BOKKRONIKKEN: Russland sett fra russisk venstre

Parlamentsvalget i Russland viser fremgang for venstresiden. Mange mener kapitalismeprosjektet har feilet. I den venstrepolitiske litteraturen har Boris Kagarlitskij pekt seg ut.

JøRN HOLM-HANSEN

Det som på overflaten og utenfra med en raus porsjon velvilje kan ha sett ut som en konsekvent omlegging til markedsøkonomi, har i virkeligheten vært en illegitim tildeling av verdier til en liten krets priviligerte. Perioden der eliten har fordelt eiendommen seg i mellom er over, og med den de liberale slagordene. Nå er tiden inn for konservatisme. Forestillingen om forandring blir erstattet med ideen om orden - menneskerettighetene viker for politistaten.

Kagarlitskijs bok tar for seg de ulike gruppene som har slåss om eiendom og politisk makt under den russiske sjokkomleggingen. Kagarlitskij har bakgrunn fra historie og kunsthistorie, og benytter seg av mange ulike innfallsvinkler. Selv sier han at «samfunnspsykologi» gir like stor innsikt som «økonomi» i den russiske situasjonen akkurat nå.

Jeltsins personlighetstrekk blir grundig belyst gjennom en analyse av selvbiografien hans. Jeltsin var ung under Tøværet på slutten av sekstitallet, da partiet tok et oppgjør med Stalin-tiden. For første gang kunne dissidentene samles til møter (på Majakovskij-plassen) uten å bli stoppet, sosialismens framtid ble diskutert livlig, og litteraturtidskriftet Novyj Mir trykket tekster som vakte allmenn begeistring. I selv-biografien nevner ikke Jeltsin dette med et ord. Selv-biografien er fri for tvil, selvrefleksjon og ironi. I stedet spekker han boka med selvskryt av typen: «Jeg slår først». Kagarlitskij ser Jeltsin som en av de typene det kommunistiske regimet trengte. Han var sta og viljesterk, men likevel konform.

Derfor er han også nyttig nå. Den russiske omleggingen er inne i en fase der det som finnes av regler og lover må settes til side for omleggingens skyld. Hjernene bak reformpolitikken ville aldri ha oppnådd stemmer i valg for sin politikk, men Jeltsin trakk til seg velgere som stemte på person. For reformatorene betydde dette at de skjøv problemene foran seg. For å iverksette markedsreformene var de samtidig nødt til å aktivisere de mest arkaiske elementene i russisk nasjonalkarakter, personifisert i Jeltsin-skikkelsen. Kagarlitskij argumenterer med stor detaljrikdom for at Jeltsins omlegging binder Russland til det han kaller «barbariske og førkapitalistiske strukturer»

De nye lederne i Russland er delt i to grupper. De gamle teknokratene utgjør det byråkratiske borgerskapet. De vil ha produksjon, mens bankfolk og spekulanter allierer seg med de nye teknokratene og utgjør en klasse av «fille-compradores». Opprinnelig var «compradorene» kinesiske handelsmenn som hjalp europeiske handelsfolk i Kina i det forrige århundret. For den russiske comprador-klassen er dollarprisen viktigere enn indisier på produksjon. De vil heller eksportere olje enn å raffinere den.

Compradorene utfordres til tider av det byråkratiske borgerskapet. Det var disse som sørget for at ny-teknokraten Gajdar måtte gå av som statsminister i desember 1993 til fordel for Viktor Tsjernomyrdin. Tsjernomyrdin har vært statsminister siden, og har forsøkt å borge for stabilitet og produksjon. Alle østeuropeiske omlegginger har vært tuftet på et kompromiss mellom disse to gruppene, produksjonsorienterte mot spekulasjonsorienterte. Men det var bare i Russland «fille-compradorene» kom rett til makten etter statssosialismens sammenbrudd. Russland er blitt en koloni som leverer strategiske råvarer og som importerer masseforbruksvarer av lav kvalitet, avleggs teknologi, luksusvarer og radioaktivt avfall.

Hvilke motkrefter kan så Kagarlitskij regne med i sitt radikale, venstresosialistiske prosjekt? Han er ihvertfall fri for romantiske forestillinger om «folket»: «Denne gangen har myndighetene blitt populære i ordets verste betydning. Det er ingenting som skiller dem i positiv lei fra massen av undersåtter».

Kjernen i den nye opposisjonen kommer til å være de unge med høyere utdanning, sier Kagarlitskij. Han kaller dem «de nye pragmatikerne». De er unge, kompetente, dynamiske og uforutinntatte. De tar markedet som en selvfølge ettersom de aller fleste ikke har opplevd noe annet. De nye pragmatikerne er for eksempel dataspesialister som frykter at utdanningspolitikken raserer det vitenskapelige potensialet Russland tross alt har. Utdanningsbudsjettet i Russland utgjør nå under tre prosent.

Kagarlitskij gjennomgår opposisjonen grundig. Han deler den i tre: De uforsonlige, de sentrumsvennlige og venstresiden. De uforsonlige utgjøres av de mange gammelkommunistiske og nasjonalistiske grupperingene som så ofte avbildes i vestlige media. Disse gruppene er orientert mot det gamle, før-kapitalistiske levesettet. De er folkelighetsromantikere. Ute av stand til å legge noe av skylda for politikken på folket, må de skylde på intriger iscenesatt av verdenskapitalen, amerikanske spioner eller jøder.

Sentrumsfløyen er et spesielt produkt av de russiske omstendighetene. I vestlige land kommer ofte partier til makten med et sterkt venstre- eller høyreorientert program, men modererer seg raskt og siger inn mot sentrum. I Russland er det omvendt. Bolsjevikene var ikke så radikale i 1916 som i 1918. De russiske demokratene i 1990 snakket aldri om noen brå og plutselig privatisering, langt fra om noen oppløsning av den sovjetiske statsdannelsen. Sentrumsfløyen er en reaksjon på at regjeringen går til ytterligheter.

Optimistisk ser Kagarlitskij for seg et sentrum-venstrealternativ basert på «to flertall» som meningsmålerne finner i befolkningen. Det ene flertallet er demokratisk. Folk ønsker en demokratisk orden og avviser en tilbakevenden til statssosialismen. Det andre flertallet er ifølge Kagarlitskij sosialistisk, og han innrømmer at det da er i ordets mest brede betydning: Kollektiv solidaritet og sosial velferd.

Boris Kagarlitskij iakttar, men er samtidig selv en politisk aktør på den ikke-kommunistiske venstresiden. Han tilhører det lille, sterkt venstreorienterte Pártija Trudá (Arbeidets Parti). Folkene i dette partiet ligner ikke så rent lite på venstreorienterte i vestlige smågrupper. De er opprørsorienterte og intellektuelle - egenskaper som ikke akkurat ble verdsatt av sovjetmakten. Det er derfor interessant at Kagarlitskij nå helt tydelig legger vekt på at sovjetsystemet tross alt gjennomførte noen landevinninger. Han benytter begrepet «venstrekonservatisme», som tilskrives den tidligere aktivisten, nå fagforeningsideologen, Andrej Isajev. Isajev mener at venstresiden må forsvare velferdsordningene som sovjetsystemet førte med seg.

Mange av gruppene og partiene på den russiske venstresiden er nå til forveksling like hverandre. Kagarlitskij beskriver tankegodset deres som eklektisk. Det kombinerer elementer fra fagforeningsaktivisme, sosialdemokrati og marxisme. Det som kan holde dem sammen, er motstanden mot det ny-liberale Restaurasjonsprosjektet. De er enige om at Russland trenger en sterk statssektor. Uten denne vil ikke samfunnet kunne ombygges, og en velferdsmodell vil være umulig. Den virkelige moderniseringen av Russland er et statsgenert prosjekt, sier Kagarlitskij. Bare en sterk stat kan sørge for en modernisering av produksjonen og mobiliseringen av ressurser i nøkkelsektorer.

Artikkel automatisk generert, 22/12-95, kl. 13.14 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Schibsted Nett AS.