...

Hvitheten. Litt mer hvert år. For ikke å si hvert øyeblikk. Overalt hvert øyeblikk vinner hvitheten terreng. Øyet vil vende tilbake til åstedet for sine svik. På århundrelang permisjon fra der hvor tårene fryser til is. Over de salige tårene som en gang var. I fryd over den hvite haugen av stener, Som stadig hoper seg opp i mangel av noe bedre over seg selv. Som hvis den fortsetter vil vokse opp i skyene. Venus. Månen.

Her blir hvert anslag til hyperbolsk tendens arrestert og punktert av en sidekommentator, som ikke er mer eller mindre enn samme stemme, kjerne- eller sentrisk nervøsitet, om vi vil. Like fascinerende er det å oppdage overgangen til neste avsnitt, kanskje det nærmeste litteratur kan komme mot å pretendere seg som et filmklipp: Fra stenene går hun ned på jordene. Som fra Žn benkerad på sirkus til den neste. En avstand tiden vil fylle.

Steinene her tenkt som en aktiv tyngdekraft, som presser den gamle kvinnen nærmere en karnevalsk kjerne eller et senter av monotont tidskaos. Monotont fordi Beckett i senproduksjonen konsekvent, som en overflatisk sett anti-hyperbolsk metode, repeterer de samme bildene, situasjonene, utsagnene m.m. for å oppnå en formessig klarhet og stram økonomi. Men her dessuten en liten anledning til å gjenoppta allusjonsleken, som han ikke minst bedrev tidlig i produksjonen. For hva er Som hvis den fortsetter vil vokse opp i skyene, om ikke litt lun Dante-parodering? Som igjen fungerer som en slags Becketts sidekommentar til Beckett, protestanten fra det papistiske Dublin som i en eskalerende grad «hjemsøkes» av en kollegas tekst skrevet hundrevis av år tidligere, i skyggen av Vatikanet. Som han rekapitulerer i en skulptur, som kvinne (!): Som en gjenganger. Stivnet sin vane tro tilsynelatende forvandlet til sten. Og noen setninger lenger ned lar han denne Beatrice i stein både se (Slør av skinnende dis) og spørre (Hvor la seg smelte inn i paradis). Som vi kunne vri litt på med en Hvordan tappes på edensk flaske?

KURT SWEENEY

Samuel Beckett: Den sene produksjonens selvironi og humor.

Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.